Hard love

Førtiåtte - håpløs

"Kjenner du han?" spør Jason.

"Nei...?" svarer jeg nølende. "Gjør du?"

Jason rister på hodet. "Da lurer jeg på hva faen han glor på," knurrer Jason og reiser seg.

Jeg ser forferdet på Jason idet han strener mot gutten med lange skritt.

Jeg reiser meg fort og tar noen skritt etter Jason. "Hva skal du?" hveser jeg etter han.

"Bli ved bordet vårt," mumler Jason og fortsetter mot guttene.

Jason går helt bort til bordet deres og stiller seg opp rett foran den blonde gutten. Først ler de. Men når Jason drar han blonde opp dra stolen sin, er det ikke like gøy lenger. Han er fortsatt ganske selvsikker, det skal han ha. Jeg går litt nærmere for å høre hva de sier bedre.

"Synes du hun er fin?" spør Jason og nikker mot meg. Jeg sukker tungt. Hvorfor i alle dager må han lage en sånn stor tin gut av dette?

"Tja, hadde ikke hatt noe i mot å se henne naken," svarer blondingen.

Jason strammer kjeven. "Feil svar." Han kjører knyttneven inn i blondingens kinn så han velter bakover og havner på stolen sin igjen. Jeg gisper høyt og løper bort til dem for å stoppe Jason.

"Ey, hva er problemet ditt?" spør blondingen brydd og holder begge hendene over kinnet der Jason traff.

"Du vil aldri få henne, for hun er min og ingen andre sin. Hvis du så mye som ser på henne igjen, skal du få angre," sier Jason og puster tungt. Dette her går bare ikke ann, det er ikke søtt en gang. Denne gutten ville aldri prøvd seg på meg på noen som helst måte, han ville sikkert bare tøffe seg for vennene sine eller noe.

"Jason, kom igjen, nå går vi," sier jeg bestemt og drar i armen hans. Han sender blondingen et stygt blikk, før han snur seg mot meg og legger en arm rundt meg. Jeg vrir meg løs fra grepet hans og går fort mot utgangen. Han skal ikke få holde rundt meg nå, som om jeg er hans eiendel. Før jeg går ut, sender jeg den stakkars gutten et medfølende blikk og mimer "unnskyld" med leppene. Så åpner jeg døren, og jeg blir pakket inn i den kalde høstluften.

Jeg fortsetter bortover gaten uten å vite hvor jeg skal. Jason kommer ut av kafeen like bak meg, og han følger etter meg.

"Kelsey, vent," sier han og setter opp farten for å ta meg igjen. Han griper tak i armen min og jeg bråstopper.

"Kelsey..." hvisker Jason og legger hodet litt på skakke. "Ikke vær sur."

"Ikke vær sur? Jason, det der var utrolig ydmykende! Du kan ikke bare løpe rundt og slå til folk, jeg trodde du var ferdig med sånt," sier jeg oppgitt og tramper frustrer en fot i asfalten under meg.

"Jeg prøver bare å beskytte deg," sier Jason og slipper taket i armen min.

"Beskytte meg?" utbryter jeg som om det er helt teit. "Mot hva da? En hormonell tenåringsgutt? Hva kunne han i det hele tatt gjort mot meg? Jason, det der var bare unødvendig, det håper jeg du også innser," sukker jeg og legger armene i kors over brystet.

Jason nikker sakte og ser ned i bakken. "Unnskyld."

"Det eneste han gjorde var å se på meg, han satt i den andre enden av kafeen! Hvorfor må du alltid lage så mye styr ut av småting? Er det umulig for deg å la ting ligge? Er det umulig å ignorere småting som det der? Hva er du redd for egentlig, at jeg skulle valgt han fremfor deg? Er du helt teit?"