Troublemaker Gunnarsen

kapittel 15

  Jeg klarte ikke mer. Jeg måtte vekk herfra😔. Jeg sov ute. I en bakgård. Midt i byen. Folk kom å spurte om det gikk bra når de så meg. Jeg bare ignorerte. De trodde vel jeg var full eller noe. Det er ikke så vanlig at ungdommer sover ute her, så det var jo derfor de tenkte det. Og når jeg først var hjemme igjen, og hadde muligheten til å sove i min egen myke seng, så hadde jeg ødelagt alt igjen😔. Jeg sov ikke et sekund i de ukene. Jeg er dødstrøtt. Jeg burde ikke gå på skolen.
-Agnes prov-
Hadde han ingenting å si😟? Det var ihvertfall det han sa. Han har alt for mye å si. Det er svaret. Det er så mye at han hadde eksplodert om han hadde startet. Eksplosjonen må skje snart, for tilslutt ender det med værre ting som ingen av oss vil skal skje😔. Hverken han eller andre. Jeg gikk bak han hele veien til skolen. Han gikk inn. Jeg gikk inn noen sekunder etter, men da jeg kom inn i klasserommet var han ikke der😟. Hvor ble han av? Gikk han igjen? For å være vekke noen uker til😔? Jeg føler alt dette er min feil. Han drar hver gang jeg har prøvd å snakke med han😔. Noen må gjøre noe. Men hva?
-På kvelden-
-Martinus prov-
Jeg sitter å gjør lekser nede i stua. Det er ikke mye, så det tar kjapp tid. Jeg er alene i huset. Alle de andre er på besøk hos en tante noen hus bortenfor oss. Marcus kom ikke til middag. Han har vel dratt igjen😟. Da hørte jeg døra. Han kom inn. Med én ølflaske i hånda. Han gikk ustødig. Han har drukket mye. Han tåler ikke dette. Han ødelegger seg selv med vilje for å glemme alt. Han glemmer alt i noen timer før alt kommer tilbake, så det hjelper ikke så mye når han vet det ikke hjelper. Jeg la forsiktig sammen bøkene mine og fikk stoppet Marcus før han startet i trappen. Han så på meg med et tomt blikk. "Marcus. Du må serriøst slutte med dette"sukket jeg og tok forsiktig flasken ut av henda hans. Han...