Alicia sitt perspektiv
Kroppen min føles øm og vond i det jeg våkner, og det eneste jeg egentlig vil er å skrike ut av frustrasjon. Jeg føler at jeg befant meg i en film, fordi slike hendelser skal ikke skje i den virkelige verden. Trodde jeg.
Takk gud for at Alan kom frem i tide, fordi jeg får frysninger bare av tanken på hva som kunne skjedd hvis han ikke dukket opp. Alan fortjener virkelig å bli takket, fordi ikke bare reddet han meg ut fra situasjonen, men han tok hånd om meg etterpå. Han tvang meg til legevakten, selv om jeg ikke ville, fordi han visste at det var nødvendig. Han var der for meg.
Når jeg ser ned på klokken på nattbordet mitt får jeg sjokk. Klokken er tre på dagen. Hvor mange timer har jeg egentlig sovet?
Plutselig legger jeg merke til en hvit lapp som ligger under en liten plastkopp med noen hvite tabletter oppi. På lappen står det
Håper du har sovet godt, Alicia. Ta disse smertestillende tablettene når du våkner. Ikke våg å kom på skolen, fordi da sender jeg deg rett hjem igjen. Du trenger hvile. - Alan
Han må ha skrevet denne lappen etter at jeg sovnet, fordi jeg husker ikke at han forlot rommet mitt engang. Jeg var altfor sliten til å holde meg våken. Det varmer et sted i hjerte mitt over omtanken hans, samtidig som jeg må smile av den strenge tonen han har i beskjeden. Den strenge tonen som kun bærer preg av omsorg.
Plutselig banker det på døren min, og inn kommer Karolina. Øynene hennes møter mine, og kun ved å se fortvilelsen i blikket hennes vet jeg at hun vet om hendelsen. Hun setter seg ned på kanten av sengen, før hun forsiktig tar tak i hånden min.
«Jeg snakket med Alan på skolen» begynner hun, før jeg avbryter henne med et snev av humor «Det kan umulig ha gått bra. Ble dere kastet ut av skolen på livstid?»
Et svakt smil ankommer ansiktet hennes, før hun fortsetter «Han fortalte meg hva som hadde skjedd. Herregud, Alicia. Jeg kan ikke forstå hva du går igjennom»
Stemmen hennes skjelver, så jeg klemmer svakt til i hånden hennes. Prøver å fortelle henne at det går bra, og jeg vet helt ærlig ikke om det er henne eller meg selv jeg prøver å overbevise.
«Jeg er glad for at Alan dukket opp» forklarer jeg, før hun sukker ut.
«For engangs skyld gjorde han noe fornuftig» slenger Karolina ut.
Alan og Karolina er virkelig ikke to mennesker som går så godt overens lenger. Jeg vet ikke hvorfor jeg bryr meg, siden jeg ikke er sammen med Alan lenger, men det gjør jeg. Jeg hater at de to menneskene som jeg bryr meg mest om er uvenner.
«Du vet at du burde anmelde dette» sier Karolina svakt, og jeg nikker på hodet.
Selv om det føles ubehagelig og sårt å måtte forklare situasjonen detaljert for politiet, vet jeg at Jonas ikke kan slippe unna med dette. Jeg er nødt til å sette en stopper for at dette ikke skjer med flere jenter i fremtiden..
«Hvis du vil, så kan jeg bli med deg ned på politistasjonen» tilbyr Karolina, noe jeg er glad for. Det siste som frister akkurat nå er å dra den mørbankede kroppen min ut av dette rommet, men jeg vet at jeg må.
Etter sikkert to timer på politistasjonen står jeg i dusjen hjemme. Hendelsen som er så fersk, var mye vondere å hente opp igjen enn det jeg hadde trodd. Jeg vurderte om jeg skulle ringe mamma eller pappa for å høre om hvordan en slik anmeldelse fungerte, men jeg vet at de hadde gått av hengslene om de hadde fått vite hva som hadde skjedd med datteren deres. Det er uaktuelt, de skal aldri få vite det. Jeg krymper meg når dusjstrålen treffer de såre punktene mine. Punktene der jeg ble slått og holdt fast.
