Alpha prince's mate Kayla Denvers

Kapittel 3

Mates

Dean

Jeg og faren min er ennå på sykehuset, det er dagen etter så vi forventer at det ikke er lenge igjen til hun våkner.

"Hun kommer garantert til og være forvirret i starten. Så gi henne tid."sier faren min.

Han ser på klokken.

"Du må nesten på skolen. Jeg oppdaterer deg."sier faren min.

Jeg nikker før jeg går, jeg har lært opp til flere ganger at det ikke nytter og si imot faren min.

Kayla

Jeg våkner og ser rundt meg med en gang, det er ikke et lyst rom som før, men heller noe som ligner et fangehull. Døren til rommet lukkes opp og en mann på min fars alder kommer gående inn.

"Hva vet du om oss ulve folket?"spør han.
"Ikke mye utenom at dere kan forvandle dere til ulver og at dere er farlige."sier jeg ærlig.

Mannen ser ut til og nesten måte le.

"Åh Gudinnen og de har feilinformert deg."sier han.
"Vi er ikke mindre farlige en de du er sammen med. Vi er territoriale ja, men vi angriper ikke med mindre vi blir angrepet."sier han.
"Samma det. Jeg må hjem."sier jeg.

Faren til Dean

Kayla river ut ledningene og reiser seg opp av sengen, men hun står veldig ustødig.

"Du burde virkelig ikke gå Kayla. Motgiften virker ennå i kroppen din."sier jeg.

Hun ser spørrende men også dumt på meg.

"Du hade wolfsbane og sølv i kroppen."sier jeg.
"Det gir ikke mening. Foreldrene mine fortalte en gang at det hjelper kun på de med ulve genet."sier hun.
"Nettopp."sier jeg.

Hun blir bare enda mer forvirret, jeg stikker arkene fra blodprøven gjennom gitteret. Hun kommer litt sjanglete bort og tar dem, hun leser gjennom dem.

"H...hvordan?"spør hun i sjokk.

Hun setter seg sjokkert ned mot sengen og leser gjennom arkene igjen.

"Det vet ingen av oss. Kun de som fant deg."sier jeg ærlig.

Hun har noen tårer trillende nedover ansiktet sitt.

"Hvorfor er jeg her egentlig?"spør hun.
"I cellen eller her i flokken?"spør jeg.
"Begge."sier hun.
"Cellen er fordi om ikke lenge vil du ha din første forvandling og da har du veldig liten kontroll på hva du gjør, dette gjør vi med alle i flokken. Du er i selve flokken fordi du er min sønns utvalgte mate, du vil merke det i det klokkeslett du slår atten."forklarer jeg.

Hun drar håret sitt bakover og sukker tungt ut.

"V...vil du være her?"spør hun tydelig redd.
"Så klart. Jeg kommer til å steppe inn hvis det skulle trenges, ellers må du klare alt selv."sier jeg ærlig til henne.

Jeg unngår og fortelle henne at hun kommer til å få en vanvittig vondt opplevelse grunnet sølvet og wolfsbanen som jobber seg ut av systemet, det er grunnen til at hun svetter veldig og er egentlig dårlig.

Jeg sitter sammen med henne halve dagen, jeg ser på telefonen min akkurat i det jeg hører Kayla skrike i smerte og den skjente lyden av bein som knekker.

Jeg legger vek telefonen min etter å ha sendt melding til sønnen min om at forvandlingen starter, heldigvis samme dagen hun er født, hvis ikke hade det vært verre.

Kayla beveger seg litt rastløs rundt, noe som er normalt. Hun kollapser i smerte i det flere bein knekker og endrer seg.

Timene går og det har nå gått to timer.

"F...få det til og stoppe."sier Kayla bønfallene og ser opp mot meg.
"Det er desverre ikke mulig. I det forvandlingen starter må du la det fortsette, hvis ikke havner du i koma og det er ikke sikkert vi får vekket deg. Du kan dø Kayla."sier jeg brutalt ærlig.

Hun får enda flere smerter og sterkere denne gangen, dørene lukkes opp og sønnen min og Logan kommer inn med alphaen av Milenium Creak.

"Jeg trodde dere tullet."sier alphaen i sjokk.
"Hun er prik lik sin mor, eneste er håret hennes, det har hun fra meg."sier han like etter.
"Hvor lang tid har det gått?"spør han.
"To timer."sier jeg ærlig.

Kayla kollapser i smerte igjen og hun er sliten og andpusten, det kan vi se tydelig.

"To timer er ikke normalt."sier sønnen min.
"Nei, men nå må du huske at din mate har ennå sølv og wolfsbane i systemet."sier jeg.
"Jeg skal drepe de ansvarlige."sier alphaen forbanna.
"Da får du stelle deg i kø."sier sønnen min selv forbanna.

Kayla tar av seg toppen sin og vi kan for første gang se alle arrene hun har.

"Har de gitt henne juling?!"sier alphaen forbanna.

Kayla ser sliten opp mot taket før hun får enda mer smerter. Hun husker og kontrollere pusten og det er bra, det gjør det litt lettere.

Det tar tre timer til og da er klokka praktisk talt to på natten, nå er det kun meg og alphaen her.

"Dette er noe av det verste jeg har sett."sier jeg ærlig.

Kayla ligger utmattet på gulvet, det har vært konstante smerter etter hvert femte minutt. Jeg følger med og to timer går uten at hun rører seg eller at det skjer noe spesielt.

"Kayla, hører du meg?"spør jeg.

Ingen svar.

Jeg ser mot vakten.

"Lukk opp døren og lukk igjen rett etter. Ikke gå inn hvis det skulle skje noe."sier jeg bestemt.

Vakten lukker opp og jeg går inn, jeg har med en flakse vann til Kayla. Jeg går forsiktig mot Kayla.

"Kayla, kan du høre meg?"spør jeg.

Jeg kommer så jeg står med ansiktet hennes mot meg, hun er halvveis våken.

Jeg setter meg ned hos henne, jeg legger hodet hennes i armene mine, jeg lukker opp korken på vannflasken og gir henne litt vann forsiktig, hun svelger det.

"N...når er det over?"spør hun utmattet.
"Snart."sier jeg, selv om jeg ikke er sikker.

Hun se rpå meg med trøtte øyne som for og si at hun ikke tror på meg.

"Jeg kommer til å forvandle meg og du kan legge deg inntil meg hvis du vil. Akkurat nå er du veldig sårbar grunnet forvandlingen, det er mulig det vil hjelpe."sier jeg til henne.

Hun nikker som for og si at hun forstår, jeg forvandler meg ikke lenge etter og legger meg litt unna henne så hun kan komme bort til meg og ikke motsatt.

Det tar en halvtime før hun kryper bort og legger seg inntil meg.

Det tar en time til og hun forvandler seg til en nydelig mørke brun ulv.