Ghost Rockers - for alltid?

21. Sannheten må fram

Jeg kjente at hjertet begynte å slå fortere, og jeg ble mer og mer stresset. Robin, som faren min hadde sagt, sto foran meg nå. Han kunne ikke være den slemme, men han må uansett komme med en god forklaring. Både for meg og de andre.

Nå begynte tankene mine å falle på de andre. Hva gjør de nå? Hvor er de? Har de i det hele tatt merket at jeg er borte? Og sist men ikke minst, vil de noen gang finne meg? Her jeg er langt borte, langt unna mine beste venner som tok meg så godt imot den første dagen på DAM. Eller, jeg vet ikke helt akkurat hvor langt unna jeg er. Så falt tankene mine på Robin igjen. Hvorfor gjør han dette? Hva skal han-

"Snakk med henne! Få henne til å fortelle alt!" Skrek Barlind til Robin, med trykk på ordet alt. Nå virker det ikke som Robin er slem lenger, det virker mer som om han blir tvunget av Barlind til å gjøre det. Jeg må få snakket ned han. Før eller siden mæ jeg snakke med han.

"Jeg klarer ikke å konsentrere meg når du er her" sier Robin. Jeg ser han er litt redd for hva Barlind bil gjøre.

"Jeg går ut av rommet, men jeg er rett utenfor! " skriker han i øret hans. "Gjør det du skal" avslutter han med.

Med en gang Barlind har gått ut, kommer Robin mot meg. Istedenfor at han tvinger meg til å snakke, forteller han alt han har opplevd siden han var i Nederland. Han forteller og forteller, og snakker lenge. Plutselig brå-åpnes døra, og Barlind kommer busende inn.

"Nå?!" Sier han. Robin svelger før han snakker. "De fant det ut ved hjelp av brev, og brevene ligger på DAM. Jeg vet ikke helt hvor enda, så jeg skal prøve å få det ut av hen-"

"Nei! Jeg drar dit med en gang, og du skal være med!" Roper Barlind. "Vi har ikke tid til å snakke mer" avslutter han med en dyster stemme.

Jeg følger Robin med øynene når han går ut. Da var det bare å vente.

-----

Barlind holdt et hardt grep om hånda mi. Han dro meg mer eller mindre etter ham.

Etter å ha gått en stund til vi kom til DAM, holdt han meg så vidt litt løsere. På tide å rømme, tenkte jeg.

Jeg dro meg ut av grepet hans, og løp så fort jeg kunne. "Kom deg hit!" Ropte han etter meg. Jeg løp inn til skolen, og ned i kjelleren før han så hvor jeg løp. Jeg kunne høre skrittene hans stoppe ved inngangen til DAM, da jeg allerede var nede i kjelleren. Men i tilfelle han kom ned, gjemte jeg meg i et hjørne bak et skap.

-----

Tilbake til virkeligheten:

"Og nå er vi her" avsluttet Milla. "Men ikke lenge" smilte henne. Alle så overrasket på henne.

Plutselig åpnet døra seg, og faren hennes kom inn. Han gikk til dem, og løsnet alle tauene. "Kom, fort!" Sa han. Alle fulgte etter han ut gjennom døra.

Når de kom helt ut og var ute i gaten, tok Milla ordet.

"Vi må ringe til politiet. Før Barlimd kommer seg unna" sa Milla beskymret.

"Allerede gjort"svarte faren hennes. De smilte til hverandre. De skulle til å gå videre, da Milla plutselig falt over ende. Rett før ryggen hennes traff bakken, var Jonas der og tok henne imot.

"Alltid til tjeneste" sa Jonas og lagde en militærhilsen med den ledige hånda si.

Milla kom seg på beina igjen og begynte å le. Til slutt kom de fram til Milla.

-----

Der var det visst et kapittel til! Håper dere liker det. Det er nok maks to kapitler igjen av denne boka, og jeg skal prøve å bli ferdig med den snart.

-0987julia