Rafael

Et barn

Sienna strammet leppene misbeliggende der hun bar barnet på en armlengdes avstand. Morens kropp lå kald bak henne, og hun aktet ikke å gravlegge henne. Hun skottet opp på den blygrå himmelen der hun skimtet flyve øglene sirkle over det kommende måltidet. Hvis Sienna lyttet god nok, kunne hun høre de store læraktige vingeslagene deres. Følelser av hat og forakt kjentes som en bitter galle når hun igjen så på byrden i hendene. Av en eller annen grunn hadde hun ikke latt barnet dø i morens mage. Hun måtte ha et øyeblikk av total galskap når hun åpnet buken med laserpennen. Men roet seg ved tanken på at andre ville ta seg av det ganske snart. Allikevel hadde hun denne følelsen av også dette ville være et brudd med Siennas egen arv.

Fire år var gått og Vendene hadde fått total kontroll over planeten. En eller annen idiot hadde fått det for seg å sende henne tilbake til dette fuktige skifer landskapet. Lege med erfaring hadde det stått i orderen. For første gang siden lege godkjenningen angret hun. Hva med å heller satse på en kaptein utdannelse? Hun tok seg i det. Hun hadde reddet flere liv enn hun kunne telle. Foreldrenes død hadde gjort henne målbevisst. Synet av morens hud strukket til tørk ville aldri bli borte. Tatoveringene hadde ikke levnet tvil om hvem den døde var. Det var den høyeste ære for Vendene å få de nydelige tatoveringene hengt opp slik. Problemet var at de hadde tatt huden mens moren var i levende live.
Sienna fokuserte blikket på fangeleiren utenfor. Moren hadde ikke ønsket hevn, men ønsket det umulige.  Arie hadde beholdt den sanne tro inntil det siste. Men til morens store sorg hadde fredsfolket blitt krigere, hevngjerrige krigere.

Lavt hvisket hun  morens bønn: «Vend hatets styrke til fredens ubøylighet»
Men hun tvilte på at hun selv ville kunne følge stien hun hadde fått inn med morsmelken.
De hadde systematisk jobbet med å utrydde hver stamme av Tjohok. Men etter to år hadde kulturen stagget dem. Med overraskelse oppdaget Sienna at morens bønn hadde fått en mulighet. Hun svelget, hun kunne langt på vei oppfylle morens siste ønske. Hennes profesjon var bare overgått av munkene. Riktig nok var hun ikke den mest innflytelses rike, men det skyltes bare at hun ikke var interessert. Hennes herkomst kunne ingen overgå. Slekten hennes på farens side hadde bakgrunn fra den eldste av munkeordnene. Morens slekt hadde alltid blitt leger. Sienna hadde på en måte brutt litt med tradisjonen da hun ble militærlege. Gradene hadde bare blitt klistret på henne så fort hennes to etternavn kom for en dag. Arie Giatròs, var ingen hvem som helst. Hennes karriere og slektens ry var uten sidestykke, og Sienna mistenkte at hun ikke visste halvparten av det moren hadde drevet med.

Hun myste mot det sterke sollyset som plutselig skar igjennom skylaget. Det varslet værskifte og tørke. Det var få planter i dette området for regntiden var kort og kald. Tørketiden var lang og brennhet. Men øglene så frem til tørken, og den grå skjell aktige huden beskyttet mot elementene. Vendernes hovedbaser  lå derimot lengre sør, og nord for ørkenbeltene.  Her var klimaet mer balansert, selv om årstidene var tydelige nok.
Et gulgrønt blikk låste seg i hennes. Sekretæren ved siden av henne noterte den ureglementerte oppførselen.
«Jeg skal sørge for en oppstrammer, eller terminering, hvis du ønsker»
Sienna ristet tankefullt på hodet. «Hvem er han?» Mannen vek ikke blikket en tomme, men gikk videre etter en stund. Det var noe kjent hun ikke kunne  på sette fingeren på.
«Vi vet ikke riktig, men det er noe merkelig. Så vidt jeg har forstått det rett, har han en beskyttende hånd over seg høyt oppe, og jeg mener høyt oppe. For å kunne overleve et fangenskap under militæret med hans rulleblad. Vel, så heldig er man bare ikke. Selv du ser at han er anderledes, sa hun med et sukk.»
«Har han vært her lenge?»
Den litt spisse kvinnen som het Vandina, ristet på hodet. «Han kom litt før jeg begynte her, jeg tipper en 4 år eller så.»
Sienna trakk pusten dypt, og solens stråler ble igjen borte bak det tykke skylaget.
«Han kom med en baby, men var ikke far til barnet. DNA tyder uansett på er nært slektskap. Men du vet jo som lege at de til og med kan kopiere noen sekvenser som nyfødt. Derfor er det vanskelig å vite med sikkerhet.»
«Hvor er barnet idag?»
«På barneavdelingen, men skal snart flyttes over til ungdom. Det er også noe rart med den ungen. Laboratoriet her kan sverge på at ungen har vært borti mennesker.»

Sienna rørte sakte rundt i teen, mens hun myste mot det rødlige solen som sakte steg opp over horisonten. Snart ville også den litt større M klasse søster stjernen dukke opp over den samme horisonten. Denne årstiden ble varm med to soler på himmelen. Det var egentlig ikke to stjerner, men den enorme røde gassplaneten ga fra deg nok energi og varme til å øke temperaturen på alle planetene i systemet. Men de var i bane rundt den gule stjernen mens den røde gassplaneten var et godt stykke unna. Med bare to planeter som jo da egentlig var måner. En av dem hadde vært hennes forfedres hjem. Bare en gang hadde hun vært der, og sett det hellige tempelet. Bare hennes herkomst hadde gitt henne muligheten. De hadde ønsket henne velkommen tilbake når freden hadde tatt bolig i hjertet hennes. »Men du har en annen skjebne som gjør at det er tvilsomt. « Og de hadde vel på sett og vis hatt rett.

Plutselig oppfattet hun en gruppe unge Tjohok som passerte forbi vinduet. Vandina pekte diskré på den minste av dem. De vokste fort. Kroppen var allerede på størrelse med et 12 års gammelt menneske barn. Sienna skakket på hodet, for å la implantatene zoome ham inn. Vandina grøsset, dere oppfører dere noen ganger som disse øglene, vet du. Eneste forskjellen er at det er implantater, hun så undersøkende på Sienna.

Ismael så stivt ned i gulvet uten interesse av henne i det heletatt.
Sienna lukket øynene et øyeblikk mens hun lette igjennom militærarkivet. Implantatet hadde kommet til nytte mang en gang. Men Sienna var sikker på at det var ureglementert å bruke det på denne måten.
Et bilde av kvinnen hun hadde foretatt et keisersnitt på, materialiserte seg midt i rommet.
Ismael stirret på bildet som om han innprentet seg hver linje og hvert trekk.
«Du burde latt meg dø!»
«Vel, døden er et meget uønsket resultat. Spesielt når det gjelder barn.»
Det var skiftende følelser å se i de gulgrønne øynene. Øyne hun kjente godt igjen, og noe annet. Det var noe som de fleste mennesker fryktet og fascinerte. Nesten umerkelige ansiktstrekk som Sienna kjente igjen hos seg selv. Han hadde en bit av henne gjemt blant tusenvis av DNA sekvenser. Det var som om det lille barnet hadde tatt det som kanskje ville redde livet hans. En liten kopi av det som kjennetegner en mulig redning.