Delt Mellom to Elementer

Samtalen

"Vel, jeg har bare noen spørsmål til det med de to elementene som jeg ville spørre/snakke med deg om, og jeg er ganske sikker på at det er noe du trenger å spørre/snakke med meg om også, så" sier Zoran.
Han bare stirrer på meg etter at han har sagt det, og det tar litt tid før jeg skjønner at han vil at jeg skal starte å snakke.
Filleren, jeg hater å starte samtaler.
"Komigjen, bare spør meg om hva som helst! Jeg vet det er noe du lurer på" Sier han.
Jeg nøler litt før jeg sier noe.
"Eh, når ble du født?"
Han ser overasket på meg. Han vet ikke hvor jeg vil med det, han vet jo ikke at jeg ikke har noen foreldre og ikke vet når jeg er født.
"Om vinteren, hvordan det?" Sier han.
Ok, han ble født om vinteren. Han var ment til å være i vann elementet. Men hvordan fikk han jord i tilleg?
"Har det skjedd noe spesielt når du var liten? Som kan ha en samenheng med hvorfor du også har fått jord elementet?" Spør jeg og jeg ser at han begynner å se en samenheng.
"Vel, jeg kan ikke huske noe spesielt" sier han førs, men kommer fort på no. "Vent! Begge foreldrene mine var født i jord!"
Jeg tenker litt gjennom det.
"Jeg tror ikke det har noe med det å gjørde, det kunne ha vert, men de fleste har jo foreldre som har samme element, så da ville det jo ha vert mange som har to elementer" sier jeg og fortsetter å tenke.
Jeg setter meg ned på benken og Zoran setter seg ved siden av meg.
"Men hva kan det være da?" Spør Zoran.
Jeg svarer ikke. Jeg ser ikke en gang på ham.
Han spør ikke igjen heller.
Hvis jeg bare kunne husket fra før foreldrene mine døde, ville det hjulpet veldigt mye.
Det er stille før Zoran sier noe.
"Men hvordan skal vi trene på to elementer uten å fortelle noen om det?"
"Du ser jo ut til at du alerede har funnet deg en metode å øve på da" svarer jeg.
Han smiler litt.
"Ja, men jeg lærer ikke noe ordentli. Jeg kan bare prøve meg fram" sier han. Ingen av oss ser på hverandre.
"Men kansje vi kan lære sammen? Da slipper det å være så kjederligt å være alene hele tiden" sier han å ser forventningsfullt på meg.
Jeg har ikke noe utrykk i ansiktet når jeg ser på han.
"Det kan vi sikker" sier jeg kort og uten tonefall.
"Men er det noen vi kunne ha fortalt det til? Som kansje kunne ha hjulpet oss?" Spør Zoran. Jeg var ganske sikker på at han kom til å spørre om det. Jeg lurer på det samme, men tør ikke å ta noen sjanser.
"Nei, ikke ennå hvertfal" sier jeg og kikker ned på beina mine.
Det er helt stille.
"Ikke en gang Melissa?" Spør han etter en lang, pinlig stillhet.
Jeg ser på han igjen.
Uanset hvor dypt jeg ønsker å fortelle Melissa om det, vet jeg ikke om det er så lurt. Hvertfal ikke ennå.
Jeg rister stille på hodet.
"Vel! Jeg har ikke noe mer å spørre om, har du noe mer?" Sier han plutserligt mye høyere en forventet. Jeg skvetter litt, men jeg tror ikke han så det.
Jeg rister på hodet.
"Da burde vi nok gå opp igjen da?" Sier han og begynner å gå oppover.
Jeg følger etter.
***
Jeg sitter inne på rommet mitt.
Melissa sitter i en stol ved siden av meg.
"Så! Hva snakket dere om?" Sier hun spent.
Jeg bare hviste at dette kom til å skje.
"Melissa! Jeg har jo fortalt deg det! Det er ingenting mellom meg og Zoran!" Sier jeg høgt.
"Men hvis ikke, hva snakket dere om da?!"
"Ikke noe viktigt!" Jeg er fortsatt iritert.
"Å kom igjen! Si det! Si det! Si det! Si det!" Hun stopper ikke. Til slutt blir det så irriterende at jeg må si noe.
"Ok! Jeg skal si det!" Sier jeg. Jeg kan enkelt se på ansiktet hennes at hun er fornøyd.
"Vi ble enige om at vi skulle øve sammen. Han skal hjelpe meg litt med treningen siden han er så flink" sier jeg og prøver å være så overbevisende jeg kan.
Hun ser nøye på meg før hun tar et valg på om hun tror meg eller ikke.
"Ok... Men fortell meg hvis det skjer noe da!" Sier hun først litt oppgitt før hun blir spent på om det kommer til å skje noe mer. Hvorfor må hun være sån?
For det første, så liker jeg ikke sånne 'jente' greier som det der. For det andre, er hun alt for nerme å finne ut av hemerligheten!