Livet med One Direction

Spis! Spis!

"Du må spise," sier han rolig. Jeg himler med øynene. "Jeg er ikke sulten!" Sier jeg, men magen ødelegger det og begynner å rumle. "Høres ikke sånn ut," sier han ler. "Kom igjen, du skal spise," sier han og strekker ut hånden. "Jeg har sagt det! Jeg er ikke sulten!" Sier jeg og nekter å ta hånden hans. Han sukker, og drar meg ut av sengen. "Du skal spise uansett hva," sier han og drar meg til kjøkkenet. "Sett deg," sier han. Jeg gjør som han sier. "Hva vil du ha å spise?" Jeg tenker meg om før jeg sier: "ingenting." "Hva er favoritt maten din?" "Alt," svarer jeg. Han himler med øynene. "Hva liker du best av egg og bacon?" Spør han. "Ingenting," sier jeg. "Da lager jeg begge deler," sier han og snur seg. Jeg himler med øynene og reiser meg. "Hvor skal du?" Spør han. "Stuen," sier jeg og går inn. Damen sitter og ser på nyhetene. "En jente er sporløst forsvunnet. Jenta heter Ellissia og kjenner One Direction. "Hvis dere finner henne, ring dette nummeret!" Sier Liam og et nummer kommer på skjermen. Jeg begynner å få tårer i åøynene. Damen har ikke lagt merke til at jeg står her. "Vi må finne henne!" Roper Zayn stresset. Jeg ser han har tårevått øyne. Håret hans ser ikke ut. Jeg går inn på kjøkkenet igjen. "Hva? Ville du ikke se tv?" Spør mannen. "Gratulerer! One Direction savner meg. Nå sender de det på nyhetene. Fornøyd?" Sier jeg til han og løper ut fra kjøkkenet. Tårene presser på. Jeg løper inn på rommet og slenger igjen døren.

"Ellissia?" Spør Dan. "Nei," hvisker jeg. "Åpne døren," sier han og prøver å åpne døren, men jeg sitter foran den. "Ellissia, slipp meg inn!" Sier han med litt strengere stemme, men jeg flytter meg ikke. "Jeg teller til tre," sier han. Jeg reiser meg og går bort til vinduskarmen. Han kommer inn og setter seg på andre siden. Jeg ser ut vinduet. Solen kommer snart opp, jeg har ikke sovet i hele natt. Men jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke å spise, drikke eller noen ting...

Etter en stund åpner Dan munnen, men lukker den igjen. Jeg ser på han. Han ser på meg. "Du må spise," sier Dan tilslutt. "Jeg er ikke sulten," sier jeg. "Du har ikke spist på mange timer," fortsetter han. "Det er ikke gift i maten, og snart får du møte One Direction." Jeg himler med øynene. "Kom igjen, du skal spise frokost med oss," sier han og drar meg bort til døren. Jeg gjør ingenting imot, jeg har ikke krefter. Plutselig blir hele kroppen svak, og jeg faller rett ned på gulvet. "Ellissia? Kan du høre meg?" Spør Dan. Jeg prøver å holde øynene oppe, men jeg klare det ikke. Øynene mine bare lukker seg igjen. Stemmene rundt meg blir til ekko i hodet mitt. Som om noen roper på meg langt vekke i en hule.

Så blir alt svart. Ingen lyder, ingen farger, ingenting. Bare svart...