Alpha prince's mate Kayla Denvers

Kapittel 12

The defeat

Kayla

Jeg sitter i nærheten av huset jeg vokste opp i, jeg pluss noen av de andre i flokken. Det er egentlig ti stykker, Dean og Logan vet ikke noe om dette.

"Skulle det skje noe drar dere rett til alpha, jeg kan området ganske godt. Jeg kommer til og løpe mot stupet som en flukt plan."sier jeg ærlig.

De er på tur til og protestere, men jeg har bestemt meg og det kan de se.

"Klare?"spør jeg.

Alle sammen sier seg enig og jeg gir klar signal, vi løper rett inn. Vi blir møt hardt, jeg er i ulveform og mange andre, vi som er i ulveform avleder dem så de andre kan komme seg inn og finne dokumenter osv.

Kampen forgår ganske hardt og i flere timer, jeg ser de som var inne kommer ut igjen og jeg signaliserer til at de andre skal dra noe di gjør. Jeg ser at han så kaldte broren min skal til og avfyre noe magi mot de andre som flykter, jeg styrter mot han og nærmest river av ham armen før jeg slipper den og løper avgårde selv. Jeg løper mot klippen for sikkerhetsskyld og heldigvis følger de faktisk etter.

Jeg manøvrer meg så jeg får gjemt meg, jeg angriper broren min igjen og denne gangen er det dødelig, så gjemmer jeg meg igjen og venter, så ser jeg muligheten og engriper Minerva, jeg blir stukket i magen med sølv og jeg gir fra meg et klynk av smerte. Jeg reiser meg opp på skjelvende bein og angriper henne igjen og denne gangen sikter jeg mot magen hennes og biter og nærmest river ut innvollene hennes før jeg løper avgårde og gjemmer meg igjen.

Jeg merker at sølvet vil tvinge forvandlingen min tilbake men jeg ignorerer det så godt jeg kan og presser meg videre.

"Kayla! Kom frem igjen!! Du skal få svi for dette!!"roper mannen jeg en gang kaldte far.

Jeg gjemmer meg, og venter til ryggen hans er mot meg og jeg håper opp og river av han nakken så hodet detter av.

Jeg traver avgårde mot flokken igjen.

Dean

Jeg går frem og tilbake med søsteren min som venter på for og se etter et tegn av min mate, etter at faren min fortalte om hva de planla ble jeg forbanna, Kiara også egentlig.

Når de Kayla ble sendt ut med kommer tilbake og ikke henne blir jeg mer nervøs. Selv de står og venter.

"Dere skulle sett åssen hun sloss. Til og kun ha forvandlet seg en gang tidligere beveger hun seg grasiøst og hun vet nøyaktig hvordan hun skal plassere seg og tråkke."sier en.
"Jeg er glad for at vi fikk henne inn. Hvis hun ennå hade blitt hos dem og de hade klart det de ville oppnå ville vi ikke klart oss."sier en annen.

Jeg ser mot dem og ser mange er skade, men ikke så mye som jeg forventet egentlig, men de er tydelig slitne og litt utmattet.

"Hun beskyttet oss, derfor har ikke vi så mye skader."forklarer en og må ha sett blikket mitt.

Jeg ser mot dem.

"Hvor lenge varte det?"spør jeg.
"I flere timer, fem timer topp tror jeg."sier en av dem.

Jeg merker jeg blir litt mer bekymret av det. Logan kommer opp mot oss.

"Hun vil klare seg. Hun er sterk."sier Logan og prøver og oppmuntre meg.
"Det kommer noen."sier en annen like etter.

Vi ser mot skogen igjen og Kayla kommer travene men da forvandler hun seg, om det var med vilje eller ikke vet ingen av oss.

Vi ser alle sjokkerte mot henne, klarer ikke og registrere helt at hun er skadd.

"D...de er borte."sier hun.

Det er da det liksom slår inn.

"Få tak i flokklegen!"roper jeg ut så alle sammen hører det.

Jeg går med raske steg mot Kayla og holder henne.

"Hvor mye sølv?"spør Kiara.
"J...jeg aner ikke."sier Kayla ærlig.

Adrenalinet til Kayla må begynne og gå ut av systemet for hun begynner og bli søvnig.

"Ikke forlat meg nå."sier jeg til henne i det jeg løfter henne opp i armene mine og bærer henne inn, ikke lenge etter sovner hun.

Kayla

Når jeg våkner har jeg en intens hodepine og er litt desorientert og har  smerter. Jeg prøver og sette meg opp, men blir stoppet av en smerte i siden og jeg gir fra meg et litte smerteaktig stønn som er litt halvkvalt på en måte.

Døren på rommet jeg er på går opp og faren min går inn. Han ser litt sjokkert ut av og se meg våken, men han går mot meg like etter og tar på skuldrene mine for og få meg til og legge meg ned.

"Du har ennå sølv i kroppen så du er ikke leget ordentlig ennå. Det beste doktorene kunne gjøre var og rense og bandasjere kuttet så det ikke ble noe infeksjon."sier han forklarende.

Jeg rynker på brynene.

"De fikk kniven eller dolken ut?"spør jeg i sjokk.
"Legene hos din mates flokk turte ikke, de hade ikke den slags erfaring. Så, du er i Milenium Creak flokken."sier han.
"Hvor lenge var jeg borte?"spør jeg.
"En ukes tid."sier han.

Jeg ser sjokkert mot han.

"Hvor mye sølv var det i den?"spør jeg I sjokk.
"Veldig mye, legene tror også at den familien hade forhekset det så det var enda mer som ble sprøytet inn i systemet ditt. Det er et mirakel at du egentlig er i livet."sier han.
"Hvordan er jeg i livet da?"spør jeg.

Faren min setter seg ned på en stol ved sengen min.

"Dean satt her i flere timer i tre dager før han måte tilbake til skolen. Holdt hånden din hele tiden, mate båndet hjelper på mye. Du fikk også alvorlig feber."sier han forklarende.