Who are you?

24 Første daten min

Jeg våknet av en hard dunkelyd i veggen min utenfor. Noe som betyr jeg måtte gå å lage frokost.

Det har gått 2 dager skaden sist jeg har vært hos broren min Andreas. På grunn av at jeg har vært så opptatt har jeg ikke klart å være der hver dag. Mer hver 3 dag.

Men i dag skulle jeg dra dit. Før Daten min starter, men Susanne og Emilie skulle komme senere. Så jeg måtte forte meg.

Raskt løp jeg ned i en svart shorts og hvit singlet, for å lage frokost. Jeg lagde toast, med litt bacon.

Etter jeg hadde spist å ryddet opp gikk jeg opp på badet, for å fikse meg. Fort satte jeg håret i en enkel litt høy hestehale.

Da jeg var ferdig, gikk jeg ned i stua. Som vanlig satt pappa i stolen sin, og drakk en morgen øl.

Jeg gikk ut døren og levnet en lapp på kjøleskapet, der han henter ølen sin. Så han vet hvor jeg er.

Klokka er rundt 1 og jeg for mot sykehuset. Det er midt på dagen, og der er mange ute.

Folk smiler, ler og hilser på hverandre. Mens jeg vandrer rundt, legger jeg merke til alle og alt som skjer rundt meg.

Biler står i kø, og travle folk tuter med bil hornet. Andre tar det helt rolig, og er bare ute og slapper av. Luften er frisk og en litt kald bris slår meg i ansiktet.

Sykehuset ligger ca 30-40 minutter unna huset, om du går. Lenger nede i bakken kan jeg se sykehuset. Det er et en del biler utenfor, og noen er på vei til å dra.

Da jeg kommer frem til sykehuset, går jeg inn mot mannen i skranken. Han slipper meg inn, og jeg går i etasjen Andreas er i.

Forsiktig åpner jeg døren hans, og går inn. Rommet er akkurat det samme, som da jeg var her sist. Men Andreas sitt hår er blitt mye lengre, det kan man se veldig tydelig. Det blonde bustete håret hans, ligger nå foran øynene og dekker pannen hans.

Håret hans er grodd dobbelt så fort, på bare noen få måneder. Jeg setter meg på stolen som vanlig, og klemmer den livløse hånden hans. Hånden hans er kald, og rikker seg ikke. Det er som han er død, og bare ligger der.

Jeg gjesper og legger hodet ved armen til Andreas. Raskt klarer jeg å sovne, og tiden går. Plutselig kjenner jeg noen prikker meg på skulderen, og ber meg om å våkne.

Jeg gjesper og våkner. Enda holder jeg hånden til Andreas, og en av legene prikket meg på skulderen. De forteller at besøkstiden er over, og at jeg må gå. Jeg nikker, og kommer på at jeg skulle møte Susanne og Emilie hjemme hos Emilie.

Fort løper jeg ut av sykehuset og på vei mot huset til Emilie. På veien sjekker jeg klokken, og jeg ser at det er over 6. Jeg begynne å få panikk, siden jeg skulle møte de klokken 5.

Det tar meg ca 20 minutter å løpe dit, og jeg puster tungt ut når jeg står på trappen. Forsiktig banker jeg på døren. En høy dame åpner døren, og smiler mot meg. "Hei, jeg skulle møte Emilie og Susanne" Sier jeg andpusten.

Damen ser litt bekymret på meg. "Emilie og Susanne dro for en time siden til en som heter Maria" Sier hun og tenker seg nøyere om. Det går ikke lang tid, før jeg spurte bort til huset mitt. Jeg glemte å si hade, og takk. Men akkurat nå hadde jeg ikke tid til det.

Det går 5 minutter, og jeg er borte ved huset mitt. Forsiktig åpner jeg ytterdøren, og går inn i stua. Pappa vender blikket mot meg. "Du vet godt jeg ikke liker du har besøk under en fotballkamp" Sier pappa sint og retter blikket mot tv'en igjen.

"Unnskyld, det var ikke meningen" Sier jeg og går opp på rommet mitt. Der inne finner jeg Susanne og Emilie liggende på sengen min.

"Hvor i helvete har du vært?" Sier Emilie helt frustrert. "Jeg var på besøk hos noen, og jeg sovnet. Unnskyld, jeg viste ikke klokken var så mye" Sier jeg og hoster litt. Svetten renner ned fra ansiktet mitt, siden jeg hadde løpt så mye.