Rafael

To sjeler

Tarek gumlet på et stykke bark, mens blikket fulgte Sienna der hun gikk i helene på kampflygeren. Håpløst dårlig undervisning konkluderte han. Han spyttet ut barken, og reiste seg. Hvis dette fortsatte ville hun ikke være kampklar før tiåret var omme. Tarek kjente typen som fant alle løsningene i en bok. Men viste sitt potensiale først når de ble tvunget til det. Det var utrolig mye tid han brukte på dette mennesket. Og det var ikke hennes skyld heller, for hun hadde etter beste evne unngått ham.
Derfor kolliderte hun i en massiv vegg som viste seg å være Tarek da hun åpnet døren. Med en rask bevegelse snudde han henne rundt, og skjøv Sienna ut samme vei hun var kommet inn. -Slutt med denne leken Sienna. Du vet at jeg vil få deg på vingene i en fart. Hun så ned i gulvet noe som sa ham at hun var usikker. Og han visste hvorfor. Tarek hadde ikke lagt skjul på hvor mye han mislikte mennesker, for ikke å snakke om henne. Jeg har oppført meg som en idiot. Når hun endelig så opp, slo hjertet hans foruroligende raskt. Det var ingenting som kunne hindre å trekke henne inntil seg. Selv om det var en meget menneskelig gest, føltes det veldig riktig. -I simulatoren med deg, mumlet han hest. Selv om han følte seg merkelig skjelven, virket hun rankere i ryggen.
Og resultatene lot ikke vente på seg.  Innen uka var ferdig var hun blitt dugelig til å manøvrere et kampfly. Men det var noe helt annet med følelsene som ulmet. Hun var blitt en besettelse, og viste en foruroligende tiltro til ham. Hver gang hun hun hadde fremgang eller nederlag for denslags skyld,  søkte hun armene hans. Deilig, farlig deilig.
Alarmen gikk, og dro ham ut av funderingene. I hangaren støtte han på henne i fullt utstyr. Det var som om en kald hånd klemte om hjertet. Hun skulle også være en del av teamet ombord i hans Harriet. Tarek var kjent for halsbrekkende manøvreringer uten redsel. Men med henne ombord ville han måtte legge bånd på seg. Hvem i helvete hadde funnet ut at dette var en god ide? Noen ville bli et hode kortere etter denne flygningen. Det skulle han sørge for. Informasjon fløt silkemykt om troppe forflytninger på bakken. Stemmen hennes ga ham mer enn den litt monotone informasjonen fra andre tredje piloter han hadde hatt. Kombinasjonen av sine egne ferdigheter, henne, og Chris, var unik. Forsvar var ikke det han hadde blitt mest brukt til akkurat. Sakte dro han av hjelmen og ventet på besetningen etter landingen. Debrifingen sa det samme, riktig nok for mange sjanser enn det lederen likte. Men overraskende nøyaktig, fikk han vite med et lurt blikk. Han hadde ikke våget å se hennes vei. Redselen for at noe skulle hende henne, gjorde ham skrekkslagen. Tarek ville ikke at hun skulle se det. Han trodde nesten at han skulle komme seg ut uten å måtte snakke akkurat nå. Men niks, hele henne i armene som alltid i den trange gangen ut.

Charles observerte dem bekymret. Han ville normalt aldri satt to som dette på samme team. Ikke satt en så uerfaren pilot i Tareks jager heller. Men Emmanuel hadde insistert, han hadde bare måttet adlyde. Franklin kom opp på siden av ham. -Sienna gjør ham mer stabil, så jeg. Charles hadde enda ikke blitt vant med øgler over alt. Men de hadde gitt ham et mål og mening med livet hans. Han var ikke lenger bare en leiesoldat som fløy for de som ga høyest pris. Men gitt ham et tungt ansvar for manges liv, mennesker eller øgler, like viktige. -Hun er hodestups borte vekk i Tarek ser det ut til. Franklin humret, han har det nok verre, tro meg. Charles så nøye på Tarek. Herregud, han er jo hjelpe løs, han kunne ikke skjule et lite smil.
Sienna hørte en litt rumlende lyd dypt inne fra brystet hans. -Unnskyld, sa han. Hun stusset litt over at han så flau ut. Tarek håpet at hun aldri ville få vite hva denne lyden betydde.

En uke senere fikk han en mistanke om at hans lille hemmelighet ville bli røpet. Rebekka, en en meget dyktig seksten åring hadde slått seg sammen med Sienna. Hun var et sjeldent syn, en miks mellom Tjohok og menneske. Og på sett og vis en bekreftelse på at de var mer like enn de fleste hadde trodd. Bortsett fra Sienna som hadde kommet til den samme konklusjonen. Han hadde ikke trodd henne den gangen. Men akkurat nå sto beviset krokrygget i latter. Mens Sienna sto litt forvirret å så på henne. I en fart fikk han dratt Sienna til side. -Du skal få vite det av meg. Han dro hånden over det læraktige grønnbrune huden på hodet. Sienna skakket på hodet. Tidligere, noe som virket uendelig lenge siden, hadde hun følt avsky ved et slikt utseende. Selv over et nyfødt barn, mintes hun. Nå var hver millimeter av henne oppmerksom på ham. Noe som gjorde henne kald og varm på samme tid. Hva har du sakt til Rebekka? Sienna vred seg litt. -Om den lyden du lagde den dagen betydde at du mislikte meg. Så bare knakk hun sammen, hun nikket mot plassen Rebekka hadde stått for litt siden. Tarek bannet innvendig. Så lite visste hun altså, og nå kom samtlige som kjente ham til å ha medlidenhet med ham. For lyden hadde vært et ekko av følelsene hans for Sienna. Hun nektet forøvrig å fortelle meg noe som helst. Men det kan jo være på grunn av at hun holdt på å dø av latter. Hun så funderende på ham. Overraskende lot hun fingrene gli over den stramme kjeven. Den slange aktige huden var ikke kald som man nesten kunne forvente. Men den var glovarm og myk. Og med det samme kom den litt rumlende lyden. I det hun skulle trekke hånden vekk, dro han henne inntil seg. -Det ingen ting å gjøre med å mislike, hvisket han. Men det er et rop på noen... noen som står en nær. Men jeg vet at du ikke vil vite av noe slikt fra meg. Eller fra øgler, sa han med vekt på det siste. -Så du liker meg, sa hun litt overrasket. Så smilte hun som en sol. Tarek rynket pannen, kanskje hadde han tatt helt feil. Det så i hvertfall slik ut, der hun fortsatt sto tett inntil ham. Hvis det var sant at hun likte den meget fremmede oppførselen, var det kanskje håp for ham. Det hadde aldri slått ham at han skulle kunne få disse følelsene. Og aller minst for noen som hadde vært en fiende. Nåja, hun hadde aldri direkte behandlet ham som en. Ellers hadde han nok bare vært et blekt minne. Med den tanken i bakhodet kysset han henne prøvende, så meget krevende. For Sienna levnet ingen tvil om at hun ville ha mer.