Alan sitt perspektiv
Jeg har aldri sluttet å elske deg
Ordene hennes repeteres gjentatte ganger i hodet mitt, og jeg kan ikke tro at hun har gitt meg en ny sjanse.
Endelig har jeg åpnet meg opp, noe jeg ikke kan huske jeg har gjort tidligere i livet. Ikke på denne måten, fordi nå har jeg lagt hjertet mitt og ærligheten min i hendene hennes. En slik posisjon er sårbar og vond. En slik posisjon har hun befunnet seg i altfor mange ganger, allikevel har jeg avist hun..
Kanskje dette er grunnen til at jeg har holdt meg unna kjærlighet, fordi det er så forbanna vondt og sårt.
"Alan, vi er nødt til å ha noen betingelser" hører jeg stemmen til Alicia si advarende, og jeg blir dratt ut av mine egne tanker.
Betingelser?
Blikket hennes flytter seg bort fra mitt, og det ser ut som hun tenker på noe spesielt. Noen ganger skulle jeg virkelig ønske at jeg var tankeleser, slik at jeg kunne få en bedre oversikt over hvilke tanker som var aktuelle inni hodet hennes.
"For at forholdet skal fungere, så er vi begge nødt til å gjøre en innsats, og du må legge fra deg den drittsekk oppførselen din" sier hun plutselig strengt, og jeg blir sjokkert over tonen i stemmen hennes, men jeg vet at den egentlig kun kommer av redsel. Hun er redd for at hun må oppleve kjærlighetssorgen på nytt..
Jeg tar tak i haken hennes, og tvinger henne til å møte blikket mitt, før jeg svarer "Alicia, du får meg til å ville bli en bedre person".
Jeg ønsker at hun skal forstå at jeg vil dette like mye som henne. Dette forholdet må funke, fordi det er ingen andre. For meg er det Alicia eller ingen.
Et smil sprer seg raskt over ansiktet hennes, og det varmer hjertet mitt. Jeg legger leppene mine inntil hennes, før jeg starter på et kyss som jeg vet kommer til å bli farlig. Farlig i den forstand at jeg har så lyst på henne at det gjør vondt.
Jeg kan høre et lavt stønn fra munnen hennes, og det får umiddelbart pikken min til å rykke kraftig til.
Faen! Jeg innser at jeg er nødt til å stoppe dette kysset før jeg mister kontrollen.
Jeg vet at jeg må ta det rolig, av flere grunner. For det første tør jeg så vidt å røre kroppen hennes, fordi jeg vet at hun har mye smerter på grunn av hendelsen. En hendelse som absolutt ikke burde funnet sted, og jeg håper jeg aldri ser trynet til Jonas igjen. For hvis jeg gjør det er jeg redd for hva jeg kommer til å gjøre. For det andre så ønsker jeg ikke å gjøre noe med Alicia allerede første kvelden vi blir sammen igjen, fordi jeg vil ikke at hun skal tro at jeg blir sammen med hun kun på grunn av sex.
Jeg river meg bort fra kysset, og blikket hennes finner mitt. Jeg kjenner igjen det blikket de blå øynene hennes sender meg.
Hun er kåt..
«Alicia» sier jeg advarende, før hun biter seg forsiktig i underleppen. Hun ser ned på den avslørende kulen i jeansen min, før hun rødmer. Hun vet akkurat hva hun gjør med meg, og hun nyter det.
Jeg banner lavt, før jeg snur meg vekk fra henne, og setter meg ned på sengen. Hun kommer gående mot meg. Hvordan i helvette skal jeg klare å stå imot Alicia? Når hun ser på meg med det blikket, samtidig som hun har på seg en sateng pysj shorts.
Alicia flirer, før hun steller seg mellom beina mine.
«Du vet at vi ikke kan gjøre noe i kveld» sier jeg advarende, fordi hun må virkelig skifte ut det blikket, før jeg mister kontrollen. Nå er ikke jeg kjent for å være flink til å bevare kontrollen, men tro meg når det kommer til det blikket til Alicia, da er jeg sjanseløs.
«Hvorfor ikke?» spør hun flørtete, før hun strekker opp armene sine for å legge de rundt halsen min, når hun krymper seg, og et smerte gisp kommer ut av henne.
«Derfor» poengterer jeg strengt, før jeg forsiktig tar tak i håndleddene hennes. Hun vet at jeg har et poeng, fordi jeg kan se noe endre seg ved henne. Kåtheten hennes roer seg betraktelig, og jeg trodde aldri jeg skulle bli lettet for at en jente roet ned akkurat det.
Jeg tar forsiktig tak i den tynne singleten hennes, før jeg spør «Kan jeg se på fargen?»
Hun nikker svakt, men jeg kan se hun gruer seg til å vise frem området til meg.
Jeg løfter opp singleten hennes, slik at ribbeina kommer til synet, men jeg banner hardt ut i det jeg ser blåfargen. Det ser ut som et verdenskart av blåmerker, og den intense fargen skjærer meg i øynene. Det svir. Tenk at en enkel farge enten kan være det fineste jeg vet om, men også det verste. De blå øynene hennes er den blåfargen jeg foretrekker.
