Hard love

Tjuefem - snudd på hodet

Dette kunne vært ganske så romantisk om det hadde vært Jason jeg hadde sittet på med, det må jeg innrømme.

Marcus kjører fort, fortere enn jeg foretrekker. Jeg gir fra meg et fortvilt hvin når han gasser opp enda mer.

Jeg kjenner at han rister, så jeg antar at han ler av mer igjen. "Går det bra der bak?" Flirer han.

"Har aldri følt meg bedre" piper jeg tilbake, noe som før han til å le enda mer.

"Konsentrer deg om veien!" Hviner jeg. Jeg vil virkelig ikke dø på denne måten.

Etter ti minutter og sikkert fire døden-nær-opplevelser, parkerer han endelig mopeden sin. Jeg ba han stoppe litt unna huset så mamma ikke ser den. Om hun hadde visst at jeg kjører moped med en som ikke brukte hjelm... Stakkars meg.

Vi går de få meteren opp til innkjørselen vår uten å snakke noe særlig. Rett før vi skal til å gå inn i huset mitt kommer jeg på at jeg kanskje burde advare Marcus mot mamma.

"Eh..." Begynner jeg og rynker på nesa. "Jeg ville bare du skulle vite at mamma kan bli litte granne overbegeistret, men bare ignorer henne" mumler jeg og smiler skjevt. Marcus bare flirer, men rekker ikke si noe før døra blir revet opp fra innsiden.

"Hei! Hvorfor står dere bare her?" Kvitrer mamma begeistret og smeller opp døra.

La ydmykingen begynne...

"Så utrolig koselig å møte deg!" Utbryter mamma og omfavner en smålig overrasket Marcus.

Mamma drar han inn i huset, og jeg kan ikke la være å ikke synes litt synd på han.

"Er dere sultne? Vil dere ha mat? Er det noe jeg kan ordne?" Spør mamma og lar det oppglødde blikket gli mellom oss.

"Mamma vi skal egentlig bare komme oss videre" mumler jeg og ser beklagende på Marcus. Men til min store lettelse ser han ut til å more seg.

"Åja ja, selvfølgelig! Jeg skal ikke være masete" ler mamma og himler med øynene.
Liksom at hun klarer å ikke være masete.

Mamma forsvinner ut på kjøkkenet mens hun nynner på Justin Bieber's Baby. Den dama altså. Hun er noe for seg selv.

Marcus flirer, og jeg sukker dramatisk.
"Beklager henne" mumler jeg.

"Hun virker jo dritkul" ler han og ser seg rundt i gangen.

"Ja sikkert" mumler jeg ironisk.

Marcus går bort til veggen og fester blikket på familiebildet som henger over en av kommodene. "Søt familie" mumler han mens han studerer bildet.

Jeg husker den dagen bildet ble tatt. Det var en dag pappa var hjemme og mamma tvang hele familien med seg til fotografen. Jeg og Daniel kranglet i bilen på veien til studioet, men på bildet ser alle lykkelige ut.  Det fascinerer meg hvor mye man klarer å jukse til vet hjelp av et bilde.

"Du skulle bare visst" flirer jeg. Vi er nok ikke så perfekte. Jeg tviler på at noen familier er det egentlig.

"Bare vent her litt" sier jeg til Marcus. "Jeg skal bare opp og hente noe"