BTS

kapittel 1

«1, 2, 3» begynte jeg, hvert trinn telte. Det måtte være perfekt ellers så ville alle se det. Jeg har alltid hatt scene skrekk, men alle sier at den eneste måten du kan bli kvitt skrekken din er å møte det ansikt til ansikt. Det er derfor jeg danser. Danser hele tiden, bare for underholdning på skolen, men det er viktig for det. Dette var en duett med egentlig en gutt, men venninnen min steppet inn siden ingen av gutta er mannlig nok. Hun er veldig god til å danse fra før av. Så hun får dette til veldig fint. Ok. Man kan ikke si at jeg er dårlig til å danse, for det er jeg ikke, men jeg legger et større press på meg selv. Jeg føler at jeg hele tiden kan gjøre det bedre enn det jeg allerede gjør.

Hårene våre flagrer mens vi beveger oss i takten med musikken. Vi er kjempeflinke. Jeg utdyper dansen med følelsen jeg får når jeg danser. Det er derfor jeg mener at jeg kan gjøre det bedre hver gang. Fordi jeg kan gå lenger inn i musikken og følelsen jeg får for at det skal bli bra. Det er speil foran oss og til høyre for oss. Døra er bak oss mot venstre så hvis noen skulle kommet inn så ville de se oss for vi fikk se dem.

«ok nå må vi ta oss en pause. Jeg svetter som en gris» sa venninnen min som forresten heter Catarina, men alle kaller henne Cat. «hva mener du? Jeg er ikke sliten i det hele tatt. Jeg kunne danset i flere timer til» sa jeg til henne, men egentlig var jeg ganske sliten. Men jeg ville bare klare dette så bra som jeg kunne, forestillingen er om bare 1 uke. Jeg har ikke fått vite hvem som kommer eller hvor mange det vil være der. Tenk om det kommer både foreldre og søsken og besteforeldre? Da ville det vært en katastrofe om jeg bommet på et steg og alle ville sett at jeg ikke klarte dansen. 

«jeg vet at du vil at alt skal være perfekt til forestillingen, men alt er allerede perfekt. Vi har ikke mistet et steg på en time! Det blir ikke bedre enn det» sa hun og jeg ble hel stille. «javel da. Det er ganske bra, vi kan vel ta en pause nå. Faktisk trenger vi ikke å danse mer. Vi kan ikke drive på til langt ut på natta så vi burde dra før vi sovner i studioet.» «er du sikker? Vi kan gå igjennom en gang til før vi drar» 

«neida jeg skal gå igjennom en gang alene bare for at jeg skal sjekke om jeg klarer dansen uten deg også, før jeg drar, men du kan gå før meg.» «javel okii. Men ikke bli oppe for lenge, for du vet at du har en prøve i morgen ikke sant? Jeg kan ikke se om du er her og danser beina av deg kl 1 om natta. Lov meg at du drar hjem før 10... ok?» «jada det går nok fint. Jeg skal nok hjem før 10» sa jeg til henne men jeg er ikke sikker på om jeg kan love noe. «javel da, da går jeg. hade» jeg bare vinket til henne og så henne gå ut av døra. Jeg så på kl over speilene foran meg og så at den var 8 så jeg hadde litt tid før Cat kom til å ringe meg for å sjekke om jeg er hjemme.

Jeg danset og danset om igjen og om igjen. Hele tiden. Jeg kunne dansen 89% med bare noen små feil. Og jeg visste at jeg ikke kom til å danse 100% i dag, men jeg forsetter å danse. Jeg liker det. Det er det jeg vil drive med resten av livet mitt, men jeg kan jo ikke leve av dansing.. bare profesjonelle dansere som danser med kjendiser og sånn får penger nok til å leve på dans. Jeg er garantert ikke den personen som kan det. 

Jeg tittet et lite blikk på klokken, og den var 21:30. nå hadde jeg veldig dårlig tid hvis jeg skulle rekke å komme meg hjem før Cat ringte meg. Jeg tok med tingene mine fort og løp ut. Akkurat i det jeg løp ut døra dumpet jeg inn i en gutt. Jeg hadde aldri sett han før og jeg kjente omtrent alle som kom til dette studioet, kanskje han akk hadde flyttet hit eller noe liknende. Men han var ganske søt, så det gikk ganske fint. «å sorry!» sa jeg til han mens jeg rødmet. Jeg var så dum, jeg burde se meg for når jeg løper ut en dør sånn som det. 