«Alan, det går bra» sier hun svakt, men jeg kan høre usikkerheten i stemmen hennes.
«Hvis han hadde..» begynner jeg, før jeg stopper meg selv. Sinne stopper meg, fordi underleppen min skjelver av tanken på hva han hadde tenkt å gjøre.
Jeg kjenner plutselig Alicia sin hånd stryke meg over kinnet, før hun sier rolig «Alan, ikke tenk på det. Jeg prøver å glemme det, og det vil jeg at du også skal gjøre»
«Det er ikke så jævlig enkelt når jeg ser merkene han har laget på deg» kommer ut av meg med en sint tone, og jeg kan se hun skvetter til, før hun fjerner hånden sin fra meg.
Ro deg ned, Alan!
«Unnskyld. Jeg skal prøve» retter jeg meg opp, før jeg tar tak i hånden hennes igjen. Jeg trenger at hun tar på meg.
«Har du vært noe mer hos psykologen i det siste?» spør hun plutselig, og jeg vet at hun er nysgjerrig angående det tema, og det var sikkert den hevede stemmen min som nå minnet henne på det.
Jeg hater egentlig å snakke om dette. Hver gang mamma har stilt meg akkurat samme spørsmål reagerer jeg med å enten bli sint eller avise henne. Når det gjelder Alicia vet jeg at jeg er nødt til å åpne meg og være ærlig, fordi det kreves av meg om vi skal få dette forholdet til å funke. Samtidig så har alltid Alicia spurt på en måte som er så annerledes enn alle andre, som om hun ikke krever et svar. Hun graver ikke, og hvis jeg sier det er nok, så respekterer hun det.
«Jeg skal til psykologen igjen i morgen» forklarer jeg, før hun setter seg forsiktig ned på fanget mitt. Det føles ut som en statue av glass som nå er blitt plassert på beina mine, fordi jeg er livredd for å treffe et blått punkt på henne.
«Føler du at det hjelper?» spør hun.
Jeg husker fortsatt hvor oppgitt jeg ble når legen min henviste meg til psykolog. Ansiktet til legen min var preget av et stort sjokk i det jeg bannet så mange stygge ord inne på kontoret hans, før jeg smelte knyttneven min inn i gips veggen, og etterlot meg et stort hull. Vel, det er ikke første gangen jeg slår hull i en vegg. Når jeg tenker tilbake så var vel ikke det så overbevisende om at jeg ikke trengte å gå til psykolog..
«Jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor det skal hjelpe for meg å sitte med en fremmed mann, som prøver å presse ordene ut av meg» svarer jeg.
Alicia ser på meg med et tenkende blikk.
«Det er jo akkurat derfor du er der, for å ha noen å snakke med. Noen ganger så hjelper det kun å lette på tankene sine for et annet menneske, slik at du ikke stenger inne alle tankene og følelsene dine for deg selv» begynner hun å forklare, men jeg avbryter henne «Når ble du psykologistudent?»
Hun ler, og jeg elsker den lyden. Generelt å se at hun smiler igjen sprer en helt spesiell følelse i meg. Kanskje det er følelsene mine for henne som blomstrer enda kraftigere. Den grå skyen som har ligget over henne altfor lenge, begynner endelig å slå sprekker. Jeg gleder meg til den dagen hvor det blir skyfri himmel.
Blikket mitt møter klokken på nattbordet, og jeg vet at det er på tide å gå. Alarmen på skolen går på om to timer, og jeg er nødt til å rekke å rydde hele biblioteket før den tid.
«Jeg er nødt til å gå» forklarer jeg, og Alicia reiser seg forvirret opp fra fanget mitt.
«Biblioteket rydder seg ikke selv» legger jeg til, og jeg kan se sjokket i øynene hennes. Hun har glemt ryddingen på biblioteket, noe som er like greit, fordi hun skal ikke rydde en eneste bok.
Hun kjapper seg plutselig bort til kommoden sin med klær, før hun begynner å dra frem en bukse. Jeg reiser meg umiddelbart opp, før jeg går bort til henne.
«Du skal hvile» forklarer jeg, før jeg tar tak i buksen hun nå holder i hånden, og legger den tilbake i skuffen.
«Men» begynner hun fortvilet, men jeg holder opp en finger advarende mot henne, før jeg sier «Alicia, du skal være hjemme. Det er uaktuelt at du skal bruke opp kreftene dine på å rydde et jævla bibliotek».
Hun sukker ut, før hun stryker en hårlokk bort fra ansiktet mitt. Det minner meg på at jeg absolutt burde vært en tur hos frisøren, fordi håret mitt er lenger enn det noen gang har vært tidligere. Gabi slang til og med en kommentar om håret mitt når jeg var hjemme sist, hvor hun sa vet du at det finnes mennesker som jobber som frisør? Du burde prøve å møte en.
