Alicia sitt perspektiv
Vinden blåser i håret mitt, mens jeg løper ned mot vannet. Jeg er vanligvis ikke personen som drar meg ut på en joggetur, men hodet mitt holdt på å sprenge.
Jeg og Alan har hatt våres krangler opp gjennom, men ingen som i går. Krangelen var preget av så mye sinne, ikke kun fra han, men fra begge kanter. Lydnivået inne på biblioteket ble ikke overholdt, fordi de ropende stemmene våres kunne sikkert fått enhver person til å miste hørselen.
For hvert steg jeg løper renner det tusenvis av tanker gjennom hodet mitt, og det er de tankene som forårsaker det voldsomme trykket. Trykket som bærer preg av et mangfold med følelser. Følelser så intense, at jeg sliter med å sette ord på dem.
Jeg prøver å løpe fortere, flykte vekk fra alle tankene mine. På samme måte som jeg har prøvd å flykte vekk fra gutten som jeg falt så voldsomt for..
Selv om jeg skulle ønske at jeg ikke måtte tilbake til biblioteket i kveld, vet jeg at jeg må. Rektor har gitt meg en konsekvens, og det er uaktuelt å ikke møte opp. Jeg er redd for at det vil føre til enda større konsekvenser..
Når jeg kommer ned til vannet stopper jeg opp, før jeg speiler min egen skygge i vannoverflaten. En skygge som jeg alltid har opplevd som grå og trist, mens jeg har vært kledd opp i fargerike blomsterklær, med et smil om munnen. Denne gangen er alt annerledes, fordi for første gang ser jeg ikke forskjell på meg selv og skyggen.
Plutselig får jeg frysninger nedover hele ryggen, når jeg oppdager at det er to skygger i vannet. Det er ikke lenger bare min skygge som møter blikket mitt, og jeg snur meg brått rundt for å se hvem som står bak meg.
Der står gutten som tidligere har klart å skape en helt spesiell redsel i meg. En redsel som dukket opp når jeg ble presset inntil veggen, mens han prøvde å kysse meg mot min vilje. Jeg får et kraftig tilbakeblikk fra den tidligere hendelsen, fordi han klarer å skape akkurat den samme redselen hos meg nå.
Jeg har aldri likt Jonas, og nå står han plutselig rett foran meg, i kledd en hullete brun bukse, med en grønn skitten genser. Han ser ut som en fyr som har bodd på gaten i flere måneder.
«Så hyggelig å se deg igjen» kommer ut av munnen hans, og jeg kan kjenne den voldsomme lukten av brennevin komme mot meg.
«Jeg er nødt til å gå» forklarer jeg lavt, før jeg setter opp farten i et voldsomt tempo.
Det føles ut som det blinker et rødt faresignal i hodet mitt. Et faresignal som forteller meg at jeg må komme meg vekk fra Jonas, fordi om jeg blir stående igjen her alene, kommer faren til å skje før jeg vet ord av det.
Jeg rekker ikke å løpe mange meterne, før jeg plutselig kjenner de kalde fingrene til Jonas, ta hardt tak rundt overarmen min.
«Slipp meg» sier jeg, men jeg kan selv høre hvor skjelven stemmen min er, fordi den bærer preg av redsel.
«Ikke så fort vesla» svarer han med en bestemt tone, før han strammer grepet sitt rundt armen min. Jeg kommer garantert til å få et kraftig blåmerke, men det er min minste bekymring akkurat nå.
«Hørte det var slutt mellom deg og Alan. Så utrolig trist» legger han til spydig, og jeg kan høre at han legger et ironisk trykk på de tre siste ordene.
Jeg kjenner plutselig en voldsom trang til å gråte. En trang jeg har kjent på mye i det siste, men denne gangen er det redselen som bygger opp den voldsomme klumpen i halsen min. Jeg prøver allikevel å svelge unna klumpen, og det føles ut som jeg kveles.
«Ikke se så jævlig trist ut» slenger han ut, før han plutselig legger den ene hånden sin over brystet mitt, utenfor det tynne stoffet i genseren min.
«Stopp» skriker jeg av panikk, før jeg vrir meg unna han, men han holder meg fast. Jeg har ikke sjans til å kjempe imot styrken hans. Kanskje jeg hadde klart det dersom batteriet mitt var fulladet, men det er ikke tilfelle..
