"Jeg kan ikke"sa jeg snufsende. Mamma sier dette hver kveld. Hun har fått samme svar hver kveld også. Jeg klarer ikke si det. Hun tørket noen av tårene mine😢. "Prøv. Jeg vet du klarer det"sa hun halvveis smilende. Jeg så på henne nesten surt. "Hvorfor gidder du å spørre meg om dette hver kveld? Du vet det ikke funker!"sa jeg før jeg så ned igjen og lot tårene fortsette å trille. "Marcus. Du elsker Agnes, sant?"sa hun rolig. Jeg nikket kort. Hun smilte. "Bra. Og nå sier du det med ord"sa hun like rolig. Jeg så på henne litt. "Jeg..."fikk jeg fram før jeg sukket og så ned igjen😔. Hun bare ser på meg. Jeg må si det. To ord til. "Elsker deg"sa jeg kjemperart. Det føles så rart å si det. "Jeg elsker deg❤"sa jeg litt smilende noen sekunder etter. Mamma bare smilte. Jeg smilte nok hundre ganer større nå. Jeg satt meg opp i senga og ga henne en stor klem. "Elsker deg❤"
-Neste dag-
-Agnes prov-
Jeg spiser frokost. Jeg spiser ganske sakte. Jeg vil ikke komme tidsnok. "Du må kjappe deg litt nå, Agnes! Læreren sier du har kommet for sent hver dag denne uken!"sa mamma da hun kom inn på kjøkkenet. Jeg sukket. Jeg spiste kjapt opp skiven og gikk. Jeg sukket enda en gang. Skoleveien er ikke gøy lenger. Marcus er bare hjemme. Venter på at et mirakel skal komme og få han til å glemme alt. Noe som selvfølgelig aldri skjer sånn som Marcus holder på😔. "AGNES!"ropte Marcus plutselig bakfra. Han løp. Før jeg fikk snudd meg hadde han tatt tak i begge armene mine og snudd meg halvveis rundt sånn at jeg så på han. Han smilte stort. Større enn noen gang jeg har sett han smile før. "Hva..."fikk jeg sagt før han kysset meg💋. Mykt og lenge. Han trakk seg tilbake og smilte like stort som istad. "Jeg elsker deg💕...
YOU ARE READING
Troublemaker Gunnarsen
FanfictionHei. Jeg heter Agnes, og er 15 år Jeg har langt blondt hår, blå øyne, og bor på Trofors. Jeg er litt sånn "bad girl", og skulker, dulter i folk, snakker stygt til dem, og kan fort gjøre masse rart for å gi andre skylden. Jeg er blitt ganske populær...