Når jeg kommer inn på rommet hopper jeg opp i en sateng pysj, før jeg legger meg ned i sengen. Etter bare noen timer utenfor huset, savnet jeg allerede å kunne slappe av. Jeg er nødt til å lytte på kroppen min, og det er sant slik Alan skrev til meg på lappen på nattbordet mitt. Jeg trenger hvile.
Jeg skvetter til i det jeg hører noen banke svakt på døren, og innser at jeg sovnet. Hvor mange timer har jeg egentlig sovet de siste tjuefire timene nå?
Inn døren kommer Alan, og jeg gnir meg i øynene.
«Vekket jeg deg?» spør han, og jeg kan høre irritasjonen som er rett mot han selv hvis tilfelle er ja.
«Det går fint, jeg kan ikke sove hele dagen» forklarer jeg, og gjør tegn til at han kan komme inn.
Han lukker døren etter seg, før han setter seg på kanten av sengen min. Ansiktet hans bærer preg av en trist sky, og jeg vet at det kommer av hendelsen fra i går. Alan kommer til å bære på et sinne ovenfor Jonas i flere år på grunn av dette. Mest sannsynlig for resten av livet.
«Jeg hørte du hadde vært på politistasjonen» forklarer han, og han kan se forvirringen i blikket mitt. Hvordan visste han det?
«Karolina ringte meg, mens du var inne på kontoret til politiet» legger han til når han ser ansiktet mitt. Skjer med at de to plutselig snakker sammen?
«Jeg er glad for at du anmeldte han. Jonas kommer garantert ikke til å tørre å anmelde meg for alle slagene jeg sendte i ansiktet hans nå. Saken hans blir for svak veid opp mot din» forklarer Alan, og jeg kan høre sinne i stemmen hans som er rettet mot Jonas.
Den tanken har enda ikke slått meg. Hva om Jonas anmelder Alan?
«Grunnen til at jeg kom hit er fordi jeg trenger å si deg noe, fordi jeg har ikke vært helt ærlig med deg» kommer ut av munnen til Alan, og jeg sverger på at blodet mitt stivner i årene mine.
En slags frykt for en sannhet skaper seg i meg. Flere scenarioer går gjennom hodet mitt, hva skal han innrømme? Den verste er stemmen som forteller meg at han var en del av hendelsen i går.
Jeg slenger fra meg tanken like fort som den dukker opp, fordi jeg vet at Alan aldri ville skadet meg fysisk.
Alan drar en hånd gjennom håret sitt, og noe er annerledes. Fordi det ser ut som Alan faktisk er nervøs, noe jeg veldig sjeldent ser.
«Jeg har ikke vært ærlig mot verken deg eller meg selv» begynner han, før han stopper opp.
Vil jeg virkelig vite det han skal til å innrømme nå? En frykt for at jeg skal bli utsatt for enda en ødeleggelse er sterk.
«Alan, plis ikke...» begynner jeg, men han avbryter meg fort med en bestemt tone «Alicia, vær så snill. La meg snakke ferdig. Jeg trenger å si dette».
Jeg prøver å innstille meg på hva jeg kommer til å høre, men det er umulig, fordi jeg har ikke en antydning til anelse om hva dette handler om. Så sjokket kan komme fort og voldsomt, før jeg rekker å holde opp armene mine til beskyttelse.
«Først og fremst er jeg utrolig lei meg for hva du har blitt utsatt for, og da tenker jeg ikke bare på hendelsen i går, men også alle de fæle handlingene og ordene jeg har gjennomført. Det har ikke vært rettferdig, og jeg beklager virkelig» begynner han, og han legger ekstra trykk på de tre siste ordene.
Når blikket mitt møter hans kan jeg se sårhet i de grønne øynene. Han beklager seg, og denne gangen tror jeg på han, fordi ingen hadde klart og hatt det blikket Alan har nå, mens de fortalte en løgn.