Blikket mitt møter de ekle øyene hans, og jeg får frysninger nedover hele ryggen.
«Vi skal bare kose litt» forklarer han, og jeg kan kjenne hvordan grepet hans rundt brystet mitt strammer seg. Takk gud for at genseren min er mellom huden min og håndflaten hans, men spørsmålet er bare hvor lenge stoffet skiller oss.
Jeg er nødt til å komme meg vekk, fordi jeg vet at hvis jeg blir værende, kommer ting til å skje. Ting jeg overhodet ikke kommer til å samtykke, men det har ingen betydning, fordi jeg vet at Jonas er en gutt som ikke bryr seg om godkjennelse.
«Hjelp» prøver jeg å rope så høyt jeg kan, men jeg innser at stemmen min er altfor lav til at noen kommer til å høre meg.
Jonas ler en ondskapsfull latter, før han sier «Tror du virkelig noen kommer til å høre deg?»
Det føles ut som hodet mitt har kortsluttet, og kroppen min handler kun basert på redsel. Som om jeg ikke klarer å styre handlingene, så i det neste sekundet smeller jeg det ene kneet mitt inn mot skrittet hans. Hardt.
Han krymper seg, før han fjerner hånden sin fra brystet mitt, mens han fortsatt holder meg i overarmen. Først kjenner jeg antydning til lettelse når jeg innser at han fjerner hånden sin fra brystet, men lite visste jeg da hva jeg hadde i vente.
Fordi i det neste sekundet slenger han knyttneven sin inn mot ribbeina mine, og en intens smerte ankommer umiddelbart, som fører til at beina mine plutselig blir som gele. Jeg klarer ikke å holde meg oppreist.
Smerten er for sterk.
Han slipper tak i meg, og jeg faller ned på bakken, før han roper «Jævla fitte».
Jeg krymper meg, men jeg vet ikke om det kommer av ordene han slenger ut eller møte mitt med den harde bakken. Jeg burde ha skjønt at å sende et hardt slag i skrittet til Jonas, kun ville føre til et voldsomt sinne. Et sinne som frister han enda mer til å gjennomføre planene sine han har med meg.
En varm følelse spres i det ene kinnet mitt, men denne gangen betyr ikke varmen noe trygt, fordi jeg vet hva den varmen representerer. Allikevel tar jeg en hånd opp mot kinnet, akkurat der hvor en spiss kvist traff meg når jeg falt på bakken, og fingrene mine dekkes i blod. Mitt blod.
I det sekundet blikket mitt møter det røde synet starter tårene å renne. Panikken ankommer umiddelbart, og jeg prøver automatisk å reise meg opp. Prøver å flykte, men i det jeg reiser meg kjenner jeg de tunge skoene hans presse meg ned mot bakken igjen.
Jeg prøver å skrike, men ikke en eneste lyd kommer ut av munnen min. Kanskje det er klumpen i halsen min som har lukket muligheten min til å rope om hjelp? Kanskje dette er hjertet mitt som tar hevn?
Hevn basert på all smerten jeg har påført hjerte mitt de siste månedene..
Ryggen min kjennes kald mot bakken, og jeg kan kjenne den smertefulle dunkingen i ribbeina mine.
Plutselig setter han seg over meg, og tar tak i stoffet som dekker overkroppen min, før han prøver å dra av meg genseren.
Jeg rister på hodet, mens jeg bruker alle mine krefter til å holde igjen genseren. Tårene renner enda fortere, fordi hele denne episoden føles ut som et mareritt. Et mareritt som plutselig har blitt realistisk. Det føles ut som en mørk sky har forfølgt meg i ni måneder, og aldri latt meg gå. En mørk sky som har påført meg så mye smerte, og skalaen for hvor mye smerte jeg tåler før jeg gir opp, når toppen nå.
Jeg lukker øynene, og innser at jeg har tapt kampen. Hvordan kunne jeg vunnet en slik kamp mot Jonas, når styrken min var på det svakeste? Tårene mine blander seg sammen med blodet mitt, før musklene mine stopper opp.
