Alicia sitt perspektiv
Når jeg våkner ligger kroppen min inntil Alan, og hodet mitt hviler på brystet hans. For første gang på flere måneder føler jeg meg uthvilt, og jeg kan ikke huske sist jeg hadde en så god natt med søvn. Jeg elsker å sovne inntil han.
Etter tidenes etterlengtede orgasme i går, prøvde jeg så hardt å tilby en tilbake, men han nektet. Noe som overasket meg, men samtidig gjør meg glad, fordi da vet jeg at han ikke kun har tatt meg tilbake på grunn av sex. Han fortalte meg at jeg var første prioritet, men at jeg skyldte han en avsugning i fremtiden. Det grisete språket hans har fortsatt like stor effekt på meg.
Jeg vender blikket mitt mot ansiktet til Alan ved siden av meg, og han ser så fredfull ut der han ligger og sover. Jeg klarer ikke å stå imot fristelsen, så jeg tar en finger og stryker han over det ene øyebrynet, før jeg kysser han på kinnet.
«God morgen baby» hører jeg han si med en raspende morgenstemme, som ene og alene kunne fått meg klar.
«Har du sovet godt?» spør jeg, før jeg legger hodet mitt ned på brystet hans igjen, og han trekker meg forsiktig inntil seg. Heldigvis begynner smertene å bli mildere for hver dag som går, og selv om jeg kunne kjenne noen små smerte trykk i går kveld når Alan holdt rundt meg, var det ikke nok til å få han til å la være.
«Jeg sover alltid bedre når jeg ligger sammen med deg» svarer han, og jeg smiler.
Jeg føler meg plutselig levende i min egen kropp igjen, og kanskje det var orgasmen han ga meg i går som vekte meg hundre prosent til livet igjen. Uansett så er det fascinerende å se hvor kort veien fra nedtur til opptur kan være, og omvendt. Det er skremmende og fint på samme tidspunkt.
«Skulle ønske vi kunne sove sammen hver natt» svarer jeg, før jeg stryker fingrene mine over blekket hans på brystet. Jeg håper ikke han har planer om å fylle kroppen sin med noen flere tatoveringer med det første.
«Hvorfor kan vi ikke bare gjøre det da?» spør han plutselig, mens ansiktet hans er uttrykksløst.
«Hva mener du?» spør jeg forvirret, mens jeg må lene meg opp på albuene for å se ansiktet hans ordentlig.
Han har øynene lukket, men smilet hans er større enn noen gang. Det er smittsomt, og jeg liker å se at lyset i han er skrudd på igjen.
«La oss flytte sammen» foreslår han.
Jeg begynner å le, men stopper umiddelbart i det øynene hans møter mine, fordi da innser jeg at han er hundre prosent seriøs. Han spør virkelig om vi skal flytte sammen.
«Alan, vi har nettopp blitt sammen igjen» begynner jeg, men han avbryter meg «Jeg vet det, men la oss fortsette der vi slapp sist. Jeg vil ligge inntil deg hver natt, våkne opp med deg hver eneste morgen. Jeg vil at hverdagen min skal inneholde deg på alle mulig måter, Alicia».
Jeg blir stille, men det kommer ikke av at jeg er uenig, men at jeg er rørt. Ordene hans treffer meg midt i hjertet, og jeg kan se at Alan virkelig legger inn en innsats i dette forholdet. Jeg kan se hvor mye han virkelig vil at dette skal fungere, og det får meg til å innse hvor mye jeg egentlig betyr for han. Han mente det virkelig når han fortalte meg at han kun vil ha meg.
Tanken på at vi skal bo sammen skremmer meg uansett, men jeg vet ikke hvorfor. Kanskje det kommer av at han kun for en uke siden såret meg på verst tenkelige måte. Kanskje det kommer av at jeg er redd for å gå for fort frem. Uavhengig alle disse tankene som får meg til å tvile, vet jeg innerst inne at jeg har minst like lyst som han.