«Du spurte meg på biblioteket om jeg hadde kommet over deg, og jeg svarte ja. Jeg løy til deg, fordi sannheten er at jeg ikke er i nærheten av å ha kommet over deg» fortsetter han, men han stopper opp når han hører gispet som kommer ut av munnen min.
Har ikke Alan kommet over meg?
Tusen tanker går gjennom hodet mitt. Dette kan umulig være sant, fordi han har hatt sex med andre. Han hadde ikke gjort det, om han egentlig hadde følelser for meg.
«Jeg prøvde å overbevise meg selv om at jeg ikke følte noe for deg. Så jeg lå med andre jenter, mens jeg fortalte meg selv at jeg ikke følte noe. Sannheten er at for hver gang jeg lå med en annen jente, så ble savnet etter deg bare enda sterkere. Jeg vet det ikke gir mening i ditt hode, men tro meg når jeg forteller deg at jeg fortsatt har følelser for deg. Faen, Alicia. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere alle disse følelsene»
«Alan» sukker jeg ut, men han holder opp en hånd. Ber meg om å ikke snakke, så han fortsetter..
«Når du fortalte meg at forholdet fra min side kun var skuespill, og at du angret på at det var jeg som tok jomfrudommen din, så vekket det noe i meg. Først og fremst ble jeg så sint, fordi jeg visste at det ikke var sant, men uansett hva jeg sa, så ville du ikke tro på meg..»
Han stopper opp, og jeg kan kjenne nervøsiteten hans. Dette er ikke en vanlig prosedyre for han, fordi jeg vet hvor vanskelig det er for han å åpne seg opp. Og nå har han lagt hjertet sitt i hendene mine, brettet det ut, så sårbar. Allikevel klarer jeg ikke å overse den stemmen i hodet mitt som forteller meg at han kanskje enda lyver mot meg.. Jeg skjønner bare ikke hvorfor han ville kommet hjem hit til meg for å fortelle meg dette hvis det var tilfelle. Det gir ikke mening.
Dette må være sant.
«Jeg vet at jeg sa til deg at jeg ikke elsket deg, men det er fordi jeg ikke vet hva det vil si å elske et annet menneske, fordi jeg har aldri opplevd det. Jeg har alltid bare vært opptatt av en ting når det gjelder jenter, og det vet du like godt som meg hva er» fortsetter han, før han stopper opp, og jeg skjønner at han snakker om sex.
Jeg har hørt fortellingene om hvordan han har brukt jenter kun for sex, og slengt dem fra seg umiddelbart i det de begynte å bli kjedelige for han. Jeg husker fortsatt hvor redd jeg var for at han plutselig skulle kvitte seg med meg, og at jeg også bare var en av mange..
«Jeg skulle ønske jeg kunne ta tilbake alt jeg har sagt og gjort for å såre deg med vilje. Jeg trodde jeg hjalp deg med å komme deg videre, men i ettertid har jeg innsett at jeg bare ødela deg» fortsetter han, og når blikket hans møter mitt vet jeg at han mener hvert eneste ord.
Øynene hans er fylt opp med tårer, og jeg har aldri sett så mye sårhet i blikket hans noen gang. Ikke engang den kvelden i bilen hvor vi gjorde det slutt hadde han det blikket. Selv om han også da hadde tårer i øynene, så var ikke blikket hans fylt med de følelsene som jeg nå ser. Den sterkeste følelsen av anger, og jeg kniper igjen øynene mine.
Jeg er stum.
Når jeg åpner øynene mine ser jeg en tåre som renner nedover kinnet hans, og da starter umiddelbart vannverket i øynene mine også. For hver tåre han lar gå, skapes det nye i mine øyne.
«Alan» sier jeg lavt, før jeg legger hånden min forsiktig i hans. Varmen er der umiddelbart, som to flammer. Når du setter sammen to flammer, blir flammen enda større, og det er den effekten vi har på hverandre.
«Takk for at du fortalte meg dette» kommer gråtkvalt ut av meg, og jeg gruer meg til å si de neste ordene mine, men jeg vet at jeg må..
