Delt Mellom to Elementer

Mannen

Vi alle tre sitter der helt stille, uten å si et ord. Hvor lenge vi har sitti her nå, vet jeg ikke. 15 min, time, to timer?
Alt vi vet er at politimennene hvertfal ikke har klart å følge etter.
Det eneste jeg har hørt etter at vi hadde kommet oss vekk, er lyden fra vannet som renner i bekken, fuglene som kvitrer og Zoran og Melissas pesing.
Hva de andre tenker vet jeg selvførgerlig ikke, men jeg grubler, samtidigt som jeg iriterer meg over hvordan i all verden folk fikk vite hemerligheten.
Jeg hører noen kvister brekker bak meg og snur meg brått.
"Slap av! Det er bare meg!" Sier Melissa som tyderligvis har reist seg opp.
"Hva er det du driver med?" Spør jeg med en nesten iritert stemme. Hvorfor jeg virker iriterer et godt spørsmål, kansje jeg reagerer sån etter den plutserlige hendelsen for en stund siden?
"Jeg skanse om jeg finner noen bær" sier Melissa som om det er helt openbart.
"Eh, tok du ikke med noe mat?" Spør jeg.
Hun svarer ikke, blir bare litt rød i ansiktet.
"Jaja, du kan se om du finner noen bær, men hvis ikke kan du få noe mat av meg" sier jeg og snur meg tilbake.
Jeg hører flere kvister brekker og jeg forstår at det er Melissa som drar for å finne bær.
"Hva var det du pakket med?" Spør Zoran nyskjerig.
"Ehh, et teppe, noe mat, drikke, tannbørste og en hår børste" sier jeg.
"Hæ!," bryter han ut så jeg snur meg å ser på han.
"Hvor mye tid fik du da?!"
"Like mye tid som dere!" Sier jeg tilbake litt frekt. Jeg er nok ikke i så godt humør til å snakke.
Zoran blir stille, akurat som Melissa i stad.
Starten på en lang stillhet begynner. En stillhet hvor alt jeg kan høre er vinden som blåser gjennom skogen, elven som render, og hvis jeg lytter godt nok kan jeg til og med høre Zoran puste.
Det er en stillhet hvor man selvførgerlig kan høre noe, men ikke ord.
Jeg ønsker virkerlig å si noe, men finner ikke noe å si.
Han bare fortsetter å sitte helt stille å pirke på et eller annent.
"Hvor lenge tror du Melissa blir borte?" Spør jeg for å få en ende på stillheten.
"Jeg vet ikke..." Sier han og sier ikke noe mere etter det.
Det tar kansje et eller to minutter før jeg opner munnen min for å si noe igjen, men blir avbrutt av Zoran.
"Jeg tror jeg går å ser etter Melissa jeg" sier han med en rolig stemme og reiser seg opp nesten lydløst.
"Ok" mumler jeg lavt for meg selv.
Det tar ikke lang tid før han firsvinner ut av synet ig jeg blir hel alene med elven.
Jeg kikker tomt ned i det revnende vannet som glitrer i solen. Den får meg nesten til å føle meg glad, men alle tankene ig iritasjonen inni meg holder meg unna det. Jegskulle ønske jeg kunne stoppet iritasjonen, men det går ikke.
Vinden blåser bakfra så det lange brune håret mitt dekker til hele ansiktet så jeg ikke kan se.
Når vinden slutter å blåse tar jeg vekslar håret som 'ble sittende fast' i aniktet og løfter hodet.
Det er da jeg oppdager han.
En gammel man står ca 5 meter unna meg og stirrer på meg.
Han har langt grått sjegg og langt grått hår. Huden hans er slapp og rynkete, men det er ikke så rart siden han er gammel. Man skulle nesten trodd han var 100 år med alt det gråe håret!
Jeg skal til å reise meg for å løpe vekk i Steen stemme dukker opp i hodet mitt.
Ikke ver redd. Jeg vil bare hjelpe.
Sier stemmen roligt.
Jeg kikker forvirret bort på mannen.
Ja, det er jeg som snakker. Kom det er noe jeg må vise deg.
Sier stemmen igjen.
De fleste ville noe vert livredde i dette tilfellet, men jeg er baree spent på hva som kommer til å skje.
Mannen snur seg og begynner å gå lenger inn i skogen.
Jeg reiser meg sakte for å følge etter.
Jeg lar alle sakene bli igjen, Zoran og Melissa kommer tilbake snart uanset.
Jeg hopper over bekken og følger etter, men blir til slutt bødttil å løpe for å ta hm igjen.
"Vent!," Roper jeg etter ham, men han snur seg ikke. Han bare fortsetter å gå.
"Vent!" Roper jeg enda en gang.
Jeg klarer bare så vidt å holde følge med han. Hvordan klarer han egentli å gå så fort? Jeg løper jo!
Jeg brå stopper når jeg får øye på hva han går inn i. En hule.
Det ser ut som om det er lys der inne fra før, og han går rett inn uten å nøle.
Jeg går sakte inn i hulen.
Det er noen fakkeler rundt i rommet som lyser opp hulen. Taket er høyt og en av veggene er helt flat. Jeg fortsetter å se på den flate veggen som det ikke er noe på, mens jeg går nermere den.
Mannens stemme dukker opp igjen. Han er rett bak meg.
"Jeg ser du har funnet veggen med elementenes historie"