«Men hvor skal vi bo?» spør jeg forvirret.
«Jeg var på visning forrige uke på en leilighet jeg tenker å kjøpe, som ligger et kvarter unna byen. Vi kan samkjøre til skolen hver morgen, og hvis du vil møte vennene dine kan jeg kjøre deg» kommer ut av Alan.
Bare tanken på at det han sier kan bli en realitet får meg til å smile, men jeg vet det er en del ting jeg er nødt til å få klarhet i før dette kan skje.
«Jeg må snakke med huseier, for å høre hvor lang oppsigelsestiden er» forklarer jeg. Han lyser opp, som en liten unge på tivoli som nettopp har vunnet den største teddybjørnen.
«Er det et ja?» spør han ivrig, og jeg klarer ikke å la være å le av ivrigheten hans.
«Jeg tror det» svarer jeg, fordi selv om hjertet mitt roper ja, så er det en skremmende tanke. Å flytte sammen er ganske forpliktende, men det er et stort steg i riktig retning. Kanskje det ville vært godt for oss, etter alle nedturene.
Alan trekker ansiktet mitt mot sitt, før han kysser meg, sensuelt og sakte.
Når jeg ser hvor mye dette betyr for han, får det meg til å bli enda tryggere på avgjørelsen min, så jeg bestemmer meg for å sende en melding til huseier med en gang.
«Hvordan har du fått råd til å kjøpe en leilighet? Har du spart mye?» spør jeg, fordi jeg er nysgjerrig.
Alan stryker en hårlokk bak øret mitt, som hadde falt ned i ansiktet mitt, før han forklarer «mye av det kommer fra arven til pappa».
«Hvorfor har du ikke kjøpt noe tidligere?» kommer ut av meg, og jeg håper ikke han føler at jeg graver for mye.
«Jeg har aldri vært fristet til å kjøpe meg noe eget, for at kun jeg skal bo der. Etter at jeg møtte deg ble ting annerledes, fordi da dukket boligkjøp plutselig opp i tankene mine igjen, fordi tanken på å bo med deg fristet mer enn noe annet» svarer han.
Jeg føler plutselig jeg ikke kjenner igjen personen som ligger ved siden av meg. Hva skjedde med drittsekk oppførselen? Hva skjedde med å være skolens største rundbrenner? Hva skjedde med å ikke bli kjæreste med noen? Dette er Alan, som har ligget i skyggen av den dominerende drittsekken, i så mange år.
«Tror du ikke folk kommer til å reagere på at vi flytter sammen, bare noen få dager etter at vi ble sammen igjen?» spør jeg, og det plager meg at jeg tenker på hva andre vil mene om oss.
«Drit i de andre» slenger Alan ut, før han legger til «La oss kun konsentrere oss om hverandre, og hva vi vil»
Han har rett. Jeg er nødt til å tenke på hva jeg vil, og hva som vil være best for meg og Alan. Jeg kan ikke bry meg om hva folk kommer til å mene, fordi tro meg, folk kommer til å ha meninger. Masse meninger. Det er spesielt en person jeg er bekymret for, og det er Karolina. Jeg vet hva hun mener om Alan og dette forholdet, så hvordan kommer hun til å reagere, når jeg forteller henne at jeg og Alan skal flytte sammen.
«Forresten» kommer ut av Alan, og jeg kjenner automatisk en frykt for at han skal trekke tilbake tilbudet.
«Fortalte du foreldrene dine om bruddet?» spør han ut av det blå, eller det føles hvertfall slik ut.
Jeg tenker tilbake til en av de siste kveldene vi hadde samme før bruddet, hvor vi ble enige om at vi skulle finne en helg, hvor vi dro for å besøke familien min. Jeg glemmer aldri den varmen som sprede seg i kroppen min, spesielt på grunn av at det var Alan som tok initiativet.
«Ja» svarer jeg, og jeg kan se hvordan øyene hans forandres. Som om han skulle ønske at jeg ikke gjorde det. Som om han kunne ønske at bruddet kun fantes i en drøm, som var midlertidig, og at ingen visste at vi hadde hatt en periode hvor vi ikke var sammen.
