Delt Mellom to Elementer

Ryktet går

Jeg våkner neste morgen av at en fugl står på utsiden av vinduet mitt og synger.
Sola skinner og det føles ut som om dette kommer til å bli en bra dag.
Jeg tar på meg en grå t-skjorte og en hvit shorts. Det har blitt mye varmere ute nå uanset.
Jeg går ut av døra og holder nesten på å kresje i Melissa, som igjen, står rett utenfor døra mi.
"Hei, hva gjør du her?" Spør jeg med en gang.
"Jeg hadde ikke noe annent å gjørde" sier hun.
"Er det trening i dag?" Spør jeg.
"Nei, de droppa det siden treneren er syk" sier Melissa enkelt.
"Men skal du og Zpran øve i dag?" Spør hun.
"Ja, sikkert. Siden det ikke er trening så" sier jeg og smiler.
"Jeg er med!" Sier hun super fornøyd.
Plutserligt dukker Zoran opp.
"Hei" sier han og smiler.
"Hei!" Sier både jeg og Melissa i kor.
"Hva gjør dere?" Spør han.
"Akurat nå, ingenting" sier Melissa.
"Men skal vi gå for å øve?" Spør han og liker bort på meg.
"Ok" sier jeg og begynner å gå, og de følger etter.
Å på vegen bort til heisen oppdager jeg noe. Alle, apselut alle, stirrer å peker på oss. Jeg brå stopper å ser meg rundt.
"Hvorfor stoppet du?" Spør Zoran forvirret.
"Ser dere også at alle stirrer på oss?" Sier jeg stille.
Jeg ser at de ser rund seg de også, og sier ikke noe mere etter det.
Plutserligt drar noen Melissa i armen så hun blir nødt til å bøye seg ned.
Den som dro henne hvisker noe inn i øret hennes, men jeg hører godt hva hun sier.
"Du vet at de er farlige? Ikke sant?" Hvisker jenta inn i øret til Melissa.
"Hva mener du?" Spør Melissa.
"De har begge to to elementer! Noen sier til ig med at de ikke er mennesker, siden det er jo ikke murligt å ha to elementer" hvisker jenta tilbake.
Det siste hun sier får meg til å stivne til.
Ikke mennesker?! Vi er da helt normale vi! Eller... Nesten da...
Melissa trekker seg unna.
"Jeg tror ikke på det" sier hun høgt og tyderligt då alle i gangen kan høre det, så fortsetter vi å gå.
Det overasket meg at jeg i det heletatt klarer det, for jeg er fortsatt helt stiv i kroppen.
Vi skal til å gå inn i heisen da jeg oppdager to politibiler på utsiden av bygningen.

Jeg hår over til 'lytt etter hva alle andre sier' modus, og ser om noen vet hva som skjer.
"Se! Politiet er her! De er sikkert her for å hente de to dere med to krefter" hører jeg en jente si til en annen.
Ok, politiet er her? Seriøst? Er det så ille? Hvordan fikk folk hvite om det i det hele tatt?
Ingen av oss sier noen ting før vi alle snur oss og spurter inn på rommene våre.
Jeg pakker sammen de viktigste tingene mine.
Tannbørste, et teppe, litt mat, vann og en hår børste.
Jeg stappet alt sammen ned i en sekk og spurter ut av rommet igjen.
Eg løper bort til rommet til Melissa i det hun kommer rasende ut av døra, også med en sekk på ryggen.
Jeg ser Zoran komme løpende mot oss, og han har også en sekk på ryggen.
Jeg er ganske sikker på at vi alle tre har tengt på det samme: rømme.
Jeg vet det høres sprøtt ut, men jeg vil helst ikke ta risikoen på å finne ut av hva politiet faktisk skal.
Vi nikker kort til hverandre og braser ned trappene i andre enden av gangen, det er apseleut ingen som går i de trappene.
Vi kommer nesten helt i bunnen av trappa før vi ser to politi men.
Jeg tenker ikke før jeg plutserlig åpner et vindu og hopper ut av det.
Melissa og Zoran følger etter.
Jeg tar meg ikke tid til å børste bort jorden jeg fikk på meg, eller tenke over hvor hvondt det gjorde. Jeg bare reiser meg opp og spurter mot skogen.
Kvister og blader slår meg i ansiktet, men jeg bryr meg ikke. Alt jeg vil er å komme meg bort.
Jeg stopper ikke å løpe før jeg blir nødt til å brå stoppe rett forran en bekk.
Melissa og Zoran stopper bak meg.
"Er de borte?" Spør Melissa mens hun puster tungt.
"Tror det" sier Zoran mens han puster like tungt.
Vi faller alle tre ned på bakken og slenger fra oss sekkene.
Alt skjedde så fort. Hvordan er det murligt at folk fikk vite om hemerligheten? Hvordan fikk politiet hvite det?
Og et veldigt merkerligt spørsmål: hvirfor stoppet ingen oss fra å rømme når vi løp gjennom gangen?