«Du kan komme hit når du er ferdig med å rydde biblioteket» spør Alicia, og jeg kan se lysten i øynene hennes. Lysten hennes om at hun vil at jeg skal sove her i natt. Selv om det høres fristende ut, så vet jeg at det ikke går..
«Alicia, du har hatt en lang dag. Jeg ville ikke forstyrre nattesøvnen din ved at jeg kommer borti merkene dine» forklarer jeg, og jeg kan se hvordan smilet hennes faller.
«Baby» begynner jeg, før jeg legger leppene mine om hennes i et ømt og sensitivt kyss.
«Psykolog timen min er i morgen tidlig før skolen, men hva om jeg kommer til deg i morgen kveld etter jeg har ryddet biblioteket?» foreslår jeg, fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å gå hele dagen i morgen uten å møte henne. Jeg har tilbringet altfor lite tid med henne de siste ti månedene, så jeg har masse tid å ta igjen.
«Avtale» svarer hun, og smilet hennes er tilbake,
...Og det samme er pusten min.
Neste dag ankommer, og jeg sitter inne på kontoret til psykologen min, etter å ha levert en tisseprøve hos legen vegg i vegg. Nå som jeg og Alicia har gitt hverandre en ny sjanse, vet jeg at hun på et eller annet tidspunkt kommer til å spørre om jeg fortsatt er frisk. Selv om jeg ikke har planer om å ligge med hun før blåmerkene hennes har forsvunnet, så er det like greit å være klar til den tid.
Den røde sofaen til psykologen min føles like ubehagelig som alltid.
«Velkommen, Alan» hører jeg psykologen min si, før han setter seg ned i skinnstolen ovenfor sofaen jeg sitter i. På bordet foran meg står det en boks med servietter, sikkert for de som begynner å sippe som en unge. Vel, nå har ikke jeg felt en eneste tåre i dette rommet, men i går visste jeg ikke hva som gikk av meg. Tårene mine rant ukontrollert, og de var ustoppelige. Det er effekten Alicia har på meg. Hun mykner opp hjertet mitt.
Etter en del psykologtimer bak meg, begynner jeg endelig å vende meg til tanken. Jeg husker den første timen min som om den skulle vært i går, hvor jeg kun satt og stirret på psykologen min som om han var en komplett idiot, som trodde han kunne få meg til å snakke.
Ikke før den fjerde timen begynte jeg å åpne meg, og nå vet psykologen min om faren min, hvordan han døde og hvilken følelse det skapte i meg.
«Hvordan har du det i dag?» hører jeg psykologen min spørre.
Vanligvis pleier jeg å ha det samme svaret på dette spørsmålet, men ikke i dag, fordi for første gang på lenge føler jeg meg bra.
«Bra» svarer jeg kort, og psykologen min prøver å skjule overraskelsen svaret mitt skaper.
«Hvorfor skiller denne dagen seg ut som bra?» spør han videre, og jeg tenker umiddelbart på Alicia. Første gangen vi kom inn på henne, var når psykologen min spurte meg om det var en person som fikk meg til å føle meg glad, men samtidig sint. Svaret var henne, fordi Alicia kan irriterer meg noe voldsomt i det ene øyeblikket, samtidig skape en helt spesiell glede i kroppen min i det andre øyeblikket.
Psykologen min fikk vite om bruddet, og hvordan det skapte en voldsom frustrasjon i kroppen min, fordi jeg var frustrert for at fortiden forfulgte meg med en negativ innflytelse. Han spurte hvordan jeg håndterte sinnet og frustrasjonen, og svaret mitt fikk han nesten til å sette kaffen i halsen.
Jeg knullet svarte jeg.
«Jeg og Alicia har bestemt oss for å gi forholdet en ny sjanse» svarer jeg på spørsmålet hans.
Når jeg er ferdig hos psykologen tenker jeg fortsatt på det siste spørsmålet han stilte meg, angående om å ta med meg Alicia på neste time. Første tanken som slo meg var at det var uaktuelt, og et håpløst forslag. Han kunne se den tanken gjennom uttrykket i ansiktet mitt, allikevel la han til at jeg burde tenke på det, og at det kunne bli en fin opplevelse.
Fin opplevelse, virkelig? Da har vi to veldig ulike definisjoner på hva en fin opplevelse innebærer.
Jeg prøver å kaste fra meg tanken, men på bilturen på vei til skolen er det en stemme som forteller meg gjentatte ganger at psykologen min har et poeng.
------------------------------------------------
♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪
Alan prøver hardt å kontrollere lysten sin ovenfor Alicia, fordi han er overbevist om at han er nødt til å vente.
Psykologen til Alan har foreslått en time hvor både Alan og Alicia er tilstede, noe Alan ser på som uaktuelt...,men vil han ombestemme seg?
Tusen takk for tålmodigheten deres. Har utrolig mye skolearbeid om dagen, derfor klarer jeg ikke å oppdatere like ofte som jeg vanligvis gjør ♡