Troublemaker Gunnarsen

kapittel 12

  "Jeg og Marcus ble tvunget til masse rart. Og vi fikk ikke si det til noen. Vi begge klarte å holde det inne. Selv om det faktisk var ganske vanskelig. Vi var kanskje syv år. En dag klarte jeg ikke holde meg mer, og fortalte alt til mamma når jeg skulle legge meg. Onkelen min ble arrestert. Han hadde gjort mer enn vi visste hva var og tenkte på. Marcus har fortsatt ikke sagt noe om det. Han gjemmer det inne. Det er derfor han er sånn. Han tørr ikke vise det. Jeg håper du forstår. Det er ikke lett for han"klarte Martinus å få rolig fram imens tårene hans trillet😢. Jeg fikk nesten tårer selv. Jeg håper han tuller, men ekte tårer er vanskelige å lage om det bare er tull. Jeg bare så på han. Han tørket bort noen tårer med ermet på genseren sin. "Jeg forstår. Unnskyld. Jeg visste det ikke"sa jeg lavt og strøk han litt på ryggen. Han fikk fram et smil. "Så ikke skyld på Marcus for dette. Han er bare redd"sa han forsiktig før han reiste seg. Han hjalp meg opp. "Jeg forstår"gjentok jeg, og ga han en lang klem❤. Jeg kan ikke tro dette. Selv om jeg vet der er sant. Marcus har det helt forferdelig. Han stenger alt inne😔. Noen må hjelpe han. Jeg er ikke rett person akkurat nå😔. Vi trenger en liten pause fra hverandre. Han mente ikke det han sa. Han ble egentlig glad. Han har likt meg. Og han liker meg fortsatt💕. Han tørr bare ikke vise det.
-Noen dager senere-
Marcus har ikke vært på skolen noen dager igjen. Martinus har sagt han er hjemme, så jeg trenger ikke bekymre meg så mye som sist. Men jeg er bekymret likevel😟. Jeg bor i huset rett ved hans. Jeg ser rett inn på rommet hans fra mitt rom. Han bare sitter der. Ser ned i bakken. Døren er visst åpen. Moren eller faren er der innimellom. De prøver å snakke med han, men han stenger alt ute. Alle tanker. Alt. Han...