«Men jeg vet ikke om det er så lurt at vi to blir sammen igjen» kommer ut av meg, og han slipper hånden min akkurat samtidig som ordene kommer ut av munnen min, før han reiser seg brått opp fra sengen min.
«Faen, Alicia! Det er meningen at vi skal være sammen» kommer som et banneord ut av han, mens han slår armene ut av frustrasjon.
Jeg føler med han. Han har akkurat brettet ut hjertet sitt, og det eneste han blir møtt med er min avvisning. Den følelsen er altfor kjent. Helt ærlig, så vet jeg ikke hvilken stemme i hodet mitt som bestemte seg for å avvise han. Det kan umulig ha vært den stemmen som representerer hjerte mitt, fordi den eneste måten hjertet mitt kan bli frisk igjen på, er Alan. Jeg tilhører han. Hjertet mitt tilhører han.
«Alicia, vær så snill. La meg få muligheten til å bevise at jeg kan være god mot deg» ber han plutselig, og jeg kan se desperasjon i øynene hans.
Tårene mine renner, men denne gangen er ikke alle tårene like tunge, fordi for første gang på så mange måneder føler jeg en slags lettelse. En lettelse som kommer av at Alan endelig har åpnet seg, og vært ærlig mot meg angående hva han føler. Jeg forventet ikke at det var dette han skulle si for bare en halv time siden.
«Kjærligheten mellom oss er så komplisert og farlig» sukker jeg ut, fordi det er sant. Ingen er i stand til å ødelegge meg så voldsomt som det Alan er, ingen. Jeg har opplevd det en gang, og en ting er sikkert. Er det noe jeg aldri mer ønsker å oppleve er det en kjærlighetssorg så intens og brutal, som jeg har vært gjennom de siste månedene.
«Ekte kjærlighet er aldri feilfri og enkel» kommer ut av munnen hans, og de ordene får meg til å stoppe opp, fordi de treffer meg midt i hjertet.
De siste månedene har fornuften min jobbet på spreng med å overtale hjertet mitt til å holde meg unna han, fordi kjærligheten vi har er farlig. Kjærligheten min for han er farlig, fordi jeg har gitt han hjertet mitt. Det gjorde jeg for nesten ti måneder siden. Det var et valg jeg tok, selv om jeg ikke visste hvor farlig konsekvensene var.
Allikevel, nå som jeg vet konsekvensene dras hjerte mitt fortsatt mot han. Som om hjertet mitt har en voldsom hjemlengsel, mens hodet mitt nekter hjemreise.
«Jeg har bare lyst på deg, Alicia. Jeg klarer ikke å se for meg en fremtid med en annen, fordi det er uaktuelt. Om jeg ikke kan få deg, så vil jeg ikke ha noen andre» begynner han, men jeg avbryter han «Du vet jeg vil ha deg også, men det er så mye som er ødelagt».
«Husker du hva du sa til meg?» spør han plutselig.
«Vi kan klare å komme oss gjennom det» minner han meg på, gjentar ordene jeg sa til han i bilen den kvelden. Den kvelden hvor vi ga hverandre opp. Helt siden den kvelden har jeg vært sur på Alan fordi han lot meg gå, men jeg innser nå at dette ikke bare er Alan sin feil. Fordi jeg også aksepterte at han lot meg gå, vi begge ga opp.
Han banner lavt, og jeg vet det kommer av stillheten min.
Si noe Alicia!
Jeg reiser meg opp fra sengen, før jeg stiller meg foran han. Blikkene våres møtes, mens tårene renner nedover kinnene, som en foss. Pappa fortalte meg en gang at hvis du faller uti en foss, vil du alltid bli skylt i land, spørsmålet er bare om du kommer til land levende eller død. Akkurat slik føles det ut som nå, fordi både jeg og Alan har hoppet ut i en foss av tårer, men vi vet ikke hvordan dette kommer til å ende. Enten kommer kjærligheten til å drepe oss, eller så vil vi overleve.
Uansett, den risikoen er jeg villig til å ta. Fordi jeg føler meg allerede så død innvendig, og en stemme forteller meg at det umulig kan bli verre enn det er nå, så herfra kan det vel kun gå oppover, eller?
