Kidnappet

En ekkel følelse

"Mina" hvisker noen. "Mina"? "JA" roper jeg irritert. "Hysj". En arm slår lett til meg på armen og jeg våkner på ordentlig. Jeg ser Ella sitte klar med døra til å gjøre planen vårs. Planen er sånn at Ella skal gå å befri Henrik. Når hun har gjort det kommer hun og henter meg. Så løper vi ut, og hjem. Og Henrik slipper å være med de drittingene.

"Mina, jeg går nå" sier Ella. Jeg nikker. Ella lister seg ut og kikker i gangen. "Det er ingen her" sier hun og smiler. Jeg ser hun forsvinne bortover gangen. Jeg smiler for meg selv. Endelig, etter mange uker skal jeg hjem.
Etter fem minutter banker det to slag på døren. Det er Ella. Jeg åpner og går ut til henne. Hun er allerede gått bortover til Henrik, så jeg småløper etter henne. Da jeg endelig kommer inn til Henrik, ligger han på en seng. "Han var ikke bundet eller noe" hvisker Ella. Jeg ser overasket på henne, men nikker kort. Vi går bort til Henrik og vekker han. "Hva er det nå"? spør han i halv-søvne. "Henrik, det er meg Mina. Du må våkne" sier jeg mildt og rolig. Han sperrer opp øynene. "Mina, hvordan kom du deg ut" spør han sjokkert. "De er ikke så flink til å låse døren" smiler jeg. "Men Alex passer jo på i gangen på natten" sier han og ser rart på meg. "Ikke nå". Henrik smiler. "Kom, så drar vi hje..." begynner jeg. "Mina, dra hjem" sier han bestemt. "Men hvis jeg rømmer, dreper de deg" sier jeg. Henrik smiler og rister på hodet. "De ville aldri ha gjort det. De bare lurte deg. De hadde aldri drept meg" ler Henrik. "Men hvorfor gikk du med på det" spør jeg sjokkert. "Man kan vel si de truet meg på en måte til det. Men ikke med livet" svarer han. Jeg nikker. "Men hvorfor ble jeg egentlig kidnappet"? spør jeg. Henrik åpner munnen men akkurat da sier Ella: "Mina nå må vi dra". Henrik nikker og gir meg en kort klem. Jeg vinker til han i det jeg går ut døren.

Jeg og Ella løper raskt. Vi løper og løper. Endelig når jeg er hjemme, trekker jeg pusten. Vi klarte det, tenker jeg. Endelig. Jeg går forsiktig inn og lister meg inn på rommet. Jeg orker ikke vekke mamma for å si at jeg er hjemme. Jeg er så trøtt og vil bare sove. Jeg legger meg ned i den myke gode senga. Håper jeg drømmer noe fint. Men tankene er ikke i de vakre drømmene mine. Nei for innerst inne tror jeg ikke Isak og Alex er ferdig meg oss. Jeg tror ikke dette var siste gang jeg ble kidnappet. Jeg tror at om ikke lenge, vil jeg bli kidnappet nok en gang...