Kidnappet

"Elsker deg også"

"Tortur-rom" får jeg ut av meg. Henrik ser plutselig veldig trist ut. Med ett, sitter han på gulvet og gråter. "Henrik" skriker jeg og setter meg ved siden av han. "Jeg klarer ikke mer. Drep meg" roper han trist ut. "Henrik. Fortell meg. Hva skjer"? spør jeg. Henrik retter seg opp og tørker vekk tårene. "Jeg... Isak bestemmer over meg. Han...han har lillesøsteren min kidnappet. Hvis jeg ikke gjør som han sier dreper han henne. Jeg har ikke sett henne på tre år" sier han. Jeg klemmer han og trøster han. Er det virkelig det som skjer? Forteller han sannheten?

"Drep meg" hvisker han plutselig. Hørte jeg riktig? Jeg ser sjokkert på han. Drep meg. Hva skal det bety? "Jeg orker ikke mer av dette dritt-livet" fortsetter han. Plutselig går han ut av rommet. Han dytter meg ned. "HENRIK" roper jeg. Han har allerede gått ut og er på vei mot badet. "Henrik. Stopp. Vi kan løse dette" roper jeg. Jeg forter meg til badet. Han holder en pistol i hånda. Og den er siktet mot hodet. "Mina. Jeg elsker deg" hvisker han. Etter det høres et høyt smell.

"Jeg ble kidnappet" sier jeg. Politimannen nikker og lener seg fram. "Av hvem"? spør han. "Isak, Jonas. Dere har jo arrestert dem" kommer ut av meg. Politimannen ser på meg og nikker. "Hva med Henrik Bakke Olsdal" spør han igjen. Jeg rister på hodet. "Han kidnappet meg ikke. Han ble tvunget til det" sier jeg. "Han er uansett død nå" fortsetter jeg og kikker ned i bakken. Plutselig kjenner jeg noe vått som renner ned på kinnet mitt. Jeg tørker det vekk også merker jeg en hånd på skulderen min. Jeg kikker opp og ser mamma som ser opp på meg. Hun gir meg et det-går-bra blikk. Men det går ikke bra. Henrik er død. Det er bare rart.

Jeg spretter opp av stolen. Så løper jeg på badet. Jeg ser på meg selv i speilet. Tårene renner og ansiktet ser grått og trist ut. "Mina, vennen" hvisker mamma. "Ja" svarer jeg henne og tørker vekk tårene. "Går det greit"? spør hun. Jeg rister på hodet, men forstår fort at hun ikke ser det. "Det går fint. Trenger bare litt tid...alene" hvisker jeg så høyt at mamma hører det. "Greit, jeg venter rett utenfor her" sier hun og jeg hører at hun går litt vekk derfra.

Jeg setter meg på dolokket. Hva har egentlig skjedd, spør jeg meg selv. Det er som om hjernen ikke orker å svare. Den tenker ikke. Den eksisterer sikkert ikke. Den svarer ikke. Jeg legger meg ned på gulvet. Åhh, Henrik. Du trengte ikke gjøre dette. "Jeg savner deg" hvisker jeg ned i gulvet. Jeg reiser meg opp og legger hånda på dørhåndtaket. Men før jeg åpner og går ut, hvisker jeg til Henrik: "Elsker deg også". Forhåpentligvis hørte han det.

--------------------------------

Ja, da var historien slutt. Det endte kanskje litt brått, og fort. Jeg trodde selv at det skulle bli flere deler, haha😂. Men sånn endte det. Siden det endte så brått, tenkte jeg at hvis dere vil, kan jeg lage en sesong to. Hvis dere vil da😉 Håper dere likte historien min. Skriv i kommentarfeltet om dere vil ha sesong to, eller noe nytt nå, som ikke har med kidnapping å gjøre. Så snakkes vi om ikke så alt for lenge.
Klem <3