Melodies (Harry Styles, NORSK)

3

Jeg ble våknet av lyset som hadde funnet veien inn på rommet og deretter øyelokkene mine. Jeg åpnet øynene langsomt opp, og så meg rundt. Amanda var visst ikke her. Jeg følte meg helt uthvilt, og det føltes som om jeg hadde sovet i evigheter, kanskje litt vel for lenge. Instinktivt tok jeg opp telefonen min og sjekket klokka. Shit, shit, shit, shit! Klokka er 07.30. Jeg hadde sovet i over tolv timer. Jeg hadde hverken pakket ut, dusjet, eller gjort klart klær. Det var bare en halv time igjen til møtet mitt. Jeg var i seriøst trøbbel. Jeg fant frem bagasjen min og rev glidelåsen åpen. Febrilsk begynte jeg å lete etter toalettmappen min. Jeg hoppet straks i dusjen. Da jeg var ferdig pusset jeg tennene raskt, og tok på enkel sminke. Jeg så på klokka igjen; 07:42. Shit. Shit. Shit. Atten minutter igjen og jeg hadde fremdeles ikke funnet klær. Jeg løp nesten ut med håndkleet rundt brystet, mens jeg bannet lavt til meg selv på norsk. Jeg gikk til bagasjen min og mumlet fremdeles før jeg ble avbrutt. Jeg så opp. Amanda var der med tre venner, hvor 2/3 av dem var jenter. Amanda kremtet. Hun var der med tre av vennene sine som alle så ut som de var kommet rett fra en photoshoot. Det verste var gutten som var blant dem. Jeg skal ikke lyve, han var utrolig kjekk med blondt hår og høye kinnben. Han hadde blå øyne. Samme blå øyne som nå hadde sett meg praktisk talt naken. Hvorfor skjer sånne ting alltid med meg? Jeg fikk lyst til å begrave meg selv. De hvisket, og kniste til hverandre mens de pekte på meg. Jeg kunne sverge på at jeg hørte en av dem si "Hun har problemer ass". "Leter du etter noe, Lynn?" sa Amanda med ett fake smil, mens hennes disipler lo obligatorisk. "For din informasjon så heter jeg Lily!" fikk jeg frem, med ett påtrengt smil og ett ansikt som hadde nærmet seg en flammende rød farge. Jeg tok den første kjolen hendene mine fant, og løp til baderommet. Jeg kunne fremdeles høre den ekle latteren deres selv meter borte. Jeg så meg selv i speilet, og kunne føle tårene presse. Jeg vet at jeg ikke burde bli påvirket av Amanda og de ekle vennene hennes, men jeg er fremdeles ett menneske. Det er bare så mye en kan tåle. Jeg følte at jeg virkelig trengte mamma nå, trengte å høre stemmen hennes som fortalte meg at dette skal gå bra. Jeg overveide om jeg skulle ringe henne eller ikke, men konkluderte raskt med at det ikke hadde vært så lurt likevel. A: På grunn av tidsforskjellene så sover hun sikkert. B: Hun kommer til å bli bekymret. C: Hun kommer til å bli bekymret, og har du sett moren min så er det noe du ikke vil se. Jeg har ikke lyst til å sette mamma under det presset. Hun virket allerede lei seg for at jeg dro. Jeg tørket vekk tårene, og tok på ett nytt lag med maskara mens jeg repeterte til meg selv, dette skal gå bra, dette skal gå bra. Jeg ristet av meg den dårlige følelsen, og dro på meg kjolen, og den var ikke så verst likevel. En kjole er virkelig en livredder når man har dårlig tid. Man ser presentabel ut selvom man bare har dratt den på seg! Jeg kunne høre nå at stemmene ut i rommet hadde dødd ut, og det var trygt å gå ut av badet. Jeg fant frem veska, og fylte den med noen viktige papirer, noen penger, og mobilen min. Jeg gled i ett par sandaler som jeg tok ut av bagasjen min. Jeg fanget ett glimt av meg selv i det store speilet ved gangen før jeg gikk ut. Jeg så ikke så forferdelig ut som jeg hadde tenkt. Litt ute av plass, men ikke så verst med tanke på tidspresset jeg var under. Jeg tok frem mobilen min. Det var to minutter igjen. Jeg så på brevet mitt som inneholdt all informasjon. Jeg måtte først til kontoret før jeg kunne starte i timen. Med tanke på at jeg ikke hadde noen anelse hvor kontoret var spurte jeg en jente. "Det er i andre etasje, første dør til venstre" Jeg ropte ett raskt takk til henne mens jeg løp opp trappene. Jeg fant den døren jenta snakket om, og gikk inn. Det første jeg så var en kvinne som satt i resepsjonen. Jeg