Rafael

Kløften

Sienna følte en glede og forventning når myke skritt kunne høres i den knusktørre sanden. Alltid var Tarek der når mørke skyer av minner samlet seg. Før ville hun kanskje latt det gå utover ham, men nå hentet hun styrke hos denne mannen som en gang hadde vært hennes fiende.
Tarek hadde holdt seg unna, og etter all sin evne prøvd å hold seg likegyldig, men til ingen nytte. Vært ute med teamet mye mer enn nødvendig, helt til Charles hadde satt en stopper for det. «Du er for øyeblikket satt på bakken»
Han følte seg sårbar i nærheten av henne. Mye mer enn når han var avhengig av stoffet hun hadde hatt på sletten. Hans folk hadde alltid vært forsiktig med nære relasjoner. Og ingen ville satt seg i en så utsatt situasjon som ham. Men hun var unik, spesielt for ham selvfølgelig. Han trakk pusten dypt og dermed lukten av håret hennes. -Du gir ikke opp! Hun ristet på hodet mens hun lente seg bakover mot brystet hans. Enda en ting som var annerledes. Sienna var åpen og la sine følelser helt oppe i dagen. Tarek likte det, likte det altfor godt, og kunne ikke gjøre annet enn å bare la henne ta og gi. Han hadde travet ut av kontoret med raske skritt. Men Charles hadde nok rett i at han måtte gjøre noe med forholdet sitt først. Før han falt sammen av trøtthet. -Jeg er satt på bakken. Charles mener nok at jeg er en idiot. Sienna snudde seg, og så opp på ham. -I såfall er jeg også en idiot, hun lo. De fleste synes nok at vi er litt trege i oppfattelsen eller noe. Hun ble litt stille, og kanskje vi er akkurat det. I hvertfall synes Rebekka det. Hun trakk ansiktet hans ned til seg. Lot alle motforestillinger fare, og kysset ham lenge. De ble avbrutt i det en pesende Rebekka kom løpende opp skrenten. -Vi må alle på vingene, alle er kaldt inn med umiddelbar virkning. En litt usammenhengende forklaring kom mens de løp nedover. Det er full beredskap for Venderne er nå i borgerkrig. Det var nesten uvirkelig, det aller verste scenario ville utspinne seg rett foran øynene deres. Munkene sto sterkt hos Tjohok, og ingen ville våge å angripe den hellige planeten først. Slager ville stå her, og sivile eller andre ville kunne evakuere til Vendernes hjemplanet med umiddelbar virkning. - Jeg ber deg om å vende hjem Sienna. Tarek var blek i ansiktet. Hun ristet på hodet. Hvis det er en mening med alt som har skjedd, er plassen min her. Du har en mulighet til å vende hjem, en sjanse du kanskje ikke får igjen. Sienna ristet på hodet, det vil garantert være like ille der om ikke verre. Hun rynket pannen mens hun så utover basen. Vi er ikke vant med krig, men politikk kan også få frem det verste hos folk. Det vil være totalt kaos, tro meg. Tarek nikket, og måtte si seg enig. Men det var vanskelig å måtte dra fra Sienna. Hennes plass ville være her ved basen. Og hvis den falt, han ble kald innvendig.

Det tikket inn med informasjon fra det tredimensjonale strategi panelet. Stadig gikk nye skip inn for landing. Den tidligere fangeleiren var tømt, vel nesten. Hun zoomet inn og så mange fanger. Blikket hennes møtte Emmanuel, som nikket. De måtte gå inn og ta disse ut.

