Who are you?

28 Sammenbrudet

Gutten som hadde ødelagt meg, noen uker før jeg skulle flytte. Sto nå foran meg. Kanskje bare to meter fra meg. Noe jeg aldri trodde kom til å skje igjen, for før jeg løp ut av rommet. Fortalte jeg de at jeg aldri ville se de, eller ha noe med de å gjøre. Noen sinne.

Men nå hadde han på en eller annen måte funnet meg, og tatt meg med til huset hans. Når jeg hadde gitt klar beskjed. Kanskje han hadde glemt det, siden jeg ikke betydde noe allikevel. At alt han noen ganger hadde fortalt meg var en løgn.

Det kunne jo vært det. Men hvorfor flytte hit, og ta meg med hjem til han? Alle tanker surret i hodet mitt der vi bare sto. Jeg som stirret i bekken, og han som stirret på meg. Han hadde ikke forandret seg siden sist, mens jeg derimot var som en ny person. Ikke den myke og redde personen lenger.

Han tok noen få steg nærmere, men jeg rygget bakover som en refleks. Helt til jeg traff benken. Drittbenk. Han kom enda nærmere, så det bare var en meter mellomrom. Jeg prøvde å finne en måte, og komme meg forbi på. Men han sperret hele veien.

Nå var det en halv meters mellomrom, før han stoppe opp. Forsiktig løftet han opp haken min. Øynene var blitt litt blanke, men forsvant like fort som de kom. "Hva er det?" Sier han med en litt myk stemme.

Det holdt jeg på å eksplodere helt ærlig. Ok, jeg holdt ikke på. Faktisk så eksploderte jeg. "Hva er det? Er det alt du kan si?! Du burde for faen vite hvorfor jeg oppfører meg slikt. Jeg fortalte deg alt av følelser og tanker. Og når jeg skal fortelle at jeg må flytte, finner jeg deg isteden med venninnen min! Etter alt du vet jeg hadde vært igjennom. Jeg flyttet på grunn av deg og moren min. Pluss du aner ikke hva som skjedde med meg, etter det du gjorde. Men jeg er glad jeg fant ut hvem du egentlig er, og jeg vil aldri se deg igjen" Roper jeg ut, så hele nabolaget hørte det.

Han ser ned i bakken før han retter bikket mot meg igjen. "Maria jeg m-" Sier han med en litt trist tone. Men det er alt han rekker å si, før jeg slår håndflaten min mot kinnet hans. Et stort rødt merke planter seg på kinnet hans.

Jeg rister på hodet, og dytter han bort fra meg. Før jeg løper mot gangen og ut av huset. Det eneste som jeg tenkte på mens jeg løpte, var at jeg ikke måtte snu meg. At jeg måtte fortsette, selv om jeg ikke ante hvor jeg var.

Jeg hadde kanskje løpt i en hel time, før jeg så huset mitt. Det var mørkt, og jeg ante ikke hvor mye klokken var. Men det måtte være sent, siden pappa allerede hadde lagt seg. Da jeg løp opp på rommet, sjekket jeg mobilen min.

Klokken var nesten ti, og jeg hadde masse meldinger. De fleste var fra Jack. 5 anrop fra Jack, 5 meldinger fra han, 4 anrop fra Emilie 3 meldinger, 3 anrop fra Susanne, 4 meldinger, 2 anrop fra Nicolai, 3 anrop fra Mads og 5 meldinger.

Jeg orket ikke kontakte noen av de, og kastet mobilen på sengen. Tårene presset på, og hendelsen i huset gjentok seg flere ganger. Helt fra jeg møtte han, og til da jeg hadde våknet opp i huset hans. Og faktisk møtt han, pluss vi hadde en kort samtale. Som egentlig ikke telles som en samtale, når jeg tenker meg om.

Alle tankene tok knekken på meg, og før jeg viste ord av det var jeg på vei til badet. Jeg lukket og låste døren bak meg, før jeg skle ned på gulvet. Alle tårene jeg hadde holdt inne helt fra jeg flyttet hit, kom fram.

Halsen gjorde vondt, tårene bare rente nedover kinnene mine, og det ble vanskelig for å puste. Det var som da som jeg satt på badet i mitt forje hus, og gårt over det jeg hadde sett. Og akkurat slik var det jeg satt nå, og hadde et helt nervesammenbrudd.

Jeg satt kanskje 4 eller 5 timer og gråt, før jeg tok meg sammen. Forsiktig reiste jeg meg opp fra gulvet. En liten dam av tårer hadde samlet seg. Jeg låste opp døren, og gikk ned til kjøkkenet. Selv om jeg ikke hadde spist på lenge følte jeg ikke for å spise.

Istedenfor tok jeg meg et glass vann. Det var kaldt, men hjalp mot den tørre halsen. En stor kjøkkenkniv lå på benken, og et minne dukket opp i hodet mitt. Det var den første gangen jeg hadde kuttet meg.

Ja, jeg kuttet meg etter det med venninnen min og det. Men jeg stoppet da jeg begynte å takle bruddet. Forsiktig tar jeg opp kniven, og fører fingeren langs knivbladet. Kniven er kald, tung og veldig skarp. Dytter den ene fingeren litt hardere mot knivbladet, men man kan lett klare å skjære seg.

Sakte men sikkert løfter jeg kniven opp mot armen min. En kald følelse sprer seg i kroppen min, da jeg presser bladet litt ned i huden min. Jeg presser bladet enda litt hardere, så den går akkurat under huden, og det begynner å renne blod.

En liten dam med blod ligger på kjøkken gulvet. Etter noen få minutter legger jeg kniven i vasken, og skrur på vannet. Jeg studerer merkene jeg hadde risset inn på armen min. Det er korte, men litt dype kutt. Rakt vasker jeg opp blodet på gulvet, og det som er på kniven.

Da jeg kommer opp på rommet drar jeg en stor vin rød hettegenser over hodet mitt. Den er veldig varm og behagelig, pluss man kan skjule sårene. Jeg subber mot vinduet mitt og trekker for gardinene, før jeg setter meg i et hjørne. Der sitter jeg og gråter, helt til jeg endelig faller i søvn.

~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~

Da er kapittel 28 ferdig. Den ble egentlig ikke så bra, men jeg prøvde å lage en spenning med gutten som ødela henne. Det blir nok flere episoder mellom de to. Men kommer Jack til å banke han, om Maria forteller han dette? Det vet vel bare jeg.
Sorry for sen oppdatering, har hatt mye innleveringer og lekser.

Love yah <3