Alicia sitt perspektiv
Jeg ligger i sengen min, og blikket mitt er festet til taket, mens tankene mine er kun fokusert på en ting..
Marerittene hans er tilbake..
Han har gått flere år uten mareritt, men jeg vet at han allikevel har fryktet dem, og den frykten kan spise deg opp sakte, men sikkert.
Frykten som nå hjemsøker han hver eneste kveld, fordi han får aldri beskjed om når marerittene melder sin ankomst..
Det går bra var ordene som kom ut av munnen hans, men jeg skjønte med en gang hvor lite sannhet som vektla de ordene.
Jeg husker bare hvor mye avsmak som befant seg i tonen hans når han fortalte meg om marerittene til Gabi, så jeg visste når jeg fikk høre at marerittene hans hadde kommet tilbake, at det ikke gikk bra.
Det eneste jeg ønsket var å legge armene mine rundt han, og fortelle han at vi skulle finne en løsning på dette. Finne en løsning som kunne hjelpe han. Hjelpe han med å overvinne marerittene.
Plutselig banker det på døren inn til soverommet, og jeg blir dratt ut av tankene mine i det Karolina dukker opp.
Jeg har ikke fått snakket ordentlig med henne etter gårsdagen, siden når jeg kom hjem i går kveld hadde hun lagt seg.
«Kan jeg komme inn?» spør hun, mens hun står i døråpningen iført en lyserosa pysj. De mørke områdene under øynene hennes viser tydelig tegn til utmattelse.
«Selvfølgelig» svarer jeg, før jeg setter meg opp i senga, og gjør plass til henne ved siden av meg.
«Jeg hørte konsekvensen dere fikk, og jeg er så lei meg. Det var aldri min intensjon at du skulle bli sendt til rektor, og jeg kan ikke forstå hvorfor..» begynner hun, før jeg tar tak i hånden hennes.
«Karolina, ikke tenk på det. Har du snakket med Jack?» spør jeg, fordi jeg er nysgjerrig på hvordan samtalen gikk.
Hun sukker ut, før hun begynner å fortelle «Først så var han veldig sur og skuffet, fordi jeg ikke hadde fortalt han noe, og at han måtte finne det ut fra Alan. Så forklarte jeg at jeg ikke ville at han skulle vite det, fordi jeg ikke ville utsette han for tristheten jeg hadde kjent på. Da forstod han hvorfor jeg ikke hadde sagt noe, og at tanken bak kun var ment godt»
Jeg nikker forstående. Jeg er glad for at Jack forstod forklaringen til Karolina, og at de har fått ordnet opp.
«Jeg ble bare så sur på Alan, så jeg klarte ikke å holde igjen. Jeg har sett han såre deg for mange ganger» legger Karolina til, og jeg skjønner at hun har dårlig samvittighet for at jeg havnet hos rektor.
«Karolina, ikke ha dårlig samvittighet. Det er det venner gjør, beskytter hverandre fra fare, ikke sant?» forklarer jeg, og innser at jeg nettopp kalte Alan for en fare.
Hun smiler, før hun klemmer meg. Jeg vet at Karolina kun ønsker å beskytte meg, og selvom hun har advart meg altfor mange ganger om Alan, slutter hun aldri.
-------------------------------------------------------
♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪
Alicia er bekymret for Alan.., mens Karolina har dårlig samvittighet for at hun fikk Alicia sendt til rektor..
Beklager for et kort kapittel..Har begynt å skrive på kapittel 14, og det er så mange følelser som kolliderer. Gleder meg til dere skal få lese! ♡
Her har dere en liten smakebit..
De ordene som kommer ut av munnen til Alicia er som tennvæske, og tennvæsken treffer flammen i kroppen min som representerer sinne.
«Hva faen er det du sier?» roper jeg tilbake, før jeg går enda nærmere henne.