We are the Pranksisters!

9 "Helvete da!"

"Det er sånn Alex ville ha sett ut på bildet over. Søt ikke sant?☺️"

"Synnøves P.O.V"
Jeg prøvde å slå meg løs fra det sterke armene til Alex, men det hjalp ikke stort. Og nå stod han med vannet opp til lårene. Jeg visste at han ville kaste meg uti uansett hva jeg sa eller gjorde.
Så kom jeg på noe.
Visst han skulle slippe meg uti så jeg ble våt så skulle jeg jammen meg ta han med meg i fallet. Så for å ikke vekke noen mistanke om mine "skumle" planer satte jeg i noen hyl og sparket han i samme slengen, før jeg skrek med en hysterisk mine til han:
"Ikke slipp meg! Jeg vil ikke! Klærne mine kommer til å bli våte! Jeg har vannskrekk!"
Jeg så opp på han med det beste jeg kunne framkalle av valpeøyne. Men det eneste han gjorde var å sende meg et glis og sa:
"Da er det vel på høy tid å komme over skrekken." Og med det slapp han meg. Jeg var heldigvis forberedt på at han ville gjøre det helt uforventet, men jeg hadde gode reflekser. Jeg fortet meg med å legge armene mine rundt halsen hans, og dermed dro jeg han med meg ned i det kalde vannet. Kulden traff meg som ett sjokk, men etter noen sekunder ble jeg vandt  til det.
Jeg holdt han igjen under vannet, så han ikke skulle klare å komme seg opp igjen, i hvertfall ikke før jeg slapp han. Og jeg klarte faktisk å holde han nede i ti sek, før han klarte å kjempe seg ut av grepet mitt, til min store skuffelse. Jeg var kjapp med å svømme etter, og sammen for vi opp og brøt vannoverflaten. Det var så deilig!
Jeg så bort på Alex, og håpte at han ikke ville ta igjen. Men med min flaks, kan jeg bare drømme.
Han så bort på meg med et ertende glis, noe som bare kunne bety hevn. Jeg prøvde å komme meg vekk, men han var for kjapp. Han tok tak i meg, slengte meg over skulderen hans og begynte å snurre meg rundt, og rundt. Jeg prøvde å komme meg ned samtidig som jeg slo han på ryggen, men til ingen nytte. Skulle jo tro han ikke kjente smerte!
Mitt i den tankegangen, slapp han meg og jeg traff den dype enden av vannet med et høyt plask. Da jeg var under vannet tenkte jeg:
"Han skal så få igjen!" Jeg kom på den perfekte hevnen og svømte ned til bunnen, og ble der til han svømte ut. Planen var at jeg skulle dukke opp rett bak han og skrike han inni øret. Da han var i nøyaktig posisjon, skjøt jeg fart med beina og styrtet opp mot vannoverflaten og brøt den med et digert brøl.
Han skvatt skikkelig og snudde seg med et vettskremt uttrykk plantet fjeset.
"Helvete da!"
Så forandret ansiktet seg til en sint og hevngjerrig grimase, med et glimt av humor i øynene.
Å nei!
Jeg hev meg rundt og svømte kjapt mot stranda, og jeg hørte at han var like bak meg!
Plutselig hadde han hånda si på foten min og dro meg tilbake. Jeg prøvde å sparke meg løs, men til ingen nytte. Så derfor snudde jeg meg og sprutet han så mye jeg kunne i ansiktet. Han slapp foten min og gjorde ett eller annet som sendte ut en megabølge som fosset over meg. Var det sånn han ville ha det? Da var jeg med på leken.
"Vannkrig" hylte jeg som en oppstilt unge. Han begynte å le, men sluttet da jeg sendte store vannspruter i ansiktet hans. Han svarte med å sende ut små tsunamier over meg. Det var skikkelig gøy! Vi lo og tullet, mens vi gjentatte ganger sprutet vatn på hverandre.
Plutselig hørte jeg Lucas stemme som skrek:
"Hvor er hun!? Jeg ser henne ikke! Hun er vekk!" Og med de ordene snudde jeg og Alex oss kjapt mot ham og sluttet med det vi holdt på med.
Han var ute på den dype delen av innsjøen, med en hysterisk mine i ansiktet mens han gjentatte ganger snudde seg i alle retninger, som om han lette etter noe, eller noen. Så kom jeg på hva det var han hadde skreket og dermed begynte jeg å speide ut over vannet for å finne henne. Men... Hun var vekk! Hvor i svarte var hun!?
Det tror jeg Sandra også tenkte, for like etterpå skrek hun ut:
"Hvor i helvete er Sarah!?" Hun begynte å svømme ut mot ham med kraftige svømmetak, og vi var ikke seine med å følge etter.
"Jeg vet ikke!" Lucas så helt stakkarslig ut, og jeg tror ikke akkurat at Sandra gjorde det noe lettere for ham. Så derfor prøvde jeg og roe meg ned og sa med en behersket stemme:
"Okei, hvor var siste gang du så henne?" Han svarte kjapt:
"Jeg skulle bare tulle litt med henne. Jeg tvang henne under vannet og ble der med henne i cirka 20 sekunder, til jeg ikke kunne holde pusten lengre, så slapp jeg henne og svømte opp. Og da jeg kom opp kom ikke hun opp sammen med meg. Og jeg ser henne ingen steder!"
Det der hørtes bare rart ut.
For det første: Sarah, Sandra og jeg gått på svømming siden tidenes morning.
For det andre: På svømminga har vi lært hvordan vi kan holde pusten så lenge som mulig med pusteteknikk. Og selv uten det så kunne Sarah lett ha klart å holde pusten i tre, fire minutter. Så det må ha vert en annen grunn til at hun ikke har dukket opp.
Plutselig gjekk det eit lys opp for meg:"hun pranker oss! Hun prøver å få oss, eller Lucas til å tro at hun er i fare, bare for å ta hevn på dynkinga!"
Jeg kikket raskt bort på Sandra, som gjorde det samme, og vi smilte raskt til hverandre før vi tittet diskree ned: og ganske riktig, der nede så jeg Sarah sitte vektløs med øynene festet på oss.
Plutselig skrek Sandra ut:
"Hun har druknet!" og pekte ned mot bunnen nedenfor oss.
Jeg kunne jo ikke vere verre, så derfor spilte jeg med og skrek:
"Jaaa! Redd henne før det er forsent!"
"Visst det var nede i vannet du så henne sist, så dykk ned igjen etter henne!"
Det neste vi så var en svømmende Lucas på vei ned til en hevngjerrig Sarah.

"Hvordan tror dere det vil gå?☺️ bare følg med, så finner dere det ut😉"