Fuck off I want you

En kald bris

Jeg har alltid vært fascinert av de fire årstidene og hvordan de utfyller hverandre.
Hvordan sommeren glir over i høst, høsten trekker seg tilbake for vinteren, og til slutt vekker våren alt til live igjen.
Bladene spirer, blir grønne og frodige, før de tørker inn, blir brune og dør.
Luften blir skarpere, lukten av sommeren blir byttet ut med en bitter kulde, nesten så kald at jeg må trekke dypere inn for å virkelig fylle lungene.

Fra soveromsvinduet mitt kan jeg se utover nabolaget og enda lenger, til gater jeg ikke kjenner. Jeg liker å sitte her i vinduskarmen og se utover - drømme meg bort til en annen virkelighet, eller se livene utenfor.  Menneskene som passerer - gående, syklende, kjørende.
Tankene om hvem de er, hvor de skal og hva som foregår i hodene deres svirrer. Noen ganger skjønner man det på typen, andre ganger lager man en egen fantasi.
Det er noe underholdende med det, selv om det kanskje virker merkelig at en sytten år gammel jente interesserer seg for det.

Men i dag er det ingen å se.
Ingen mennesker som passerer, ingen biler som suser forbi. Ingen historier å lage i hode, bare stillhet.

*

Noen kvartaler unna huset mitt ligger en liten park. Jeg pleide være der ofte med min avdøde far når jeg var liten. Etter han døde ble det mitt sted å få klarne tankene og sørge i fred.

Parken brukes for det meste av pensjonister som vil lese dagens avis i fred eller av hundeeiere. Hvordan jeg og pappa endte opp her for noen år siden husker jeg ikke, men jeg er glad det ble sånn.

Jeg rusler mot port åpningen som bærer preg av rust. Det føles ut som at kulden biter i ansiktet mitt som gjør hver eneste meter lengre, men det stopper meg ikke.

Det irriterer meg grenseløst at det virker som parken dør med pappa. Rusten som for lengst var begynt å spre seg bortover porten og metall gjerdet, samt det store hullet i gjerdet som aldri blir fikset. Jeg mener det var en liten chihuahua som klarte å sette seg fast i det for en stund tilbake. Det var en aldri så liten redningsaksjon for å få hunden løs igjen, brannmenn og politi kom. Det kom til og med i avisen - det viste en av pensjonistene meg. Men nok om det.

For uansett hvor mye det irriterer meg at skadene ikke blir gjort noe med, tar de aldri bort minnene som dukker opp hver gang jeg går gjennom porten.

Jeg ser for meg pappa løpe etter meg, mens jeg hyler og roper om nåde. Han fanger meg i et grep jeg ikke får meg løs ifra. Jeg vrir meg frustrert i grepet hans og han ler.
Han elsket å tirre meg og jeg elsket å være med pappaen min.
Jeg var pappas lille prinsesse virkelig.
Etter han døde, ble tomrommet enormt.

*
Etter tre kvarter i parken måtte jeg krype til korset og reise hjem igjen. Det er utrolig hardt å reise der ifra - der jeg føler meg nærmest pappa, men det er også vinter og jeg er en frost-pinne.

Jeg rekker så vidt å lukke ytterdøren etter meg før mamma dukker opp i gangen.
"Hvor har du vært?"
Som vanlig klarer hun ikke skjule hvor nysgjerrig hun er.
Jeg begynner å gni hendene mot hverandre for å få varmen tilbake i fingertuppene. Jeg må flire litt av hvor dum jeg er som ikke tok på meg votter når det er kuldegrader ute.
Jeg snur meg mot mamma og møter de grå øynene hennes som lyser av nysgjerrighet.

"Parken" svarer jeg kort i det jeg sparker av meg skoene og henger opp vinterkåpen på knaggen. 

Mamma blir stående og se på meg. Jeg kan se det på hele dama at hun ikke er ferdig med dagens lille forhør. Men jeg kan ikke klandre henne, for hvem går ut i kuldegrader uten votter?
"Var du ute med venner? Amber eller Filippa?" spør hun tilslutt.

Jeg rister på hodet.
Jeg har ikke mange venner, eller de rette ordene blir vel at jeg hadde ikke mange venner for nå har jeg ingen.
Jeg hadde Amber og Filippa, men de ville aldri funnet på å dra til denne parken.

Som sagt er det et sted for pensjonister og hundeeiere. Også har vi meg da som hverken har hund eller er pensjonist, jeg savner bare pappaen min.

"Jeg skulle ønske jeg var der med pappa da" mumler jeg lavt i det jeg passerer henne på vei inn til stuen.

Mamma sukker stille og følger etter meg inn.
"Jeg skjønner deg vennen. Jeg skulle ønske han var her jeg også" sier hun.
"Men du vet, han er med deg i hjertet ditt".
Hun ser på meg og prøver seg på et forsiktig smil, men jeg svarer henne med et tomt blikk.
For hva svarer man egentlig på det? Hjertet mitt er jo helt knust.

Jeg hører kremting fra hjørnet,
"Hva snakker dere om?".
Storebroren min, eller den mest irriterende og innpåslitne fyren du finner har tydeligvis overhørt samtalen fra sofaen.
Må nesten si at det er imponerende at han klarer å se de dølle filmene sine og overhøre samtalen vår samtidig.

"Papp-"

"Pappa er død. Det er ingenting å snakke om" mumler han. Han reiser seg opp fra sofaen, forsvinner inn på rommer sitt og smeller døren igjen.

Mamma ser etter ham og sukker enda en gang. Jeg klarer ikke annet enn å synes synd på henne. Hun snur seg tilbake til meg,
"Ikke bry deg om Caleb" hun legger en hånd på skulderen min.
"Han mener det ikke."

Jeg trekker meg unna hånden hennes og gir henne et skjevt smil.
"Men han har jo rett".

Caleb hadde aldri noe nært forhold til pappa. Faktisk er Caleb tidenes mammagutt, men likevel ser det ut som han sliter mer enn oss andre med å takle at han er borte. Snakke om han, minnes han. Sorgen for han er nok dypere, selv om han ikke vil innrømme det. Han later bare som at alt er som normalt.

For meg hjelper det å tenke på pappa. La alle tanker og følelser synke inn, prøve å akseptere at dette er livet nå.

Jeg nikker stille til mamma, en beskjed om at jeg ønsker å være alene. Hun smiler svakt og klapper meg lett på skulderen. Denne gangen lar jeg henne gjøre det før jeg løper opp trappen opp til rommet mitt.

Jeg slenger meg ned i sengen, sprer armene som en sjøstjerne og stirrer opp i taket.
Kulden slipper sakte taket i kroppen min, og jeg hvisker ordene som alltid ligger i bakhodet:

"Skulle ønske du var her, pappa"

Kapittel 1