Fuck of i love you

20

-Annabelle-
Lysene ble slått på og vi gikk ut av den lille trange salen. Det var en merkelig stemning mellom meg og Mike nå, men hendene våre var fortsatt flettet sammen. Luften utendørs var kjøligere og jeg kjente kulden krype oppover de bare armene mine. "Fryser du?" Mike smilte søtt og lå jakken sin om skuldrene mine. "Ikke nå lengre." Han stoppet opp og stilte seg foran meg. Den ene hånden la han på kinnet mitt, og den andre lå han på hoften min. Forsiktig trakk han meg nærmere og stirret meg inn i øynene med de nydelige blå øynene.

Pusten hans var roligere og nesetippen hans hvilte mot pannen min. "Greit om jeg kysser deg?" Jeg nikket og strakte meg litt. Leppene hans fant straks mine og jeg la begge armene mine rundt halsen hans. Leppene hans var varme og myke. Mine egne føltes numne. Måten han kysset meg på var helt fantastisk. Det var spesielt. Magisk. Nesten litt klisje. Helt vidunderlig.

"Takk for i kveld Mike. Jeg koste meg virkelig." Jeg låste opp døren til rommet og åpnet døren. "Vent litt. Er vi liksom.." Armene hans lå nå rundt midjen min, og jeg trakk meg inntil han. "Vil du det?" Til svar plantet han leppene sine på mine, og i mellom kyssene kunne jeg kjenne at han smilte.
"God natt Mike. Vi sees" sa jeg og forsvant inn på rommet mitt.

-Cole-
Han holdt rundt henne med begge hendene og stakk tungen sin langt ned i halsen på henne. Blodet bruset inni meg og pulsen steg. Fristen til å slå til noe eller noen ble større. Jeg knyttet neven og lukket øynene. Da jeg åpnet dem hadde Annabelle gått inn på rommet sitt, og Mike sto utenfor. Han kom i min retning. Mot heisene.

Heisdørene lukket seg og vi sto inne i den lille heisen. Uten å tenke meg om trykket jeg på nødstoppknappen og snudde meg mot han. "Hold deg unna henne, ok?" Mike fikk en rynke mellom brynene. "Hva faen mener du?" Han strammet kjeven og lå armene i kryss over brystet. "Jeg mener at om du rører henne igjen så dreper jeg deg." Nå lot han hendene henge ned langs siden av kroppen, og strammet nevene. "Var det en trussel?" Nå var rynken mellom øyenbrynene blitt større, og han virket sint. "Hørtes det slik ut? Ja da var det vel det" han løftet armen og plantet neven i kinnet mitt.

Det skulle han aldri ha gjort. Av all makt jeg hadde slengte jeg neven i ansiktet hans og traff han mitt på neseroten. Han falt bakover av kraften i slaget, og jeg hoppet straks på han. Ukontrollert og full av sinne slo jeg om og om igjen. Han kjempet mindre for hvert slag jeg avleverte, og virket mer og mer fjern. Tilslutt besvimte han. Nesen hans var blodig og kinnet blått og hovent. Det var blodflekker på gulvet. Jeg startet heisen, og kastet et foraktende blikk mot Mike som lå bevisstløs på gulvet. Og straks heisen stoppet løp jeg ut.

-Annabelle-
Å nei! Jeg hadde glemt å gi Mike jakken sin tilbake. Jeg tok den med meg og løp mot heisene. Klokken var bare 23.57 så han hadde nok ikke lagt seg enda. Knappen ved heisdøren begynte å lyse da jeg presset den inn, og etter en liten stund kom det et pling før heisdørene ble åpnet. I hjørnet lå det noen. En gutt. Det var Mike! Jeg kjappet meg inn i heisen og satte meg ned ved siden av han. Forsiktig løftet jeg opp hodet hans og lå det i fanget mitt.

"Mike, våkne!" Ansiktet var blodig og hovent. Og på gulvet var det blodflekker. Han rørte seg ikke, og øynene var lukket. "Mike kom igjen!" Jeg klappet han lett i kinnene og holdt godt om han. Han var bevisstløs. Armen hans var blå på innsiden av underarmen. "Våkne!" Prøvde jeg igjen. Jeg kjappet meg å finne mobilen min og tastet inn 911.

"Hei, jeg trenger hjelp! Vennen min er bevisstløs, og jeg tror noen har banket han. Vi er på college i utkanten av byen, i heisen." Jeg fortalte dem adressen og ba dem om å kjappe seg. Mike lå fortsatt bevisstløs med hodet i fanget mitt. Forsiktig strøk jeg over håret hans, og lot hånden gli ned til kinnet.

Heisen begynte å gå nedover, og da dørene åpnet seg sto det mange ambulansearbeidere utenfor. De løftet Mike over på en båre og trillet han ut av heisen. Han fikk en oksygenmaske over munnen og nesen, og en nål i armen. Vi småløp ut av skolen og inn i ambulansen. Tiden gikk sakte. Alt jeg gjorde var å stirre på Mike som fremdeles var bevisstløs. Burde han ikke ha våknet nå?