Hard love

Førtisyv - krig

Det er greit nok at de vil ta hevn på meg etter alt jeg gjorde da jeg var i min dårlige periode. Men når de drar Kelsey inn i dette... det er bare ikke akseptabelt.

Min perfekte, uskyldige Kelsey skal ikke dras inn i dette her.

Jeg svinger inn foran Sams hus. Jeg har for lengst funnet ut hvor de bor.

For en liten stund siden, fikk jeg noen jeg kjenner til å prøve å lage en avtale med Sam og Abel om at de skulle forlate byen for et brukbart høyt pengebeløp, men de takket pent nei. De er vel mer sultne på hevn enn på penger. Og da blir det ille.

Jeg parkerer bilen min og svinger meg ut. Med lange, bestemte skritt, går jeg mot døren. Før jeg når den, blir den åpnet opp, og Sam kommer til syne i åpningen.

"Kom inn, kom inn, kjære bror," gliser han og gjør en håndbevegelse mot gangen. "Abel, vi har fått besøk!" Synger han og lener seg mot dørkarmen. Han følger meg med øynene idet jeg trer forbi han og går inn i huset. Han lukker døren bak meg, og jeg føler meg plutselig en smule truet.

Jeg har vært smart og fortalt Jack hvor jeg er, så i tilfelle jeg ikke kommer tilbake i kveld, må han komme og lete etter meg.

Abel kommer til syne i døra foran meg, med et overrasket utrykk som fort glir over til et glis.

"Neimen, er det ikke Jason? Må si du har vokst," flirer han og kommer bort til meg. Han klapper meg litt for hardt på hodet, før han trekker armen sin til seg igjen og inviterer meg inn.

Jeg har mest lyst til å takke nei, men jeg er her faktisk for å snakke. Motvillig drar jeg av meg skoene mine og følger etter Abel inn i stuen. Sam følger like bak meg.

"Så hvordan er livet? Lyst på noe å drikke?"

Jeg rister på hodet. "Jeg er ikke her for å småprate om hvordan livet er," sier jeg syrlig.

"Pass på hva du sier nå, Jason," sier Abel og legger hodet litt på skakke. "Jeg orker ikke attitude. Egentlig er jeg i litt dårlig humør, så ikke gjør meg sint er du grei."

Jeg svelger. Jeg hater makten de har over meg. Jeg hater at de faktisk får meg til å føle meg redd og truet, selv om jeg aldri ville innrømmet det.

Jeg vender blikket ned i gulvet og hører at Sam flirer stille bak meg.

"Slå deg ned," sier han og gjør en bevegelse med hånden mot en stol. Jeg ser skeptisk på den, men setter meg ned.

De drar to stoler over gulvet og slår seg ned ovenfor meg. Jeg retter meg litt opp i ryggen og prøver å ta meg sammen litt.

"Så, hva bringer deg hit?" Spør Abel med er skøyeraktig glimt i øynene. De vet at de skremmer meg, og de nyter hvert sekund av det.

"Jeg vet hvorfor dere er her," mumler jeg. "Dere to er sikkert de mest barnslige guttene jeg kjenner," sier jeg.

"Å? Hvorfor det?" Ler Sam. Han drar en hånd gjennom det mørke håret sitt og setter de mørke, nesten svarte øynene sine i meg.

"Dere er fortsatt ute etter hevn for noe som skjedde for over et år siden. Og det verste er at dere faen meg ikke hører på meg. Det var ikke-"