Rafael

Viten

Det hadde gått måneder, og krigen raste på ny. Og at bosetningen var tapt var borten for en hver tvil. Tarek sto bredbent under det nedbrente templet. Emmanuel ypperste presten snudde seg mot Tarek. -Det er mye hat i ditt hjerte, men det er ikke din skjebne å dø her. Tarek rygget, jeg må slåss for mine. -Er det ikke merkelig hvordan dere følger hverandres skjebne. Men du har rett, du må selv velge. Så fortsatte han innover lønnegangen.
Et skip var gjemt under et skjold. Vel, så ble det pilot allikevel. Ismael satt allerede klar i setet da skipet skjøt fart. Og to andre fulgte samme rute. Ismael var meget stille.  -Vi stikker av som feiginger, jeg skulle ha hjulpet motstanden. Og ikke menneskene som invaderte Tjohok. Han sa bare det Sienna selv tenkte, denne flukten strittet mot alt hun sto for. Fingrene tastet nye koordinater helt av seg selv. Hun skannet bakken og en løpende skikkelse dukket opp på skjermen. Sekunder senere var individet i lasterommet. En forholdsvis hel Tarek, med noen skrammer her og der sto forvirret i boksen. Som oftest brukte man kvante transportøren til tungt gods. Opp igjennom hadde det vært grusomme ulykker som skyltes billige transportører.
- Jeg så du hadde behov for transport, Sienna smilte før hun snudde mot panelet.
Tarek og Ismael byttet plass, og det viste seg å være en utmerket ide. Han fly lavt, veldig lavt. Sienna var nesten sikker på at de ville omkomme hvert øyeblikk. Men på den annen side hadde de alt å tjene på dette hvis de kom unna i tide. Data fra bakken tikket inn en voldsom mengde informasjon. Planeten hadde visst ikke vært så beleiret som noen ville ha dem til å tro. Samtidig bar Sienna selv på en stor hemmelighet. En hemmelighet som som fikk henne til å se på Tarek med nye øyne.
Et tempel reiste seg i horisonten, og hun svelget nervøst. Vel landet inne i en stor hule, møtte de en fremmed verden. Men allikevel kjent med historie fra de første i denne verden. Tjohok møtte dem med en overrasket, men høflige gester.

- Du har viktig informasjon vil jeg tro? Det var som å se Emmanuel, men tvillinger var meget uvanlig hos disse. Så hva kan et menneske bringe med seg hit? Spurte en skeptisk stemme i bakgrunnen. Sienna satte seg ved det hellige bålet som brant livlig. - Må fred å sannhet bringe styrke til oss alle. Hun hvisket, men det hadde en voldsom virkning på de som var tilstede. Det var ord som hennes far hadde lært henne den første gangen hun selv gikk inn tempeldøren. Samtlige satte seg ned ved hennes side med de samme ordene. Hun møtte Tareks blikk et stakket stund før hun begynte sin historie.
Vi er alle av det samme folket som kom hit for så lenge siden. Lite visste de om at endringene gjennom generasjoner ville gjøre oss til bittere fiender. Det ble musestille ved denne påstanden. Så spratt Tarek opp og sendte henne et iskaldt blikk.
- Løgn! Emmanuels bror Franklin ristet på hodet. Han var ingen munk, men han hadde alltid respektert troen. Jeg vet at min bror ikke er en løgner, men det er litt mye å fordøye. Tarek sett deg ned, hun er en budbringer.

- Nei, din bror var ingen løgner. Og jeg er redd jeg burde ha forstått dette for lenge siden. Lenge før jeg kom til dette stedet.

Sienna rørte fraværene rundt i gryteretten. Og så for seg Tarek med det vantro utrykket i ansiktet. Redsel var noe hun ikke hadde kjent på lenge. Det hadde vært enkelt hvis det bare hadde vært redsel hun hadde følt. Da kunne de ha gått hver sin vei i håp om å aldri sees igjen. Men i stedet satt hun altså her å gjemte seg. Eneste bevis for at hun prøve å trosse redselen, var at døren mot gangen sto åpen. Med en kraftanstrengelse tok hun seg sammen. Og prøvde å konsentrere seg om maten. Som hun forøverig aldri fikk smakt på. Bollen med mat fløy i veggen med et voldsomt smell. Og skjeen falt i gulvet i det hun så sjokkert opp på Tarek. - Har du spist noe av det? Gulgrønne øyne så vurderende på henne. - Har du fullstendig gått fra vettet! Sienna følte en blanding av sinne og redsel. Gift, mumlet han og løftet haken hennes en tanke. Nei, det var ikke galskap, men bekymring hun så i øynene hans. Hun begynte å skjelve ukontrollert, og blikket var festet til matens som sakte gled nedover veggen. Tarek sniffet i luften, og nikket. Det kan være gitt deg ved en feil, men det er lite sannsynlig. Vi liker å koke bark fra en spesiell plante. Vel, noen av oss - ikke alle. Noen ganger kan vi se ting, eller mønstre, andre ganger gir det en lykkefølelse.

