Etter den litt hektiske hendels som skjedde på mandag har det egentlig gått helt fint. Hvis vi ser bort fra de rare blikkene fra James.
Jeg har brukt mye tid med å være med Kim og Vanessa. Vi har tilogmed allerede hatt overnattings-party jeg syntes det var litt rar, siden jeg nesten nettopp hadde møtt den men det fikk oss egentlig bare til å bli bedre kjent.
Siden jeg kom på denne skolen så sent på det første halve året, så får jeg ikke tid til å bli kjent med andre folk fra skolen. Ettersom juleferien startet uken etter, noe jeg også er veldig glad for.
Jeg var på vei bort til byen for å møte Kim og Vanessa. Da jeg plutselig gikk på en lyktestolpe. Og falt hardt ned på rompa. Hvis det er slik som i andre klisjè boker at du gifter deg eller blir sammen med den eller i min tilfelle DET du krasjer inn i.
Isåfall ser ikke min fremtid så lys ut. Da jeg reiser meg opp kjenner smerten spre seg opp korsryggen.
"Oi! Går det bra med deg?" hørte jeg en ukjent stemme si etterfulgt av sko som slepes mot bakken fort.
"Det går helt fint mid meg" svarte jeg denne fremmede blonde gutten som sto foran meg. Han hadde en veldig Classic stil, med en litt lang manne kåpe,et vinter skjerf ettersom det var kaldt, brunlige bukser med noen svarte boots til. Håret var stylet veldig enkelt, litt rufsete men elegant samtidig.
"Skal du en bestemt sted?" spurte han nyskjerrig.
"Jeg skulle gå å møte noen venner av meg" svarte jeg enkelt.
"Åja.... tror du jeg kan få nummeret ditt?" mumlet han sjenert. Jeg stivnet til i et lite øyeblikk helt til jeg så at han sto der som en liten valp i dyrebutikken.
"Så klart" det kunne ikke være så farlig gutten så jo i det minste ikke slem ut. Jeg vet, jeg vet man skal ikke dømme etter utseende men dette var noe jeg virkelig følte var riktig.
Gutten ga mobilen sin til meg slik at jeg kunne taste inn nummeret.
Etter vi hadde gitt hverandres nummer sa vi 'hade' til hverandre og gikk hver vår vei.
Da jeg kunne se starbucks-en sjekket jeg fort mobilen da jeg så at jeg var et kvarter for sen.
Jeg begynte å små løpe bort til døren. Jeg klarte å se Kim og Vanessa sitte rundt ett bord. Da jeg gikk inn krasjet jeg i en person. Slik at jeg mistet balansen og bare gikk noen skritt bakover.
Nesten alle som var på stedet ble stille. Da jeg så opp var det ingen andre en bitchen selv.....
TIFFANY
"Se hvor du går, jævla hore"sa ropte hun spydigt rett i ansiktet på meg.
Jeg fikk helt panikk og viste ikke hva jeg skulle gjøre ,det første jeg kom på var å si unnskyld men det gikk ikke.
Istede smøg jeg meg bare fordi og småløp bort til vennene mine som hadde hakene på bordet.
"Hvorfor sa du ingenting?" Små hvisket Kim direkte til meg.
"Jeg fikk helt panikk og viste ikke hva jeg skulle gjøre" svarte jeg i samme tonen tilbake til dem.
Når Tiffany hadde dratt begynte alle å snakke normalt igjen.
"Når skolen starter igjen kommer Tiffany til å være helt pissed på deg......... men vi skal være der for deg" sa Vanessa små stolt.
Jeg så at det rikket litt på smilet båndet hennes, og det var ikke hvilket som helst smil det var 'jeg-skal-komme-på-en-måte-å-ta-hevn-på-hvis-hun-messer-men-noen-av-oss' smil
Og der mine damer og herrer er ikke bra man vet aldri hva som foregår oppi hodet hennes.
•••
Godt nyttår, får håpe 2016 blir enda bedre enn 2015.
-I'm back-
Det ble visst et kapittel i starten av januar og, ikke se bort fra at det ikke kommer enda ett. Jeg har ikke sett over etter skrivefeil så ikke klag på det.
Endelig er jeg blitt litt kvitt skrivesperren men den er der litt fremdeles.
Da har dere møtt Tiffany. Men jeg lover deg det blir mer av henne senere i boken.
Det vil kanskje komme 1-3 kapittler i løpet av en måned
•••
Vote & kommenter
Løv u<3
DU LÄSER
Life unexpected
TonårsromanerSabrina er en nokså normal 17 åring Det som skiller henne ut fra de andre er at hun pleide å bli mobbet. MOBBEOFFERET. Hun, moren og broren Jonas velger å flyttet til Ohio, etter alt styret som var hjemme i norge. Sabrina og Jonas holder ingen ting...
