Life of a fuckGIRL

- 15 -

Middagen er en spesiell opplevelse. Mamma er uvanlig stille, det virker som hun fortsatt bearbeider bruddet til meg og Andreas. Jeg satt allerede ved bordet da Emil og Leo kom ned, og selv om det var to ledige stoler ved siden av hverandre på den andre siden av bordet satte Emil seg ved siden av meg. "Blitt vandt til denne plassen," sa han med et skuldertrekk, men broren min har sett mistenksomt på oss hele middagen. "Skal dere noe etterpå da?" spør pappa, det er sjeldent han starter samtaler, men han merker vel også den rare stemningen. "Jeg skal til skogen," svarer jeg. "Alene?" "Nei, jeg skal møte noen," svarer jeg unnvikende. "Hvem da?" Nå har mamma begynt å delta i samtalen, og jeg tror pappa er litt lettet. "Hanna." Det er lett å lyve for foreldrene sine. Det virker derimot ikke som Emil går på, hånden hans som har ligget på låret mitt hele måltidet flytter han nå til sitt eget fang. "Vi skal gå tur," fortsetter jeg, før de rekker å spørre. Det er lettere å komme unna med å lyve om man har mer informasjon å gi ut. Mamma og pappa nikker godkjennende, og resten av måltidet blir spist i stillhet. 

Da vi var sammen hadde jeg og Andreas vår egen møteplass i skogen, det var dit han tok meg med når vi skulle på date, han pleide å ha med kurver med mat og pledd. Det var han som fant stedet, han sa at det var hans hemmelige sted, men at han ville dele det med meg. Det var da vi trodde vi kom til å gifte oss. Jeg lurer på om han deler det med andre jenter nå, eller kommer til å gjøre det. 

Når jeg kommer dit er han der ikke enda, noe som ikke er så rart. De spiser alltid middag 20 minutter etter oss, men for meg tar det 15 minutter å gå hit, og for han tar det 10. Siden jeg ventet 5 minutter før jeg gikk kan jeg forvente at han er her om 10 minutter. I mens jeg venter tør jeg ikke tenke på forholdet vårt, eller hva jeg skal si. Jeg tør heller ikke å tenke på hva han kommer til å si. Det føles feil å tenke på andre gutter når jeg er på vår plass, så jeg tenker på mamma. På hvor ulike hun og pappa er, på hvor skuffet hun ville vært om hun visste hva jeg drev på med nå, og på hva hun vil tenke om at jeg ikke har lyst til å jobbe med mote slik som henne. 

Nøyaktig 10 minutter senere står han der. En følelse treffer meg, en følelse jeg ikke har kjent på over et år. En trang til å springe frem og holde rundt han, en trang til å kjenne armene hans rundt meg igjen, en trang til å ha han der. Men såklart springer jeg ikke frem. Som sagt, det er lenge siden jeg har gjort det. Det er lenge siden jeg egentlig har vært forelsket i han. Jeg har reist meg opp, men står i ro imens han kommer mot meg, han viser ingen tegn på å ville gi meg en klem. Når ble det sånn? tenker jeg i mens han kommer helt bort. "Hei," sier han, og setter seg ned. Jeg er vandt til å sette meg på fanget hans, eller helt inntil. Så rart det er å skulle sette seg med 30 cm avstand. Vi var kanskje ikke forelsket lenger, men han var trygg og stabil. Han var en del av livet mitt. "Hei," svarer jeg. 

"Så," sier han, etter at jeg ikke har gitt noe tegn på å skulle starte. "Du savner meg?" Jeg svelger klumpen i halsen og nikker. "Og du var full?" Jeg nikker igjen. "Vil du forklare? For det var derfor jeg kom hit." Jeg svelger igjen og holder blikket festet på hendene mine i mens jeg svarer. "Jeg var på en fest, og en fyr spurte om deg." Jeg ser raskt bort på han, men han har blikket på meg, så jeg ser fort bort igjen. "Også ble jeg vel litt overveldet siden jeg ikke hadde hatt noe tid til å tenke over forholdet vårt enda." Han nikker i sidesynet. "Også drakk jeg litt mye da." Nå snakker jeg lavt, flau over hvem jeg har blitt. Jeg løfter hodet og ser rett på han. Jeg skal ikke være flau, forteller jeg meg selv. "Og da innså jeg at jeg savnet deg. Og siden jeg var full sendte jeg deg den meldingen." Han ser på meg, hodet litt på skakke. "Du har forandret deg," sier han, men det høres ikke negativt ut. Han høres mer, imponert ut. Som om han liker den nye jeg.  "Jeg vet det," svarer jeg. 

Vi ser på hverandre til det blir kleint, og begge flytter blikket mot skogen. "Jeg vil ikke miste deg," sier jeg endelig. Ordene som har lurt bak i hjernen min i flere dager. Det jeg egentlig kom hit for å si. "Det er ikke noe oss lenger, Sara Marie," svarer han "det er ingenting å ta vare på lenger." Jeg rister litt på hodet. "Jeg vet det." "Det har ikke vært noe oss på veldig lenge," fortsetter han. "Men vi kan vel være venner?" spør jeg. Det er klisje ja, men jeg vil faktisk ikke at han skal forsvinne fra livet mitt totalt. Han er stille lenge. Jeg begynner å lure på om han hørte hva jeg sa, men når jeg snur meg mot han sitter han å ser betenkt på skogen. Han snur seg til slutt mot meg også. "Hvis du tror vi kan klare det vil jeg gjerne prøve." Jeg hadde ikke merket at jeg holdt pusten, men nå slapp jeg den lettet ut. "Vi kan klare det, vi må prøve," sier jeg. Han løfter på armen og jeg setter meg inntil han. Ikke helt inntil, det er ikke så intimt som før, men når han legger armen rundt meg og strammer kjenner jeg endelig en liten ro igjen. Vi er venner igjen, og vi har ingen følelser for hverandre lenger. Jeg kan kline med Markus, Emil, Johannes, til og med Hanna, og uansett har jeg Andreas. Det er farlig å håpe for mye for tidlig, men dette er den nye jeg. Man må ta sjanser. Jeg velger å stole på at dette vil gå bra.