«Hva har du sagt? Har du fortalt dem alt jeg gjorde mot deg?» legger han til lavt, før han avbryter blikk kontakten, og det er ikke likt Alan. Han er nervøs.
Det var faktisk ikke jeg som fortalte at det var blitt slutt, fordi det fant både mamma og pappa ut helt på egen hånd, kun ved å se ansiktet mitt i det jeg kom hjem. Ansiktet mitt som hadde mistet livsgnisten og var preget av en mørk regnsky som forfulgte både meg og humøret mitt.
Jeg er ikke vant til å dele kjærlighetslivet mitt med foreldrene mine, fordi jeg har aldri hatt et kjærlighetsliv. Når pappa umiddelbart spurte hva kjæresten min hadde gjort mot meg, i det han så ansiktet mitt, følte jeg plutselig en trang til å sette opp en mur. En mur som skulle føre til at de aldri fikk vite hva som skjedde.
«Nei, de vet ingenting om det» begynner jeg, og jeg kan se vekten fra skuldrene hans slippe tak. Han var redd for at jeg hadde fortalt dem alt, noe jeg forstår, fordi hvis jeg hadde gjort det, tror jeg aldri pappa kunne akseptert min kjærlighet for Alan.
«De tror vi gjorde det slutt fordi vi ikke fungerte sammen, men de vet hvor kraftig kjærlighetssorg jeg hadde» fullfører jeg.
Alan flytter fingrene sine opp til ansiktet mitt, før han drar tommelen sin over kinnet mitt.
«Jeg må nok jobbe litt for å bli akseptert av faren din, etter han har sett sorgen jeg påførte deg» kommer ut av han som et sukk, og det varmer meg å vite at han bryr seg om at familien min skal like han.
«Når han blir kjent med deg, den virkelige Alan, kommer han til å elske deg, akkurat som meg» forklarer jeg, og jeg kan se jeg rører noe ved han.
Kanskje det er fordi jeg ser håp i hans mørke indre? Kanskje det er fordi jeg beroliger han når han er stressa?
Uansett, så vet jeg at han kommer til å bli akseptert, kanskje ikke ved første møte, på grunn av alle tatoveringene hans som kommer til å representere en helt annen person enn det Alan er. Men når de blir kjent med han, vet jeg at han kommer til å bli likt. Når familien min ser hvor forelsket jeg er i han, kan de ikke annet enn å akseptere det.
«Jeg liker når du sier det» kommer ut av han, og jeg vet at han snakker om elsker ordet. Jeg trodde helt ærlig jeg kom til å angre på at jeg sa de ordene, fordi jeg ikke fikk dem i retur, men det gjør jeg ikke. Fordi jeg vet at Alan må først oppleve kjærlighet. Han må oppleve at han er i stand til å elske, før han lærer seg det, og jeg har ikke tenkt til å forhaste han på den reisen.
Tommelen hans finner veien over leppene mine, og bare de små berøringene han sender ansiktet mitt får meg til å ville ha mer av han. Jeg skal akkurat til å be han kysse meg, men jeg rekker det ikke, før leppene hans har funnet frem til mine.
Jeg klatrer over fanget hans, og jeg kommer ikke over tanken på at jeg nettopp har sagt ja til at vi skal flytte sammen.
Hadde noen fortalt meg når jeg startet på dette studie, at jeg skulle bli samboer med Alan i trøbbelgjengen, hadde jeg sikkert svimt av.
------------------------------------------
♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪
Alan og Alicia har bestemt seg for å flytte sammen, men om det vil føre til at forholdet blir sterkere gjenstår å se ♡
I neste kapittel skjer det noe som både Alan og Alicia har ventet på, men alt går ikke helt som planlagt.., og Alan får plutselig konsekvenser for hans tidligere handlinger..
Tusen takk for at du leser ♡