Jeg våknet opp langsomt etter som det var søndag. Dagen det er ingen beskymringer. Trenger ikke å bry seg on noe eller noen. Det er konge det.
Tilbake i Norge pleide jeg å være mobbeofferet. Alle, og da mener jeg ALLE gikk rundt og snakket shit om meg. Et av det mest populære temaet var om faren min. Han døde av kreft da jeg bare var 7 år. Den eneste jeg hadde sagt det til var Sarah. Hun var bestevennen min. Helt fra 5 klasse på barneskolen til slutten av 10ende på ungdomsskolen.
Sarah. Hvordan kan jeg forklare henne på den snilleste måten? BITCH. perfekt beskrivelse. Det hun såret meg mest med var at hun fortalte alle på skolen om faren min.
Folk begynte å si at det lå i blodet og at jeg også kom til å lide av den samme sykdommen. De terget meg med å si at jeg allerede hadde fått symptomene.
"Sabrina blir du med ned å spiser eller skal du bare stå her i trappen i hele dag" hørte jeg en mørk stemme si bak meg. I reaksjon snudde jeg meg rundt, selv om jeg visste hvem det var.
"Ehhh....... ja ,jeg blir med" svarte jeg så lavt at jeg nesten kunne kalle det for hvisking. Jeg bestemte meg for å gå ned trappen for å spise for så å pile opp på rommet etterpå. Med tankene i bak hodet tok jeg endelig insjativ til å gå inn i på kjøkkenet/stua.
Det brune bjørk spisebordet vårt sto godt plassert midt i stua som var helt hvit. Veggene var hvite,kjøkkenbenkene, til og med gulvet. Det som fanget oppmerksomheten min var et bilde der hele familien var samlet. Meg, mamma, Jonas og den som gjorde meg mest trist PAPPA.
Jeg fikk egentlig aldri sett ham før han ble lagt ned i bakken på en ensom kirkegård. Jeg kunne huske etter 10 år at mamma nesten ikke sov. Det eneste hun gjorde var å gråte. Det gikk ikke så mye lettere for meg etter som tiden gikk.
"Skal du spise" hørte jeg en voksen dame stemme si i det venstre øret mitt. Når jeg først så meg om la jeg merke til at jeg hadde stått samme plass en god stund. Jeg ble umiddelbart varm i kinnene da mamma så litt beskymret meg.
"Jojo.. jeg var bare i mine egne tanker" svarte jeg litt høyere enn forventet
"Hva var det du tenkte på?" spurte hun beroligende.
"Å.. det..ingenting.." mumlet jeg imens jeg stirrer rett på bordet for å unngå øyekontakt med mamma.
Etter jeg hadde klart å spise opp maten uten å tenke så mye på fortiden bestemte jeg meg for å gå opp på rommet for å se på netflix. NETFLIX IS LIFE.
På meg hadde jeg en grå stor kosebukse som matchet med den grå t-skjorte med en lilla logo som jeg også hadde på. Jeg kunne nesten levd i disse klærene. For jeg visste ordet av det hadde det allerede begynt å bli mørkt. Jeg kjente trøttheten begynte å strige innpå og plutselig var alt bleknet for meg.
---------------------------------------------f
ørste kapittel av "LIFE UNEXPECTED"
På første kapittel klarte jeg 571 ord. Er stolt av meg selv *klapper meg selv på skulderen*
Hadde aldri forventet at jeg skulle skrive et kapittel og ikke minst en bok (når denne er ferdig)
Håper virkelig på ideer eller noe dere syntes jeg burde endre på.
~~~~~~~~~~
STEM & KOMMENTER
YOU ARE READING
Life unexpected
Teen FictionSabrina er en nokså normal 17 åring Det som skiller henne ut fra de andre er at hun pleide å bli mobbet. MOBBEOFFERET. Hun, moren og broren Jonas velger å flyttet til Ohio, etter alt styret som var hjemme i norge. Sabrina og Jonas holder ingen ting...