Han var usikker på hva han skulle gjøre. Mange ganger hadde han møtt mennesker i felten, men de hadde kommet i to kategorier. Leiesoldater som man aldri kunne stole på, eller munker som, vel de var en merkelig gjeng, Tjohok eller Menneske. Men aldri hadde han møtt en som denne. Litt fraværende fikk han henne på beina, og førte henne inn på sitt eget rom. Akkurat nå kunne han tenke seg litt bark. Som han forøvrig ikke hadde tatt på de siste 3 årene. Tarek begynte å vandre frem og tilbake i det lille rommet. Mens han stadig holdt øye med kvinnen på sofaen. Ingen ting ved dette vesenet hadde den minste fnugg av soldat. Det eneste tilbudet for øyeblikket var hans rom. Men det var også det tryggeste stedet.
Det var en merkelig trygg følelse å være her inne, syntes hun mens øynene gled over rommet. Litt fremmed med det dempede lyset, og de få men talende tingene. Dette var en målrettet person, som hadde en forkjærlighet for våpen som bodde her. Det var som om bekymringen hun hadde sett i ansiktet hans bare måtte ha vært en illusjon. Men hun visste at han måtte ha vært bekymret. Ellers ville han ikke ha avbrutt måltidet hennes så dramatisk. Hun ville heller ikke ha vært på rommet hans i dette øyeblikk hvis det ikke var tilfellet. -Hvorfor reddet du oss? Du har en høy rang hos ditt folk, har jeg fått vite. Ivan var ikke akkurat bløthjertet, la han til. Jeg skulle dø på slettene, det var planen.
Lenge så Sienna på den høyreiste skikkelsen. Det var bare hun som visste om Ivans dobbelt spill. Men hun aktet ikke å røpe hans hemmelighet. Tarek studerte henne inngående. -Har jeg tatt feil? I såfall er Ivan en landssviker, Hun ble tørr i munnen bare ved tanken. Tarek vandret frem og tilbake, så stoppet han overrasket over en enkel deduksjon. Så hvis han ikke er en sviker betyr det at dere er splittet. Igjen stanset han å så forskende på henne. Du er ikke soldat emne, men en meget god krise lege. Og kan for mye om troen, altfor mye. Øynene videt seg ut. Du er en av de aller høyeste konkluderte han. Du har vært i det hellige tempelet, noe en svak tatovering røpet. Ingen har adgang der så fremt du er av edel byrd. En litt gal latter presset seg opp av strupen. Mens han strammet grepet om beltet så knokene antok en blålilla farge. Du har brakt med deg en potensiell ny krig! Vet du det? Og hvilken rolle har jeg uvitende fått, om jeg tørr spørre?
Sienna skalv over hele kroppen etter at døra var smelt igjen med et brak. Tarek hadde ved enkel logikk satt sammen brikkene slik at sannheten sto glass klar. Ville hun, turde hun ta del i dette spillet? Ikke en gang hun hadde den ringeste anelse hvilken rolle hun kom til å spille. Så hvordan kunne hun svare på spørsmålene hans?

Det kalde vannet fra den hellige kilden rant mellom fingrene hennes. Litt lengre borte sto to meget like, meget forskjellig antrukne menn i dyp samtale. Det ble stille når Sienna nærmet seg litt usikkert. De måtte få vite om situasjonen. Dette var den eneste muligheten hun kunne ane i det komplette kaoset i hodet hennes. Franklin satt med halvlukkede øyne og hørte Siennas historie. Emmanuel stirret inn i flammene med et hardt blikk.
-Tarek er en klok mann, mumlet Franklin endelig. Og det blir slik skjebnen har sakt, dere følger hverandre. -Han er altfor smart, og passer bedre i din orden. Emmanuel ristet på hodet, men også en god strateg, en kriger verdig. Så hva ønsker du at jeg gjør bror? Det var meget sjelden broren spurte ham om råd. Og forsto hvorfor Emmanuel påpekte slektskapet når han stilte spørsmålet. Som munk var han bundet, men som bror måtte han være ærlig. Slik jeg ser det Emmanuel har du to valg. Send dem videre til et trykt sted, og aldri nevn dette møtet. Eller ta Tjohok tilbake under begge arters styre.
Som munk ville jeg fra rådet deg begge alternativene og nok ha rådet deg til å vente. -Helvetes politikk, mumlet Emmanuel. Det første forslaget er for feiginger, det andre er for en krig i hele solsystemet. Og som munk gir du makten til troen. -Som krigsherre er du vandt med vanskelig avgjørelser, Franklin humret. Du vet at du har min støtte uansett hvilket valg du tar. Selv om vi har valgt meget forskjellige stier, er vi utrolig like. Hadde du valgt troen ville du nok gjort det samme som meg selv, og om vendt. Franklin møtte blikket til sin bror, og Emmanuel nikket sakte. I en gjensidig forståelse, for broren visste hva han ville valgt. -Så dette solsystemet vil bli en tanke kaotisk fremover. Emmanuel rettet ryggen med et bestemt, og alvorlig utrykk. Tilkall Tarek øyeblikkelig!