Klokken er halv 11. Jeg stirrer bare på mobilen. Jeg hadde tenkt på mange muligheter av hva Andreas kunne svart, "ikke tekst meg", "okei..?", "det er over Sara Marie...", jeg ville også sett på det som en ganske normal reaksjon å bare ignorere meldingen, og ikke svare. Men ikke dette. Jeg ser på mobilen til skjermen blir svart og jeg må låse den opp igjen. Fire ganger. Det finnes fult av fullstendig normale responser til denne typen melding, og jeg trodde jeg kjente Andreas godt nok til å vite hva han ville svare. Jeg trodde han ville beklage, si at han var lei seg for at ble sånn, eller be meg glemme han. Dette var ikke forventet. Det er så langt fra den Andreas jeg kjenner at jeg er helt i sjokk. Eller, kanskje det ikke er så langt fra den Andreas jeg kjenner? For den Andreas jeg kjenner, og har vært sammen med i så mange måneder elsker meg. Så dette er altså akkurat responsen til den Andreas jeg kjenner, forskjellen er vel at jeg trodde han hadde forandret seg. Men det har han ikke, han er fortsatt den gutten jeg ga mitt første kyss og mitt første "jeg elsker deg". Jeg stirrer på meldingen til øynene mine slutter å fokusere, og alt jeg ser er en utydelig svart og hvit masse. Men inni den massen står svaret hans. Og den gir meg lyst til å gråte igjen.
"Jeg savner deg også."
YOU ARE READING
Life of a fuckGIRL
Teen FictionSara Marie vil leve, og hvis den eneste måten å gjøre det på er å bli en hore så kjør på. Hun er lei av ansvar og venner og kjærester, hun vil ha det gøy. Hun vil kysse hvem hun vil og ha sex, bare ikke la forelskelse komme inn i livet hennes igjen.
