Alan sitt perspektiv
Ansiktet til rektor er stramt, og han ser ikke særlig fornøyd ut.
«Sett dere» sier han strengt, før han peker på stolene ovenfor det kraftige skrivebordet i mørkt treverk.
Jeg vet at Alicia plages sterkt med at hun har blitt sendt til rektor. Jeg derimot gir faen.
Jeg kan fortsatt kjenne sinne som bobler i kroppen min, og det føles ut som jeg har brukt opp all energien min nede på biblioteket. Jeg måtte minne meg selv på alle teknikkene som psykologen min har lært meg. Teknikkene som skal hjelpe meg med å håndtere sinne bedre. Hvis jeg ikke hadde hatt dem i bakhodet, hadde nok Karolina blitt smelt i veggen og kjeftet huden full. Faen, for et irriterende menneske!
Alicia møtte ikke blikket mitt en eneste gang på biblioteket, og jeg vet at hun bevisst prøvde å unngå øynene mine. Jeg kunne se rykningene hun fikk i ansiktet når jeg slengte ut avsløringen om Karolina.
Du lurer kanskje på hvorfor jeg avslørte hemmeligheten? Vel, for det første så fortjente Jack å vite om det. For det andre så visste jeg at det ville få Karolina til å holde kjeft, og det var det eneste jeg ville der og da.
«Dere begge to vet at biblioteket er en stillesone» begynner rektor, og blikket mitt flyttes bort til Alicia. De blå øynene hennes ser så uskyldige ut, og rektor må nok være like sjokkert som henne over at hun sitter her.
«Og da forventer jeg at det er en selvfølge at en høylytt krangel og nesten et slag ikke burde forekomme» legger han til strengt, og den strenge tonen hans har mye større effekt hos Alicia enn hos meg. Advarselen i tonen hans treffer ikke en eneste nerve i kroppen min.
«Beklager» begynner Alicia, men hun blir avbrutt av at rektor holder opp en finger advarende.
«Nå skal jeg møte bibliotekaren for å bli enige om hvilken konsekvens dette skal få, og i mellomtiden skal dere to sitte her. Så kan dere bli enige om hva det nå enn var dere kranglet om» avslutter han, før han begynner å gå mot døren.
«Ikke faen om jeg blir sittende her med hun der» slenger jeg ut, og jeg kan høre Alicia trekke pusten.
«Du følger beskjeden du har fått, Alan Cleve» svarer rektor mellom sammenbitte tenner, før han lukker igjen døra. Tvinger meg til å sitte igjen i et altfor lite rom med jenta som en gang var min.
Jeg slår hardt i døren, før jeg banner «faen».
Helt ærlig, så vet jeg ikke om reaksjonen min kommer av sinne mitt ovenfor rektor eller frustrasjonen min ovenfor Alicia. Jeg frustrert fordi jeg jobber med å få hun til å avslutte følelsene sine for meg, men jeg har ikke fått et eneste tegn til at oppdraget har hatt en effekt. En effekt som jeg vil ha. Et hvilket som helst tegn som kan bevise at hun har gått videre.
Det eneste tegnet jeg har fått er smerte. En smerte som vokser seg bare større og større, og jeg er redd for at hele dette opplegget bare har ødelagt henne enda mer. For hvert stikk jeg sender, jo vanskeligere gjør jeg det for henne.
Hvorfor klarer hun bare ikke å la meg gå? Jeg skjønner ikke hva hun ser i meg? Jeg er bare en drittsekk med en trøblete fortid. En drittsekk som jeg ikke unner noen jenter å få følelser for, spesielt ikke en så pliktoppfyllende og ordentlig jente som Alicia. Hun fortjener kun det beste, og det er ikke meg..
Men..
Hvordan kan jeg tvinge et annet menneske til å oppnå noe, som jeg ikke engang selv har klart å gjennomføre?
Uansett hvor mye jeg hater å innrømme det, så er ikke følelsene mine for Alicia borte. Tvert imot, jeg har bare lyst på henne enda sterkere. Kanskje vil det bli lettere for meg å komme meg over henne, dersom jeg ser at hun har gått videre? Kanskje det er derfor jeg jobber så hardt med å få oppdraget mitt i mål ...
Men hva om jeg ikke finner målstreken ...?
Alicia sitt perspektiv
Ikke faen om jeg sitter igjen her med hun der..
Ordene hans går på en bestemt gjentagelse i hodet mitt. Hvorfor sender han alle disse stikkene? Det føles ut som han har blitt en annen person, dette er ikke den Alan som jeg kjenner..
All den sårheten han har påført de siste dagene får meg til å lure på om alt det vi hadde sammen var falskt. Kanskje det var et skuespill? Jeg får tårer i øynene bare av tanken som streifer meg. Han tok det mest dyrebare jeg hadde. Han tok jomfrudommen min. Selvfølgelig blir jeg sårbar.
Alan setter seg ned igjen i stolen ved siden av min, og jeg kan kjenne lukten av han. Hele rommet føles kaldt, selvom jeg er ganske sikker på at rektor har på en varmeovn her inne.
Jeg trekker beina mine inntil brystet, og blikket mitt er kun festet til de sammenknyttede fingrene mine. Jeg jobber aktivt med å ikke starte vannverket i øynene, samtidig som stillheten i rommet kveler meg.