Det var dødsens stille selv om de visste at det var levende ved leiren. Sienna lot blikket gli over kantina som hun for et par måneder siden hadde sittet i. Det var først når de kom inn til barneavdelingen de møtte overlevende. Det var både mennesker og øgler som var samlet her. Det som overrasket henne mest var en, Vandina, som gikk mellom sengene. Samuel kom opp på siden av henne. Tenåringen som hadde hatet henne så inderlig, hadde fått som han ville. Det var sjelden at så unge fikk bli med på denne typen oppdrag. Men kunnskap om leiren hadde veid tungt. Sienna nikket til Vandina når hun kom mot dem. - Gudselov, vi trenger en lege. Så knakk den korrekte skikkelsen sammen, av ren og skjær utmattelse. Tarek kjente sinnet boble i brystet mens blikket gled over avdelingen. De hadde blitt satt igjen for å dø. Menneskene her hadde blitt etterlatt, og ansett som forrædere. Ikke bare som forrædere mot sin egen art, men også mot militæret. Det var et under at menneskene her i det hele tatt var i live. For Tjohok fangene ville ha en god grunn til å merkbart forkorte livene deres. En kropp gjennomvåt av blod bekreftet nettopp det. Tarek lot tungen lynraskt snappe opp usynlige lukter i luften. Ivans nesten ugjenkjennelige kropp oste av kjenne tegn for en som ham.  Tarek lot det skarpe knivbladet åpne en blodåre. Sienna rynket pannen litt forvirret. Men fanget det nesten sorte blodet i bolle. - Han kan ikke flyttes, mumlet Tarek. Men blodet mitt kan kanskje hjelpe ham.
Sienna visste at blodet hadde legende egenskaper, og nikket målbevisst.

Det var utrolig nok fremdeles liv i Ivan når Sienna et par timer senere var i operasjons rommet. Hun svelget nervøst, og litt usikkert. Det var som om Tareks blod hadde forseglet det store såret i buken. Blikket fulgte uavbrutt med på skjermen. Sakte arbeidet dette fremmede blodet med å gjenopprette det skadede området.  Hun turde ikke røre området i redsel for å stoppe prosessen. Alle de andre skadene var tatt hånd om etter alle kunstens regler. Nå kunne hun bare vente å se.
Tarek og Ismael sto tause mens blikkene fulgte med på det som forgikk i rommet. Tarek litt splittet, og Ismael iskald. - Han fortjener å dø!
- Kanskje en del andre i leiren. Men hverken du, eller jeg for den slaks skyld ville stått her, hadde det ikke vært for ham.  Ismael svarte ikke, og det behøvde han heller ikke. Han kunne ikke benekte sannheten, hvor forsmedelig den enn var. Tarek satte øynene i sin lærling. Unggutten var hard, hardere enn det som var bra. Samarbeid og lojalitet på tvers ville nå bety liv eller død. 
- Hun har gitt meg dårlige gener. Jeg skulle ønske at hun aldring hadde reddet meg. Tarek trakk pusten sakte for å holde temperamentet i sjakk. Uvitende fortsatte Ismael med en strøm av hat. - Og dine antagelser bygger på? Jeg må drikke mer vann enn andre av Tjohok! Så fulgte monolog om flukten fra basen. Når Ismael endelig var ferdig, brant Tareks øyne en giftig gulgrønn glød. Gutten trakk et skritt bakover i ren forferdelse. Men for sent, en stor neve grep om halsen hans. Et voldsomt kast sendte ham i murveggen. Pusten ble slått ut av ham, men var ved bevissthet når hans lærer sto over ham. Han hadde alltid ansett Tarek som litt svak, så feil kunne han altså ta!
Sienna så litt forvirret fra den ene til den andre. Tarek ga Ismael en syngende ørefik så han var ikker på at han aldri ville kunne høre igjen. Ismael falt på knærne etter som det ringte illevarslende som fra tusen munke klokker i hodet hans. Tarek klarte så vidt å roe seg i det hun stoppet et nytt slag. Det var farlig for en som henne. Et hardt grep og hun kunne ende opp som Ivan et sted mellom liv og død. Redd skjøv han henne til siden. Og samtidig fikk gutten på beina. Sakte med vekt på hver stavelse, vi tar aldri opp svake gener! Hvis du trenger mye vann skyldes det en medfødt svakhet.

Volden hadde medført en stor kløft, større enn det var mulig å bygge en bro over. Eller... Sienna myste mot soloppgangen. Og svelget gråten som så mange ganger hadde truet med å overmanne henne. - Jeg visste ikke det med genene. Ismael hadde lydløst kommet opp ved siden av henne. Sienna tittet bort på ham. Det er ikke så rart, jeg vet ikke alt om det jeg heller. Dessuten er det en haug med ting jeg ikke forstår om dere. Ismael vred seg litt under blikket hennes. Han er kjempe sint på meg! Sier at alle må stå sammen, og en masse annet. Han svelget, jeg trodde at vi måtte slå dere.