ga henne brevet, og forklarte at jeg skulle møte opp her. "Mrs. Durvall vil ta imot deg snart." Jeg ga henne ett forvirret blikk. "Mrs. Durvall som Mrs.Durvall, rektoren av skolen?" Elizabeth Durvall var en legende. Hun var en kvinne som rundet 60 år snart, og i hennes lange karriere hadde hun vært med på å forme flere av Hollywoods karrierer. Flere av de mest kjente artistene hadde aldri klart det uten henne. Hun har alltid vært en av mine største inspirasjoner. Hun smilte da hun så blikket mitt og nikket. "Hun velkommer alle nye elever personlig. Men ikke bekymre deg, hun ser ut som ei streng dame - og det er hun. Men det er ikke alt ved henne" sa hun og blunket til meg. Det gjorde meg bare mer forvirret. Jeg satt meg ned, og ventet. Etter det som føltes som en evighet ropte sekretæren opp navnet mitt. "Mrs. Durvall er klar for å ta imot deg nå" Jeg kom meg opp og begynte å gå med raske skritt. "Miss! Du går feil, kontoret hennes er den andre veien" hørte jeg sekretæren rope bak meg. Shit. Jeg var så nervøs at jeg bare hadde begynt å gå, uten å tenke på hvor jeg egentlig gikk. Jeg fant frem kontoret hennes. Jeg banket på døren. "Kom inn". Jeg pustet dypt inn før jeg tok tak i dørhåndtaket. "Sett deg ned" sa hun med den dype stemmen sin. Jeg satt meg ned. Elizabeth Durvall så truende ut - truende vakker til tross for hennes seksti år. Hennes intelligens, og opplevelser reflekterte på en måte på utseendet hennes, og gjorde henne til den kvinnen hun var. "Velkommen til Hollywood School of Arts and Talent!" sa hun innledende, deretter forklarte hun kort hvordan skolen fungerte. Jeg skjønte hva sekretæren mente med streng nå. Mrs. Durvall hadde på seg hornbriller, med en tykk ramme, og la spesielt stor vekt på reglene mens hun snakket. Denne dama tåler ikke noe bullshit. Det var helt klart. "Her er en mappe med timeplanen din, og annen nyttig informasjon. Hvis du trenger noen å snakke med har vi fire rådgivere klart på hus." sa hun avsluttende. Dette var mitt møte med Mrs.Durvall. Hun som snakket, og jeg som nikket til alt hun sa med store øyne. Jeg hadde lyst til å fortelle henne hvor stor inspirasjon hun var for meg, og hvor mye jeg så opp til henne, men jeg turte ikke å si det. Det var som om hun hadde en spesiell kraft på folk som fikk dem til å bli helt målløse. Jeg hadde uansett sett ut som en smisker, hvis jeg hadde prøvd på noe slikt. "Timen din har allerede startet nå, så jeg hadde skyndt meg hvis jeg var deg!" sa hun og viste meg veien ut med håndbevegelser. Jeg reiste meg opp og smilte mens jeg gikk ut. Da jeg var halvveis ute hørte jeg stemmen hennes igjen. "Og du, foressten. Du har et stort potensiale Lily Johnsen, jeg har sett de videoene i forbindelse med konkurransen" sa hun mens hun senket brillene sine. Nå var jeg virkelig målløs. Elizabeth Durvall, ett av bransjens viktigste kvinner sa at jeg Lily Johnsen fra lille Norge hadde potensiale. Alle har noen øyeblikk i livet som de aldri glemmer. Øyeblikk som man spiller i hodet sitt flere dager. Dette var ett slikt øyeblikk. Alt som hadde skjedd før var så ubetydelig nå. Jeg kunne klare dette. Ingenting skal stoppe meg.

----

authors note

Da var kapittel tre endelig på plass! Hvis noen av dere lurer på hvorfor ikke Harry er med i fortellingen ennå - don't worry - han kommer! Jeg velger å ta ting mer sakte, og realistisk fordi jeg personlig foretrekker å lese slike fortellinger. Jeg har sett så mange fanfics på wattpad (og andre steder) hvor hovedperson møter Harry (eller annen kjendis) i løpet av første kapittel, også har de liksom fått barn tre dager senere hahaha. IDKK det er altså ingenting galt med de fortellingene, men det er bare ikke min stil hahah. UANSETT sååå skolen kommer snart, how r everyone holding up?? Det skal gå bra guys. Vi skal nok klare enda ett skoleår! Uansett håper dere har en fin dag, når enn dere leser dette. ps. same as always, plis plis kommenter hvis dere vil ha mer <3

***stay dope***