Lucifer#watty2016

Første møte

Allerede den første gangen øynene våre kom i kontakt, visste jeg at han ikke var en vanlig fyr. At han kom til å spille en rolle i livet mitt og det gjør han. Selv to dager etter vårt første møte, sitter jeg her og tenker på han. Og det er ikke første gang jeg gjør det, helt siden jeg så han i den bussen hvor han satt der forstyrret som om han kunne høre hva alle tenkte, som om noe plaget han grenseløst. De mørke øynene hans som så ut til å ha alle verdens hemmeligeheter som så rundt i hele bussen før de stoppet ved mine. Og ikke bare begynte hjertet mitt å slå fortere,men tiden rundt oss stoppet og for et øyeblikk kunne jeg ikke høre alle rundt meg. Der og da ble jeg fanget i øynene hans og kunne ikke se vekk, ikke før bussen stoppet brått og blikket mitt ble flyttet, og jeg ble meg selv. Så fort vekk, kom meg skjevende på beina da jeg innså at det var min stopp og gikk til døra. I det jeg gikk av,klarte jeg ikke å gå videre,men måtte se bak en gang, sjekke om han så mot meg, se i tilfelle jeg aldri så han igjen. Akkurat i det bussen kjørte, snudde jeg meg og så på han som nå så rett på meg, reiste seg opp og snudde seg, for å se på meg og jeg skjønte at det jeg hadde følt var gjensidig.
"Er det ledig her?"hjertet mitt hopper over et slag og jeg ser opp, i håp om at det er han, men dessverre er det ikke han, men en eldre mann. Fort reiser jeg meg opp"ja, vær så god"sier jeg og går til siden. Tenk om han er på bussen, klokken er syv så hvis han tar den bussen burde han være her, det var samme tid vi sist møttes.
Jeg sukker igjen, angrer for å ha latt tre busser kjøre forbi, det var ingen vits fordi han er ikke i denne, faen tenk om han er i neste buss. Eller i en av de som kjørte? Hva er det jeg holder på med?"Kan jeg sitte her?"stemmen kommer fra siden og jeg ser opp, kjenner hjertet lyse opp"ja, klart"sier jenta som sitter og flytter seg, skuffet ser jeg ned og legger veska tilbake, kanskje han ikke har sett meg, eller kanskje han ikke bryr seg. Faen hva har jeg gjort, drittet meg fullstendig ut, sittet og ventet og når han endelig kommer, sitter han et annet sted uten en gang å se på meg. Jeg burde bare gå av og ta neste buss, hvem faen bryr seg om at den kommer etter en halvtime? Akkurat i det jeg reiser meg opp, ringer mor og jeg svarer, tar veska og ser mot han en siste gang"hvor blir det av deg vennen?""er på vei mor""maten blir kald""spis uten, jeg er i bussen""blir du sen""ja""greit, jeg legger din del i kjøleskapet"jeg legger på, legger mobilen og ser opp, kjenner hjertet hoppe i halsen på meg da jeg ser på han som har snudd seg, møter øynene hans som virker overrasket, hadde han ikke sett meg? Han smiler et lite smil før han tar opp baggen sin, jeg ser fort rundt, skjønner ikke hva jeg skal gjøre, skal han gå av, skal jeg gjøre det samme? Bussen stopper og jeg føler alle stirre, retter meg og går mot han som står der ved døra, som fortsatt smiler"hei"den silkemyke stemmen får meg til å se opp og et øyeblikk vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, men så våkner hjernen min til og jeg innser at han snakker til meg, tar meg sammen og smiler, hvisker hei. Dørene åpnes og han ser på meg igjen, ventende, jeg hvisker takk, går av, ser mot han da han kommer etter og vi blir stående. Venter til bussen kjører, først nå ser jeg rundt og svelger.
Verken han eller jeg sier noe, men han virker forstyrret, som om han tenker på noe, kikker på meg flere ganger som om han vurderer å snakke, men ombestemmer seg"vent"sier han endelig. Jeg stopper opp, ser på han"bor du i nærheten? "Faen"n..ei""åh""gjør..du?""nei"så hvorfor gikk han av her? Vi ser bare på hverandre før han smiler det skjevet smilet som han er så forsiktig med å dele og hjertet mitt slår fortere"skal vi gå videre til neste stopp?""ja""bra for det vil ta meg timer å gå hjem herfra"vi begynner å gå igjen. Jeg holder blikket nede, kjenner det brenne i kinnene, hvorfor stirrer han?"Vent"igjen stopper vi og jeg ser på han, spørrende da han kommer foran"Leo..jeg heter Leo"sier han og rekker ut hånden, jeg svelger igjen, tar han i hånden, gisper da det går frysninger langs ryggen"Lea" at bare en bokstav skulle skille navnet vårt får meg til å smile, han gjør det samme, klemmer hånden min"det er en glede å endelig hilse på deg"sier han og blir mer alvorlig. Så blir vi stående mens han fortsatt holder hånden min, lenge før han kremter og slipper den brått, mumler noe. Jeg begynner å gå igjen, skvetter da mobilen vibrer og tar den opp, svarer"mor du kan spise uten meg""jeg tenkte du var framme, greit da gjør jeg det""greit"jeg legger på igjen, drar fingrene gjennom håret. Så går vi uten å si noe.
Da vi endelig kommer til neste stopp sier han navnet mitt og jeg ser på han, finner han helt fjern, så smiler han og ser på meg, rister på hodet. Ville han bare si navnet mitt, eller lurte han på noe"Lea"sier han enda en gang og jeg ser spørrende, men han rister på hodet igjen. Jeg setter meg, skal til å legge veska da han setter seg tett ved siden av, smiler og spør om jeg vil spise"hm?""vi kan spise før du går hjem. Det er en kjappe rett over veien"jeg skjønner ikke hvorfor han plutselig spør om det og ser over gata"du snakket nettopp med moren din så jeg antar at du ikke har spist""åh.ja..jeg..tror jeg spiser hjemme""greit"er han skuffet? Igjen blir han stille, jeg holder blikket klistret på bakken.
I bussen er det bare en ledig plass så han ber meg sitte, selv om jeg rister på hodet, blir stående ved siden av. På neste stopp kommer det flere folk og jeg gir plassen min til en eldre mann, ser etter han da det kommer folk mellom oss, han virker irritert, men smiler da øynene våre møtes, jeg smiler jeg og, ser vekk da kinnene føltes varmere. Hva er det han gjør med meg og hvorfor? Da bussen kommer til min stopp ser jeg på han igjen, men han har ryggen til og ser ut til å snakke med noen, jeg vil si hade, men tenker at han ikke kan høre og går til døra, kommer meg ut. Ser mot ruta da han snur seg, han ser ut til å lete da blikket hans vender mot meg og utrykket hans forandrer seg, jeg tar opp hånden, vil vinke, men han ser vekk og jeg vet ikke hva jeg skal, begynner fort å gå. Hva skjedde, hvorfor ble han på den måten, ble han sint? Skuffet og forvirret går jeg hjemover.