Hard love

Trettito - ondksapsfull fugl

"Men hva er det du-"

"Kelsey, bare vent og se," sier han og tar hånden min. Han legger den mellom sine og lukker øynene. "Vent og se," mumler han igjen.

Denne siden av Jason tror jeg aldri jeg har sett før. Når han åpner øynene ser jeg et snev av sårbarhet og tristhet. En bølge av medfølelse skyller gjennom meg. Jeg vil spørre hva som skjer, men jeg dropper det.

"Jeg skal være klar elleve," sier jeg og smiler mildt. Jason nikker sakte, før han slipper hånden min og subber avgårde til bilen sin.

Jeg blir stående alene og tenke på hva som nettopp skjedde. Jason virket så trist, noe som fikk meg til å bli utrolig nysgjerrig på hva han vil vise meg.

Jeg for vel bare vente til lørdag morgen, da.

~*~*~

Når jeg kommer hjem, er jeg så sliten at jeg nesten faller sammen i gangen. Jeg måtte gå hele veien hjem fordi Daniel skulle til Simon og Josh var ingen steder å se.

Jeg lar sekken skli ned fra ryggen min og den lander på gulvet med et dunk.

"Jeg er hjemme!" Roper jeg.

Mamma stikker hodet sitt ut fra kjøkkenet og smiler bredt til meg.
"Siden du har på deg sko; kan du gå en liten tur med Crusty?" Spør mamma.

Jeg stønner høylytt og ser brydd på henne. "Mamma, jeg er kjempesliten" sukker jeg og lar armene henge slapt ned langs siden.

"Men Crusty har oppført seg rart i hele dag" sier mamma og rynker på øyenbrynene. "Det er du som kjenner han best, jeg tenkte kanskje du kunne være litt med han?"

Jeg nikker sakte. Når jeg tenker meg om, har Crusty oppført seg rart. Det er som om han vet at noe er på gang.

Jeg strekker meg opp til en hylle på veggen og henter med båndet hans, før jeg plystrer på han og venter. Like etter kommer han tassende ut fra stua. Det er noe med måten han går på som får han til å se litt mer skrøpelig ut enn han allerede er. Jeg rister svakt på hodet og fester på han båndet, før jeg åpner døren igjen og går ut.

Med en gang jeg kjenner den kalde høstluften mot huden, angrer jeg på at jeg ble med på dette.

Jeg trekker jakken tettere rundt kroppen min og begynner å gå. Jeg setter kursen mot den vanlige runden min, gjennom Stokkskogen.

Jeg og Crusty går i stillhet. Jeg prøver å sette opp tempoet litt, slik st vi kan komme oss inn igjen så fort som mulig, men Crusty nekter.

Plutselig legger han seg ned på bakken og stirrer på meg.
"Hva er det du driver med?" Spør jeg og ser forvirret ned på han. "Kom da," sukker jeg og drar i båndet en gang til.

Han reiser seg sakte opp og tusler etter meg. Jeg rister på hodet for meg selv. Crusty pleier ikke å oppføre seg som dette.

Vi går omtrent tjue meter, før det samme skjer igjen. Crusty legger seg ned, men denne gangen ser han ikke på meg heller.
"Hva går av deg?" Utbryter jeg og setter meg ned på huk ved siden av han. Jeg stryker hånden min lett over hodet hans og sukker.