Ghost Rockers - for alltid?

20. Hva nå?

Vi bestemte oss for å gå inn. Vi gikk mot døra, som ikke var låst, og fant noen trapper. Vi begynte å gå opp dem, men prøvde samtidig å gjøre det så stille som mulig. Når vi kom dit, var det flere dører til forskjellige rom. Et av dem må Milla være i.

-----

Jeg kjente at det dunket i hodet mitt. Jeg prøvde å åpne øynene, men det gjorde vondt. Etterhvert åpnet jeg øynene mer og mer, og så at jeg fortsatt var i det samme rommet. Eller?

Det var møbler her, og to vinduer sto åpne. Men størrelsen på rommet var likt.

Plutselig kunne jeg høre fottrinn fra trappa utenfor rommet. Noen kom opp.

Jeg hørte at de prøvde forskjellige dører, sikkert på leting etter dette. Så hørte jeg dørhåndtaket gli ned, og jeg knep øynene sammen. Hva ville skje nå?
"Milla!" Hørte jeg Kirsti rope. Jeg åpnet øynene, og så de aller beste vennene mine stå ved døra. Kirsti ga meg en stor klem.

Så ble ansiktet mitt alvorlig. "Dere kan ikke være her" sa jeg dystert, men det var for sent. Barlind hadde tatt tak i dem, og bindt dem fast i armene. "Så det er sånn det skal være?" Sa Barlind. "Nå er det krig".

-----

Mystisk Pov.

Her sto jeg, foran bygningen. Jeg åpnet døren og gikk inn. Trappene var glatte, men solide. Veggene var grønne, og ikke veldig fine. Når jeg kom til topps, så jeg mange dører overalt. Hvor skulle jeg nå da?

-----

Barlind hadde gått ut av rommet. "Er det sånn du har hatt det de to siste ukene?" Spør Alex. "Ja, mer eller mindre. Vent, har jeg vært her to uker?!" Sier Milla forskrekket. "Ja". Svarte Kirsti. "Hva har de gjort mot deg?" Spurte Jonas og så henne rett inn i øynene. "Vi har vært så redde for deg". Milla så på Jonas og smilte. Så flettet hun hånda si inn i Jonas sin. "Hvordan fant dere meg egentlig?" Spurte Milla etter en stund med stillhet. "Spøkelsene" svarte Jimmy kort. Milla tenkte seg om. "Spøkelsene? Hvem sang? Robin?" Alle så på Milla. "Ja, det var Robin" sa Kirsti. "Han forklarte oss alt som hadde skjedd" fortsatte hun og så ned i bakken. Det ble en lang stillhet.

"Hvordan kom du hit egentlig" spurte plutselig Jonas og så henne rett inn i øynene. "Vel, la meg forklare..."

Milla Pov.

Midt i tankene hennes kom en hånd og dro hun inn i et smug. Det gikk så fort at hun ikke rakk å registrere hvem det var. Så hørte hun et høyt dunk og kjente en sterk smerte spre seg i hodet. Før...

Alt ble svart.

Jeg våknet med vondt i hodet. Jeg satt der stille en stund, for å samle tankene. Så kom jeg på at jeg skulle snakke med faren min om Robin. Jeg brå-åpnet øynene mine og skulle til å reise meg da jeg kjente at jeg satt fast.

Først nå merket jeg at jeg satt bundet fast til en stol. Jeg så meg rundt, og det første jeg så var det stygge ansiktet til ... Barlind. "Hva gjør du her? Skal ikke du være i fengsel!" ropte jeg til han. Han bare fortsatte å stå der, og glise. Jeg begynte å se meg enda mer rundt. Gardinene var trekt for. Foran meg sto det et bord, og rommet var lite. Nå begynte det å se mer og mer ut som et avhørsrom.

Plutselig kom Barlind mot meg og slo håndflaten i bordet. Jeg skvatt bakover. "Nå skal du fortelle oss! Ikke hva som helst, men hemmeligheten bak Ghost Rockers!" Jeg stivnet til. Jeg kunne fortelle det samme som jeg gjorde til Robert i fengselet, men nei. Barlind er smartere, og hvordan skal det gå an å stoppe dem ved hjelp av brev? Én ting er sikkert, jeg skal IKKE fortelle sannheten! "Snakk" hørte jeg han rope så spyttet kom ut av munnen. Han gikk lenger inn i rommet, tok fram telefonen og tok den inntil øret.

"Hun vil ikke snakke" sa han så lavt som mulig, men jeg kunne godt høre alt som ble sagt. I andre enden var det en mørk stemme. "Bruk andre metoder, hun skal snakke!" Jeg så at Barlind skalv på hendene. "Greit, greit, mamm- jeg m-mener første grad". Jeg trodde ikke mine egne ører, første grad var mammaen til Barlind! Men hvorfor rømte Barlind og ikke moren? Hun er vel for lat eller noe, og sender noen andre for å gjøre jobben.

Etter at han hadde prøvd mange ganger å få meg til å snakke når jeg nektet, tok han opp telefonen igjen. "Hun nekter fortsatt, skal jeg sende noen andre?" Spurte Barlind. Den mørke stemmen var tilbake. "Ja! Fort deg!" Så var hun borte.

Etter en halvtime eller noe sånt, banket det på døra. "Kom deg inn!" Ropte Barlind. Og jeg kunne ikke tro mine egne øyne.

Robin.

-----

Måtte bare stoppe kapitlet her, så jeg hvertfall får lagt ut noe.
Håper noen liker denne historien da:)