«Hvordan går det?» Clive kom inn på soverommet med et fat med frokost.
«Mye bedre.» Emily satte seg opp.
Etter det som skjedde dagen før, var ting roligere enn vanlig. Det virket som om de begge hadde glemt hva som skjedde. Clive kastet et blikk over på kommoden til moren, pillene.
«Hvor mange av dem har du tatt?» Spurte Clive. Moren strakk seg for å se hva Clive mente.
«Åh, de. Fire, fem stykker.» Mumlet hun. Fire-fem? Han våget ikke å skrike til henne, uansett hvor fristende det var. Emily begynte å spise maten, samtidig tok hun frem en bok og leste. Jeg kan ikke la henne fortsette, eller gjøre den samme feilen. Moren strakte seg over for å ta tak i boksen med piller, men før hun rakk å åpne den, snappet Clive den ut av hendene hennes. Hun sa ikke noe, men ansiktsuttrykket var truende.
«Jeg beholder denne litt, så får du en snart.» Clive skyndte seg ut og lukket døren. Dama var et pille monster. Hun er like avhengig som faren var.
Clive strammet armene. Dusjen han hadde nylig tatt, hjalp han med å få avkobling fra alt. Musklene poppet frem, han følte seg som hulken, han manglet bare grønnfargen i huden.
Han sjekket klokken på veggen som de hadde fått i julegave fra Vanko familien. Fem over hel. Faen, jeg er forsinka. Clive kastet på seg en ren grå genser og de vanlige buksene hans, da han kom ut fra badet og var på vei til å fyke ut, kom moren ut fra soverommet.
«Skal ikke du på jobb?» Spurte hun med en skurrete stemme.
«J-jo, jeg er forsen.» Svarte han. «Hva skal du?»
«Pille. Hvor satte du dem?» Hun begynte å lete rundt i hyllene på kjøkkenet. Pillene var ikke der, ikke i stuen, heller ikke på badet. Clive hadde lagt dem i lomma, for hennes skyld.
«Jeg har dem her, men jeg kan ikke gi deg dem. Ta smertestillende, jeg må gå nå.» Clive spurtet ut med et stikk i hjertet. Han fikk dårlig samvittighet for at han bare løp ut derifra på den måten. Han skulle ha blitt igjen.
Clive kom seg raskt til restauranten. Bordene var stappet, og musikken hadde blitt skrudd på. Lyden av gammel 60-tall musikk ga han en god følelse gjennom kroppen.
Som vanlig, kastet han på seg et forkle og begynte å ta i mot bestillinger og servere. Alle virket så glade, ingen hadde et trist uttrykk festet til ansiktet.
«Mye folk.» Noah kom fra høyre side, og begynte å fylle på noen glass med drikke, akkurat som Clive gjorde.
«Aldri sett stedet så stappa før.» Sa Clive imens han fokuserte på drikken.
«Har du sett de nye enda?»
«Nye?»
«Ja, Roger ansatte tre nye folk. Hørte de sa at han skulle gi to stykker sparken, en av dem er allerede ute.» Noah fylte opp sitt siste glass.
«Hvem da?» Spurte Clive.
«Vanessa, hun kløna fra ungdomsskolen.» Noah satt glassene på et fat og gikk mot bordet sitt. Clive fulgte på.
«Vær så god.» Clive serverte glass fulle med drikke, så gikk han mot kjøkkenet og la fra seg brettet sitt for å ta en pause. Kjøkkenet luktet friskt som åpnet nesen. Kokkene hastet med maten og oppvasken, Roger kjeftet på ansatte som gjorde noe feil. Som alltid.
Roger fikk øye på Clive som var på vei inn til pauserommet.
«Clive, kan jeg få et ord med deg?» Spurte sjefen, den meksikanske aksenten fikk han til å høres strenger ut enn det han var. Clive nikket tamt som svar, og Roger gikk inn på pauserommet med Clive.
Matpapir lå strødd over det ene bordet som var inne på rommet. Halv drukket glass sto på benken på det lille kjøkkenet de hadde. Clive satte seg ned på den ytterste stolen, Roger ovenfor han.
«Jeg vet at du og din mor, har veldig dårlig råd, men jeg har ikke noe valg.» Mannen tok seg noen sekunder på å tenke. «Du har sparken.» Ordene kom som et sjokk for Clive, sparken? Jeg kan ikke få sparken. Hjertet hoppet over et slag.
«H-hva mener du? Hvorfor?» Clive kjente tårer som presset seg ut fra øynene, men han holdt dem inne.
«Restauranten er mer populær enn før, Clive. Jeg har ansatt tre servitører som et hva de driver med, og du har kommet for sent altfor mange ganger. Du brukte opp din siste sjanse i dag.» Roger hevet stemmen for hver setning. «Kom deg ut. Vil ikke høre din sutring.»
Hodet surret og verket. Kroppen sjanglet. Pulsen sviktet. Clive turte ikke å dra hjem, han kunne ikke dra hjem. Alt gikk rett i dass, alt. De mister huset, sulter og fryser. Ordet faen gjentok seg hodet hans. Den varme luften strøk over skuldrene, sanden pakket seg rundt tærne og vannet renset ham. Clive vandret nedover strandkanten med hodet vendt mot bølgene. Havet virket så fredfullt. Han vendte hodet mot stranden. Familier, både store og små, lekte rundt i sanden, solte seg eller badet. Fredfullt. Han stoppet opp da han hørte en kjent stemme.
«Vær forsiktig da Elfrida, pass på søsteren din.» Det var familien fra restauranten. Et lite smil spredde seg i ansiktet. Jentene bygget på et sandslott rett ved vannet, som de pyntet med skjell og små steiner. Steiner... Foreldrene satt litt høyere opp fra vannet. Damen leste og mannen sov. Clive så ut over bølgende igjen. Bølgene ble større og større, og de slo hardt inn mot land, som ødela sandslottet til jentene mer og mer.
«Vi har fått lekasje!» Ropte den eldste.
«Jeg går inn å fikser det.» Sa den minste, jenta krabbet inn i sandslottet med en bøtte sand. Slottet var ikke så høyt, men hun kom seg inn. Clive lukket øynene i noen sekunder, og lyttet til havet.
«Elfrida, få søsteren din ut!» Hylte mannen. Clive lukket opp øynene, den fredfulle lyden hadde forvandlet seg til kaos. Flagget på stranden hadde blitt rødt, og den lille jenta var fortsatt i sandslottet. Faren kommer ikke til å rekke det...
Clive spurtet alt han kunne samtidig som han fokuserte. Da han var nærme nok, stelte han seg foran bølgen, og sanden formet seg til en mur foran han. Bølgen ble slått tilbake, sandslottet var trygt. Faren løftet opp den lille ungen som var nesten ute av slottet. Clive kastet sanden ned igjen.
YOU ARE READING
Warriors; Earth Elements
FantasyFørste bok i Fantasy serien, Warriors. Clive Wells bærer på en hemmelighet, nemlig at han har overnaturlige krefter. Det er noe som strømmer i årene, en energi som trekker til seg jord elementer. Samtidig som han prøver å forsørge moren med en lusel...
