Venner?

En hvit løgn...

Louis tar opp telefonen. "Jeg må hjem," sier han og reiser seg brått opp. "Hvorfor det?" Spør jeg og reiser meg og opp. Han klør seg nervøst i bakhodet. "Vel, jeg må hjem og rydde," sier han usikkert. "Foreldrene mine kommer," sier han. Foreldrene hans kommer ikke... Hvor dum tror han at jeg er? "Vel, hadet da," sier jeg og smiler. Han smiler tilbake og begynner å gå. Jeg står igjen.

Når han har kommet et stykke, følger jeg etter han. Han ser ikke ofte bak han, så det gikk bra at jeg følgte etter han. Plutselig snur han seg brått. "Hvorfor følger du etter meg?" Spør han irritert. Jeg ser rundt meg. "Snakker du til meg?" Spør jeg uskyldig. "Ja, du følger etter meg. Stoler du ikke på at jeg skal hjem og rydde?" Spør han. "Jo, men jeg skal også hjem," sier jeg og løfter på øyenbrynene. Han ser unnskyldene på meg. "Unnskyld, det er bare det at..." Han fullfører ikke setningen, bare lar den henge. "Jeg skjønner, men jeg må gå nå," sier jeg og begynner å gå hjemover. Det ser ikke ut som han bryr seg så veldig, så jeg bare går inn.

Jeg setter meg i sofaen og skrur på tv-en, men ser ut vinduet hele tiden. "Rydde huset du liksom," sier jeg til meg selv. Olivia går med et stort smil og ringer på hos han. Jeg skrur av tv-en og går ut i gangen. Når Olivia har kommet inn, går jeg ut. Jeg ser inn vinduet. Louis har armen over Olivia. Tårene begynner å komme. Jeg vet ikke hvorfor, men de bare renner.

Olivia og Louis sitter med ryggen til. De ser en film. De ser vår film. Grease...

"Louis løy," hvisker jeg. Jeg kan ikke være venn med en som lyver, ikke slike løgner. Louis snur seg mot vinduet jeg er i...