Da jeg hadde løpt inn i han hadde han vær veldig rask og holdt meg fast sånn at jeg ikke datt på bakken, men nå slapp han meg «It's ok! I didn't know that it was people here so late." "oh! You speak English!" sa jeg veldig kleint. Herregud. Så klein jeg skulle være nå da? Jeg bare smilte enda mer og så bort fra de søte brune øynene hans. Han smilte. «yes. And who are you?» "my name is Chloe" sa jeg og gikk litt vekk fra han sånn at jeg kunne se han litt mer tydelig.

«how cute! I like Chloe» jeg fikk store øyne. Sa han virkelig det? Jeg kjenner at jeg blir rød i kinnene så jeg så på klokken på hånden min. «OH NO!» sa jeg klokken var 21:55 hvordan?! Klokken på veggen inne i studio må gå feil. «I really have to go! But I hope I see you soon! It was nice talking to you!" skrek jeg mens jeg løpte ut vinket til han. Han smilte og vinket tilbake.

Det tok ca et kvarter før jeg var hjemme, hvis jeg løp. Jeg kommer aldri til å rekke det! Men jeg begynte å løpe. Etter noen minutter kjente jeg at tlfen min ringte i lommen min. jeg lot som om jeg ikke kjente den og løp videre. Det var helt sikkert Cat og jeg måtte være hjemme. Det gjør ingenting hvis jeg er på vei hjem, men ja hun vil skjønne at jeg var alt forlenge på studioet. Jeg senket pusten og tok tlfen. 

«heii» sa jeg med stor overdrivelse. «hei. Hvordan går det?» «jo det går fint. Jeg er faktisk nesten hjemme. Kanskje 3 min igjen eller noe liknende.» «jaha. Det er jo bra det da. Men jeg tenkte på noe.» begynte hun men hun var stille en liten stund. «jeg vil ikke bli med deg på duetten» sa hun tilslutt. «hvorfor ikke?» spurte jeg rolig, men inni meg ble jeg veldig lei meg. Hvem skulle jeg gjøre duetten med meg da liksom? Det er en uke til jeg skal fremføre og ingen av guttene på skolen er flinke til å danse. 

«jo fordi.. jeg.. det dukket opp ting som jeg må ta meg av.» «ånei er det noe alvorlig?» spurte jeg, men vet at det egentlig er fordi hun er redd for å være på scenen og se de andre før oss opptre super bra. 

«ånei! Det er ikke noe sånn alvorlig! Det er bare det at hunden vår er ganske dårlig nå så han skal til veterinæren i morgen. Og han kommer nok til å være der ganske lenge. Så vi har allerede lagt opp dager vi skal se han. Og dagen forestillingen er på er også samme dag som vi skal besøke han.» jeg himlet med øynene og pustet tungt ut. «neivel da så er ikke hunden vår syk, men jeg vil ikke bli med fordi jeg er redd. Jeg har så mye dårlig opplevelse fra en scene.. du skjønner vel det?» 

«ja da jeg gjør det. Men du skal hjelpe meg med å finne en som kan steppe inn for deg» «jada det gjør jeg gjerne.» «fint, men nå er jeg hjemme så jeg må øve litt på prøven i morgen før jeg legger meg.» sa jeg for vi sa hade til hverandre og la på.

Jeg gikk inn og mamma, som alltid, kom bort til meg. «heii jenta mi, hvordan var treningen i dag?» «jo den var fin den, men Cat skal ikke bli med i duetten allikevel» «ånei! Hvem skal gjøre det med deg da?» «slapp av mamma jeg har allerede en jeg kan spørre» (egentlig ikke) «åja da så. Husk å skru på alarm i morgen. Jeg vekker deg ikke i morgen» «javel, natta» «natta, sov godt» «sov godt du å» sa jeg tilbake når jeg løp opp trappa til rommet mitt. Istedenfor å lese på prøva sovnet jeg med en gang i senga.