Clive kastet på seg et brunt forkle som hang ved kjøkkendøra. Restauranten var dekorert med tropiske detaljer. Falske palmeblader, stoler og bord laget av strå, og fargerike lys.
«Fortsatt ikke fått vasket klærne?» Kompisen, Noah, var på vei inn på kjøkkenet med et fat gamle mat rester og skitne tallerkner.
«Syntes det så godt?» Spurte Clive med en litt flau tone.
«Du har den samme matflekken som du har hatt i tre uker nå. Bare kom innom meg hvis du trenger å vaske klærne deres.» Noah gikk inn på kjøkkenet, og Clive tok med seg noen menyer og fant frem et bord til en familie på fire.
«Vil dere bestille noe å drikke med en gang?» Spurte han vennlig som han alltid gjorde.
«Cola!» Ropte den ene jenta som så ut til å være yngst.
«Nei, du blir så dårlig i magen. To eplejuice og to alkoholfrie øl, takk.» Faren til de to små jentene smilte til Clive. Clive smilte tilbake, så gikk han for å hente drikken. Han kunne høre familien i bakgrunnen som skravlet.
«Er det fint å få litt avkobling fra skolen, Elfrida?» Moren holdt hånden til den eldste jenta, som om hun var lei seg. Clive serverte dem drikken, men like før han skulle spørre om hva de ville spise, kom Noah intenst mot han.
«Hei, unnskyld. Jeg må bare prate med han her litt.» Noah trakk Clive unna for å snakke privat.
«Hva er det?» Clive var nesten litt frustrert over den dramatiske akten hans.
«Moren din ringte meg. Samtalen varte ikke lenge, men du må dra hjem og se til henne, nå.» Noah virket ganske seriøs, men Clive kjøpte det ikke.
«Noah, jeg kan ikke bare dra rett fra jobb. Hva sa hun?» Clive snakket med en rolig stemme.
«Dra hjem, nå.»
Clive følte seg truet av beskjeden til Noah, men han måtte vel gjøre det han sa. Han hadde ikke noe annet valg. Noah tok over bordet til Clive som nå hadde kastet av seg forkle og spurtet ut av restauranten. Bakken opp til blokka var ikke lang, men den var bratt. Han hadde ingen problemer med å løpe opp bakken, kraften hans var for sterk til at han kunne bli sliten. Døren sto halvveis oppe. Noen må ha kommet seg inn? Hva om det har vært innbrudd?
Clive kastet døren til side og spurtet inn. Han kunne høre mumling som kom fra soverommet til moren. Et anger og et snev av frykt fylte seg opp i kroppen hans. Uten baktanker, spurtet han mot soverommet og spratt inn døren, men det var ingen tyv der, heller ingen drapsmann. Personen som var med moren hadde oransje kort hår, og det pyntede antrekket fikk henne til å se ut som en business dame. Janet Vanko? Clive sto i døråpningen, anspent. Janet så vekk fra Emily og opp på Clive.
«Hun er bevisstløst.» Janet sukket.
«H-hva har skjedd?» Clive så engstelig på moren. Hun lå pakket inn i dynen og pustet tungt. Janet sa ikke mer, men hun snudde seg og tok frem boksen som moren hadde pillene sine i. Hun ristet på boksen, den hule lyden av ingenting virket illevarslende. Janet lukket opp boksen og vendte åpningen mot Clive. Tom. Helt tom.
«Jeg skulle komme over å levere en kjele, men ingen åpnet da jeg banket på.» Janet så på Emily og strøk henne på hånden. «Edwin er på vei. Det kommer til å gå fint.»
Clive hadde ikke ord. Kommer til å gå fint? Jeg er ikke ti år lengre, forklar meg bedre hva du mener! Han klarte ikke å si hva han tenkte.
Etter en kort halvtime, ankom Edwin inn på rommet med en koffert i hånden og en hvit frakk på seg.
«Hei, elskling.» Sa han til Janet imens han peste. Janet flyttet seg umiddelbart og Edwin tok plassen hennes på sengekanten. Clive lente seg inntil klesskapet og så på den stakkarslige moren. Han gransket apparatene til Edwin. Alt lå systematisk i kofferten hans som var dekket av svart lær, og på sidene sto det, «Dr. E. J. Vanko.» Edwin startet raskt med å sjekke pulsen og feberen
«Hun er varm. Janet, len henne opp.» Befalte Edwin. Uten å nøle, tok Janet vekk puten Emily lå på og støttet kroppen hennes opp. Edwin dro på seg noen plastikk hansker og stakk to fingre ned i strupen til Emily. Han tok fingrene rett ut igjen da oppkast begynte å fosse ut fra munnen hennes. Emily blunket et par ganger, men våknet ikke fullstendig. Edwin reiste seg opp fra sengen og tok av hanskene som han gikk for å kaste i en søppelkasse. Hodet til Emily falt raskt tilbake ned i sengen. Hun lå fredfullt og sov, imens Janet erstattet dynen med et teppe.
«Jeg kan ta med dette å vaske det for dere.» Smilte hun vennlig og tok dynen med ut.
«Clive, kan jeg få to ord med deg?» Edwin som hadde pakket ferdig sakene sine, ledet Clive ut på kjøkkenet. Edwin i kofferten sin, imens Clive så ukonsentrert på legen. Hjertet hamret kraftfullt og pulsen ristet. «Jeg har et nytt resept som jeg vil at moren din skal ta. Det holder henne rolig. Jeg tror at grunnen til at hun prøvde overdose var på grunn av stress, angst og smerter.» Edwin strakk ut hånden og ga en boks til Clive. «Dere skal få denne gratis av meg, men ikke la henne ta vare på den.»
«OK.» Sa Clive rolig og tok i mot boksen. Han la den rett ned på kjøkkenbenken uten å kikke på den.
«Husk at du og din mor er alltid velkomne inn til oss, og hvis dere trenger hjelp så er det bare å spørre.» Edwin lukket din lille kofferten og gikk inn på soverommet. Clive kunne høre at han mumlet noe til kona. Etter hvert kom dem begge ut.
«Be henne om å ringe meg.» Janet holdt et godt tak rundt dynen og gikk ut fra leiligheten.
Clive sto igjen, alene og hjelpesløs. Når skal hun våkne? Hvorfor gjorde hun det, sånn egentlig? Hvorfor kunne ikke Janet og Edwin gi meg konkrete svar?
YOU ARE READING
Warriors; Earth Elements
FantasyFørste bok i Fantasy serien, Warriors. Clive Wells bærer på en hemmelighet, nemlig at han har overnaturlige krefter. Det er noe som strømmer i årene, en energi som trekker til seg jord elementer. Samtidig som han prøver å forsørge moren med en lusel...