«Jeg har gjort for mye skade til at du kommer til å tilgi meg, ikke sant?» kommer plutselig lavt ut av munnen hans, og jeg kan høre ordene som presser seg ut mellom klumpen han må ha i halsen.
Jeg er stille. Hva skjer med meg? Hvorfor klarer jeg ikke å sette ord på følelsene mine lenger.
Han sukker ut, før han snur seg mot døren. Han tror han fikk et svar, et svar han dannet seg basert på tausheten min. Jeg får plutselig panikk for at stemmen min ikke fungerer, og at Alan skal gå herfra..
Akkurat i det han skal til å åpne døren tar jeg raskt tak i den ene hånden hans, stopper han. Hvis ikke stemmen min vil spille på lag med meg, er jeg nødt til å vise hva jeg føler på andre måter.
Han snur seg mot meg, når han kjenner fingrene min holde rundt hånden hans. Ansiktet hans ser forvirret ut, men han sier ingen ting.
Jeg går enda nærmere han, og ansiktet mitt er plutselig veldig nærme hans. Jeg kan høre hvordan nærheten av hverandre får begge til å puste dypere.
«Alicia, jeg er nødt til å dra» begynner han å forklare, men han rekker ikke å fullføre setningen før jeg presser leppene mine mot hans.
Det oppstår et kraftig fyrverkeri i kroppen min i det leppene mine endelig finner hans, og jeg har lengtet etter denne varmen i kroppen så lenge. I dette sekundet innser jeg at det eneste som kan redde meg ut fra mørket er akkurat denne varmen, og Alan er den eneste personen som kan gjennomføre den jobben.
Han tar tak i ansiktet mitt, før han trekker seg unna meg.
De grønne øynene hans søker mine, før han sier forvirret «Alicia..».
Stemmen hans er andpusten, og bærer preg av det lidenskapelige kysset som nettopp fant sted.
«Jeg har aldri..» begynner jeg, men stemmen min svikter.
Han rynker bryna forvirret, før han stryker meg over underleppen, noe som fører til at det absolutt ikke blir noe lettere å sette ord på følelsene mine. Allikevel ser jeg meg nødt til å prøve.
«Jeg har aldri sluttet å elske deg» fullfører jeg, og et sukk kommer ut av Alan, som en stor lettelse, før tårene hans renner og han kniper igjen øyene. Han gråter, og det får meg også til å gråte enda kraftigere.
Vi står sammen på gulvet inne på rommet mitt, mens han fortsatt holder tak i ansiktet mitt, og tårene renner. Hos begge to. Jeg vet at Alan er en person som svært sjeldent gråter, så det må bety en ting. Det betyr at han virkelig bryr seg om meg, og følelsene vi har for hverandre er så sterke. Det er derfor kjærligheten mellom oss er så farlig, men noen ganger må man gå de mest krevende veiene for å komme til et enda større mål.
Plutselig trekker han hodet mitt inntil sitt, og leppene hans finner mine. Han kysser meg som han aldri før han gjort, og det er det mest intense, men samtidig det mest rolige kysset jeg noen gang har fått av han. Jeg kan kjenne saltsmaken av tårene som renner mellom leppene våres.
Et kyss som bærer preg av at vi begge nå har gitt hverandre hjertene våres på nytt, og denne gangen er vi mer rustet til å ta vare på kjærligheten.
Kjærligheten er sterkere enn noen gang, og jeg vet..
At veien kommer til å bli vanskelig
At veien kommer til å inneholde hinder
At veien kommer til å utfordre oss
Men denne gangen skal vi ikke gi opp.
----------------------------------------------------
♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪
Alicia og Alan har endelig funnet tilbake til hverandre, og følelsene for hverandre er sterkere enn noen gang. Kjærligheten har vært farlig og kommer til å bli farlig, men er det en ting som er minst like farlig.. så er det å tvinge hjerte ditt til å ta avstand fra personen du elsker.
Vet dere har ventet på dette kapittelet, og gleder meg til å gi dere fortsettelsen på reisen. Tusen takk for at du leser ♡