Melodies (Harry Styles, NORSK)

Kappitel 1

Lily Johnsen er atten år gammel, med en lysende fremtid foran seg. Hun har nettopp vunnet stipend til den anerkjente og prestisjetunge sangskolen ''Hollywood School of arts and talents'' i Los Angeles, USA. Hun gleder seg vilt men det hun ikke forventer er drama, sjalusi, kjærlighet, og det mest sjokkerende: Harry Styles. 

--

Jeg skrek. Lyd var det eneste som kom ut av kroppen min da jeg leste brevet. ''Congratulations! We are pleased to inform you that you are the winner of our worldwide contest. You will attend Hollywood School of Arts this semester'' Jeg kunne ikke tro. Min største drøm var blitt oppfylt. Jeg følte en dyp overveldene følelse av ekstase. ''Hva foregår?'' Jeg kunne høre min mors bekymrede stemme, som stadig kom nærmere etterfulgt av henne dype fotskritt. Hun gjentok spørsmålet. Jeg sa ingenting annet en å blafre brevet opp i ansiktet hennes. Hun hadde samme reaksjon som meg. Jeg er min mors datter etter alt, og vi skrek mens vi hoppet opp og ned sammen. Da vi roet oss ned etter en stund var følelsene fremdeles like sterke. Da jeg meldte meg på konkurransen om å vinne et stipend til drømmeskolen forventet jeg aldri å vinne, men likevel sendte jeg ut en video med et fjernt håp om at kanskje, og bare kanskje hadde jeg en sjanse. ''Så hva nå?'' spurte mamma meg og våknet meg opp fra mine tanker. Jeg har helt ærlig ingen anelse hva som skjer etter nå. Jeg leste videre på brevet og ble informert at semesteret starter 18 august. Om to måneder. Det betydde at jeg har to måneder på å forbrede meg til et livsforandrende år. ''Tiden vil vise'' svarte jeg lavt.

To måneder senere,

''Har du pakket alle bøkene?'' Jeg nikket. ''Hva med gitaren? Har du husket den?'' ''Ja, mamma, og tro meg gitaren er det siste jeg glemmer'' smilte jeg til henne. ''Hmm.. Hva med tannbørsten din?'' Jeg sendte henne et blikk. ''Ok. Jeg er bare så nervøs'' Jeg lo en nervøs latter. ''Du er nervøs? Har du glemt at det er jeg som skal bo det neste året, i et ukjent land, med ukjente mennesker i et helt år?'' sa jeg. Det fikk ikke henne til å avslappe seg. Tvert imot faktisk. ''Stakkars, vennen min.'' sukket hun. Jeg bare smilte til henne, og ga henne en stor klem. ''Du trenger ikke å bekymre deg, mamma. Dette er noe jeg har ønsket i hele mitt liv'' sa jeg, og kunne føle at hun ble avslappet. Jeg hadde våknet opp grytidlig idag for å gjøre meg klar. Jeg hadde begynt med pakkinga dagesvis før, men det var fremdeles mye som måtte gjøres. Jeg så litt rundt og prøvde å få tankene igang etter noe som jeg kan ha glemt, men fant straks ut at jeg har husket alt,  om jeg har glemt noe er det sikkert ikke viktig. ''Jeg er klar!'' utbrøt jeg, og tok med de resterende veskene til bilen. 

Bilturen var ikke lang. Jeg var fanget i mine tanker før mamma stoppet bilen, og det var tid for å gå. Jeg hjalp henne med koffertene, og vi satt dem i traller, og gjorde oss klar til å entre flyplassen. Da vi kom inn sjekket vi bagasjen inn. Det var to kofferter og en gitar. Man skulle trodd at jeg skulle tatt med mer, jeg skal tross alt være borte i ett år, men jeg liker ikke å ha en tung bagasje. Da vi fikk alt klart, og jeg stod med bare håndvesken, var det tid for oss å skille veier. Jeg kunne føle tårer forme i øyekroken. Det samme gjaldt mamma. ''Jeg vet ikke om jeg kan forlate deg'' sa jeg gråtkvalt. ''Du må det, jenta mi. Jeg kommer til å klare meg fint, og det samme kommer du, uansett hvor mye jeg vil at du alltid skal være den lille jenta mi, så klarer du deg fint'' sa hun gjennom tårer. Jeg klemte henne. ''Jeg kommer til å savne deg så mye'' sa jeg. ''Og det samme kommer jeg'' sa hun mens hun så ned på klokka. ''Men nå er det tid for deg å gå, slik at du kan rekke flyet ditt'' sa hun. Jeg klemte henne en siste gang, og tok hele henne inn. Lukten av parfymen hennes, måten hun smilte på, og stemmen hennes. ''Jeg elsker deg, jenta mi. Du klarer deg fint'' sa hun. ''Jeg håper det, jeg håper virkelig det.'' sa jeg. Jeg tok vesken min opp, og begynte å gå mot flyet. Mot min nye fremtid. Alt virket så virkelig nå.  Jeg trodde at jeg kom til å ta det lettere. Det har tross alt vært drømmen min siden jeg var en liten jente, men drømmer kommer ikke gratis, det er sikkert og visst. Jeg satt meg i flyet, og funderte på det kommende året. Dette var første gang jeg har vært alene, og reist. Hvordan kommer jeg til å klare meg helt alene? Tanken gjorde meg urolig, men mamma sin stemme kom i hodet mitt og jeg smilte. ''Du klarer deg fint'' Mamma sin stemme var klar i hodet mitt, og roet ned nervene mine. Jeg smile bare av tanken på henne. Jeg gleder meg utrolig til å ringe henne, og snakke med henne om mine opplevelser. Vi var som bestevenner, og blir ofte forvekslet for søstre. Jeg kunne føle flyet ta av, og det var da det slo meg. Dette er virkelig. Jeg skal til Hollywood. En rar latter kom ut, og jeg kunne føle spenningen boble opp i blodårene mine, det fylte meg fullstendig. Et helt nytt liv venter meg på den andre siden av kloden, og jeg var spent. Utrolig spent. 

--

Sååå... Bør jeg fortsette? Jeg skriver denne fortellingen for å forbedre mine skriveegenskaper, så det kan hende du opplever impefeksjoner ved denne fortellingen, og det beklager jeg dypt! Men om du liker fortellingen, så hadde jeg blitt UTROLIG glad om du hadde lagt igjen en kommentar, om du ønsket å lese videre :)