En tanke streifer hodet mitt. Kanskje denne hendelsen som skal til å skje ikke kommer til å ødelegge meg, fordi jeg allerede er knust? Et glass kan ikke knuses uendelig mange ganger, fordi til slutt er det ikke mer glass igjen. Kun små glassbiter som er så små at det ser ut som pulver. Hjertet mitt er allerede dødt, nå gjenstår bare asken.
Jeg er ikke lenger redd for mørket. Jeg er kun redd for at jeg aldri kommer til å finne lyset.
Alan sitt perspektiv
En urovekkende følelse har spredd seg i kroppen min, fordi Alicia har enda ikke dukket opp på biblioteket. Det er snart tretti minutter siden hun skulle vært her, og jeg prøver å si til meg selv at hun er trygt hjemme, og at grunnen til at hun ikke har kommet er fordi hun ikke ville se meg.
Jeg klarer ikke å tro på ordene mine, fordi jeg vet at hun er altfor pliktoppfyllende til å unngå en ordre hun har fått fra rektor.
Hvor i helvette er du, Alicia?
Jeg tar opp telefonen min, før jeg prøver å ringe henne. Hvor ironisk er det ikke at den ene gangen jeg endelig bestemmer meg for å ha en samtale med henne, en samtale hvor jeg skulle være helt ærlig angående mine følelser, så dukker hun ikke opp.
Det føles ut som evigheter, før hun plutselig tar telefonen.
«Alicia, hvor i helvette er du?» åpner jeg samtalen med, og jeg angrer umiddelbart, fordi jeg innser at tonen min er streng. Altfor streng. En stemme i hodet mitt gir meg en advarende beskjed. Alan, hvis du skal ha noe som helst sjans til å vinne henne tilbake, er du nødt til å roe deg ned!
«Halla kompis» hører jeg plutselig en stemme i telefonen, og jeg kan banne på at det ikke er stemmen til Alicia. Istedenfor er det den siste stemmen jeg ville hørt i hele verden som tar telefonen hennes, og en kald følelse skyter fart gjennom kroppen min.
Hvorfor har Jonas telefonen til Alicia?
«Jonas, hva i helvette er det du driver med?» spør jeg spydig, og stemmen min er like kald som meg akkurat nå.
Plutselig hører jeg hulk i bakgrunnen, og jeg kjenner igjen de hulkene. Jeg har hørt den lyden altfor mange ganger. Det er henne.
Hundrevis av scenarioer går gjennom hodet mitt. Jeg kjenner Jonas. Jeg vet hva han har gjort tidligere. Jeg vet hvor farlig han er, og nå er han med Alicia. Den eneste jenta som har klart å komme under huden min noensinne.
Glem alle marerittene mine som jeg våkner kaldsvettet opp av. Glem alle hendelsene jeg har opplevd i oppveksten. Glem alle dagene jeg tilbringet i fengselet. Det her topper faen meg alt.
«Du lar hun være» sier jeg advarende, og latteren til Jonas er den eneste responsen jeg mottar, før han legger på.
Faen.
Før jeg i det hele tatt har merket det, har jeg begynt å løpe. Det virker som beina mine allerede vet hvor de skal, fordi de har allerede satt inn vannet på GPSen. Etter tidligere hvor jeg var god venn med Jonas, vet jeg at vannet er hans favoritt sted å oppholde seg.
Vi har tilbringet så mange kvelder sammen ved det vannet, hvor vi har drukket oss sørpe full på brennevin. Jeg vet hvilke handlinger han har gjennomfør der tidligere. Handlinger som bærer preg av så mye avsmak og ondskap. Handlinger som jeg blir direkte kvalm av å tenke på skal skje med Alicia.
Handlinger som resulterer i voldtekt.
For hvert steg jeg løper ned mot vannet vokser sinne i meg, og jeg sverger på at ingen av sinne teknikkene jeg har lært hos psykologen min kommer til å funke. Fordi om han i det hele tatt har rørt kroppen hennes, kommer jeg til å ville se ansiktet hans blått. Jeg kommer til å ville se han kald. Jeg kommer til å ville se han hive etter pusten.
Jeg kommer til å ville se han død.
---------------------------------------
♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪
Alicia er i ferd med å oppleve alle jenters største mareritt.., og kroppen hennes er for svak til å kjempe imot styrken til Jonas..
Vil Alan rekke frem i tide? Eller er det for sent..
Tusen takk for at du leser ♡