Stillheten og kaldheten får meg til å ønske at dette var over. Jeg orker ikke denne kulden fra Alan lengre. Jeg orker ikke alle stikkene han sender meg, som om han står og hakker i hjertet mitt med en sylskarp kniv. Jeg orker ikke å føle meg konstant utslitt.
Jeg legger ansiktet i hendene mine, før et svakt hulk kommer ut av munnen min. Tårene renner ikke. De har kun samlet seg opp i øynene mine, nekter å slippe tak. Nekter å trille nedover veien som så altfor mange tårer har triller før dem. Akkurat som om dem forteller meg du får ikke lov til å gråte over Alan mer!
«Alicia» hører jeg plutselig i det fjerne. Det er stemmen til Alan, som føles så langt vekke, men som egentlig kun kommer fra noen meter avstand. Måten han sier navnet mitt på er nærmest et sukk. Jeg rister på hodet, fordi jeg er for utslitt til å krangle med han.
«Alicia, vær så snill. Se på meg ...» legger han til rolig, men jeg fortsetter å riste på hodet.
Hvis jeg møter blikket hans nå kommer tårene mine til å falle. Akkurat slik jeg falt for han.
«Jeg gjør dette for deg» sier han plutselig, og det får meg automatisk til å møte blikket hans. Han gjør dette for meg? Hva mener han med det? Sårer han meg med vilje?
En tåre renner ut fra øyet mitt. Kampen er tapt.
Han kniper igjen øynene i noen få sekunder når han ser øynene mine. De tårevåte øynene.
«Du gjør dette for meg?» spør jeg mer forvirret enn noen gang. Gjentar ordene hans. Jeg kan ikke forstå hvilke fordeler jeg får ut av disse fæle handlingene han har gjennomført mot meg de siste tjuefire timene. Måten han sa ordene til meg var akkurat som om han gjør meg en tjeneste.
Hvordan kan all den smerten jeg kjenner på i kroppen være til noe fordel? Fordi jeg ser ikke et eneste snev av positivitet i smerten, den er kun negativ.
Før han rekker å svare går døren opp, og rektor kommer inn i rommet.
Jeg møter blikket til Alan kjapt, og når han ser blikket mitt vet jeg at han kan se hvor utslitt jeg er. Han kan se sårheten i øynene mine. Sårheten som bare vokser seg større og større.
«Da har jeg diskutert med bibliotekaren» begynner rektor, før han setter seg ned i stolen sin.
Jeg krysser fingrene mine mellom beina. Gjør alt for at konsekvensen vi nå skal få, ikke skal være alvorlig.
«Resten av uken skal dere rydde biblioteket etter stengetid» legger han til, og jeg kjenner faktisk en antydning til lettelse. Fordi jeg forventet å få en mye strengere konsekvens.
Alan derimot ser ikke særlig blid ut. Han rister svakt på hodet, og jeg kan se at rektor legger merke til reaksjonen hans.
«Dersom noe slikt som dette skulle gjentas vil konsekvensene bli strengere. Er det forstått?» sier rektor advarende, før han setter blikket sitt i meg og Alan vekselvis.
«Ja, det skal ikke skje igjen» svarer jeg kjapt, men Alan er helt stille.
«Når biblioteket stenger har dere to timer på dere til å rydde og komme dere ut, før alarmen blir skrudd på i skolebygget» forklarer rektor.
«Kan vi gå nå?» spør plutselig Alan spydig.
Jeg skjønner ikke hvordan han tørr å snakke slik til rektor. Vi har nettopp mottatt en konsekvens for handlingen som foregikk på biblioteket, så da burde han kanskje ha hatt en hyggeligere tone ovenfor rektor.
Rektor ser på Alan med et blikk som oser av irritasjon, og innerst inne tror jeg kanskje rektor vet litt hva slags type Alan er. Han er typen som gjør akkurat hva han vil.
«Dere kan forlate kontoret» svarer rektor lavt, og Alan er raskere enn lynet til å forsvinne ut av rommet.
Når jeg går ut av kontoret ser jeg ikke antydning til Alan i gangen utenfor. Han har allerede dratt, men jeg vet at vi kommer til å møtes om bare et par timer.
Tenk at vi skal rydde biblioteket sammen resten av uken.
Jeg blir nødt til å tilbringe tid med personen som nettopp har trampet på meg med noen kraftige støvler. Den typen som dreper et lite dyr på første tramp.
Jeg gjør dette for deg sa han. Han er nødt til å forklare, fordi hvordan kan alle disse fæle handlingene føre til at han gjør meg en tjeneste? Sinne jeg følte ovenfor Alan etter hendelsen nede på biblioteket er blandet ut med forvirring.
Hva mente han med de ordene?
Vel, kanskje jeg finner ut av det i løpet av uken. For hvis det er en ting som er hundre prosent sikkert, så er det at styrken min ikke takler en hel uke hvor Alan ikke skal snakke til meg..
Jeg begynner å gå hjemover, for å få i meg noe mat og ta meg en dusj, før jeg skal tilbake til skolen for å rydde biblioteket sammen med Alan.
------------------------------------
♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪
Konsekvensen er gitt, og Alicia vet at hun må tilbringe hver eneste kveld resten av uken sammen med gutten som har knust hjerte hennes..
..Hvordan vil Alan takle å være i nærheten av Alicia når han endelig har innrømmet for seg selv at følelsene hans for henne ikke er borte..
Tusen takk for at du leser ♡