Hard love

Førtiåtte - håpløs

"Du kan alltids droppe ut," sier han og blunker. "Også kan vi flykte til Rio og kjøpe en villa."

"Da tror jeg det er mer sannsynlig at du blir nødt til å gå et år om igjen," flirer jeg og tar en stor slurk av drikken min.

"Sier du at jeg ikke er flink på skolen?" spør Jason og faker at han er fornærmet. "Kelsey, det der var bare sårende," sier han og stirrer ned i bordet.

"Aw, ble Jasey lei seg? Trenger han trøst?"

Jason løfter hodet og stikker ut underleppa mens han nikker sakte. Jeg elsker denne siden av Jason. Jeg elsker at vi kan tulle sammen på denne måten. Jeg hadde ikke klart å være sammen med han -jeg hadde ikke klart å være sammen med noen egentlig- hvis forholdet hadde vært kleint.

Jeg smiler og lener meg over bordet. Det er ikke så stort, så jeg når bort til Jason. Jeg gir leppene hans et raskt kyss, før jeg setter meg tilbake og tar en jafs an sandwichen.

Vi blir sittende i stillhet litt. Det er ikke en sånn klein stillhet, ikke i det hele tatt. Jeg ser ut av vinduet, ser på alle som går forbi. Jason, derimot, ser på meg. Jeg kan føle på meg hvordan bikket hans er festet på meg.

Jeg snur meg sakte mot Jason, og et lite sil former seg på leppene mine når han fortsatt stirrer på meg.

"Hvorfor ser du sånn på meg?"

"Fordi du er så nydelig i dag," svarer Jason som om det er det mest opplagte i verden. Jeg rødmer og vender hodet til siden.

"Du kan ikke rødme hver gang jeg sier du er nydelig, du får nesten bare vende deg til det," flirer Jason og sparker lett borti benet mitt under bordet.

"Tyder kanskje på at du ikke har sagt det nok så langt," terger jeg og sparker han tilbake, litt hardere, mens jeg tar en ny slurk av drikken.

"Girl, you did not," hviner Jason med tilgjort stemme og stikker en finger sassy i luften.

Jeg spruter ut i latter og klarer nesten å sprute all drikken utover bordet. Han er så random noen ganger, hvor får han det fra?

"Damn, du er noe for deg selv," ler jeg og rister sakte på hodet.

Jason smiler, det ekte smilet sitt som gjør meg helt varm og rar inni meg hver eneste gang.

Så blir det stille igjen. Nå er det jeg som ser på Jason mens han ser ut i rommet og på alle menneskene her inne. Jeg ser på det perfekte ansiktet hans og tenker tilbake på den aller første gangen jeg så han.

I sjokk blir jeg sittende og studere ansiktet hans. Det ganske perfekte ansiktet hans. Alt fra de perfekte buede leppene og den markerte kjeven, til den litt spisse og maskuline nesen hans og de helt mørke øynene hans som stirrer ned på meg. Det gyllenbrune håret hans henger litt ned her og der, og de kraftige øyenbrynene hans og de mørke øynene rammer inn øynene.

Hele gutten skriker "badboy" lang vei.

Oh daymn, hvem i alle dager er dette?

Nå vet jeg hvem han er. Jeg kjenner han nesten bedre enn noen andre, og det er ikke uten grunn at jeg har blitt så uendelig glad i han. Det er ikke uten grunn at jeg elsker tullingen.

Plutselig legger jeg merke til at Jason ikke lenger er avslappet i ansiktet som han var tidligere. Han er faktisk det motsatte av avslappet. Han ser irritert ut. Jeg snur meg og følger blikket hans. Øynene mine lander på en blond gutt ved et lite bord i hjørnet av lokalet. Han sitter der sammen med tre venner. Og han stirrer rett på meg.