Hard love

Tjuefire - ikke ut døra

"Hvor er Jason?" Spør jeg, men angrer egentlig litt like etterpå. Luce slår seg ned ved siden av meg og begynner å le.

"Hun bare regner med at han har gjensitting" ler han mot vennene sine, som om jeg ikke er her. "Han er ikke noe bedre enn oss"

"Har han ikke?" Spør jeg en anelse sjokkert, og kjenner at rødmen kommer krypende. Luce snur seg mot meg igjen.

"Aww" flirer Luce og ser ned på meg. "Du rødmer"

Jeg himler med øynene og blåser opp kinnen mine med luft. Takk for at du minner meg på det liksom.

"Men jo. Han har egentlig det. Han kunne bare ikke komme" sier Luce forsiktig og ser på Jack. Det oppspilte ansiktet hans er plutselig litt mer alvorlig.

"Hvorfor?" Spør jeg. Men noe ved hvordan ingen av dem svarer med det første, sier meg jeg ikke burde spurt.

"Glem det" mumler jeg. "Det var ikke meningen å spørre"

Jeg blir plutselig litt kald inni meg. Noe sier meg at grunnen til at Jason ikke er her, ikke bare er at han skulka.

"Nei, nei" sier Jack fort. "Vi kan bare ikke snakke så mye om..." Fortsetter han, og nøler litt med å avslutte setningen.

"Jeg skjønner" sier jeg og presser frem et smil.

Plutselig hører vi skritt utenfor døren. Luce's ansikt går fra å være alvorlig til oppspilt igjen på 0,2 sekunder.

Dørhåndtaket blir røsket ned, men døren åpner seg jo selvfølgelig ikke -den er jo låst.

"Hva er dette for noe?" Hører vi Mrs. Briggs rasende stemme rope utenfra.

Luce begynner å humre for seg selv, mens han begynner å vippe på stolen. Han hviler de havblå øynene på døren.

"Dette er ikke tolererbart!" Hviner Mrs. Briggs. "Bare vent til jeg kommer meg inn!"

Det blir stille en stund, trolig fordi hun leter etter nøklene sine. Plutselig hører vi et ganske så irritert stønn utenfra, noe som får Jack til å flire.

Marcus ser også ut til å more seg over denne situasjonen. For å være ærlig, så er det ganske komisk. Læreren er låst ute, fra gjensittingen.

"Nå!" Kommanderer Jack, og alle reiser seg fra stolene sine. Luce drar meg etter seg etter armen, og hele klassen går mot vinduene. Det tar ikke lang tid før jeg skjønner hva de har tenkt til: nemlig å klatre ut.

"Er ikke det..." Begynner jeg, men blir avbrutt.

"Ganske slemt? Jo" sier Luce med et ondt glis.

"Ikke bry deg, hun kommer over det. Det er ikke første gangen for å si det sånn" flirer han og legger en hånd på ryggen min for å føre meg forover.

Jeg ser sjokkert på han. Ikke rart Mrs. Briggs har blitt en sånn sur, sliten lærer hvis det er sånn alle elevene behandler henne. Men jeg må innrømme at jeg ikke har særlig mye sympati for henne.

Jack må hjelpe meg opp i vinduskarmen, for den er et stykke oppe på veggen. Jeg slenger bena ut, og ser ned.

Det er kanskje en og en halv meter ned, og høyder er ikke egentlig helt min greie. Selv ikke når de er så lave som denne. Eller så høye som denne, alt etter hvordan man ser det.

Luce og Marcus står allerede på bakken, et stykke unna, og venter på meg og Jack.

"Hopp nå, pysa. Du dør ikke" ler Luce. Jeg sender han er stygt blikk, før jeg trekker pusten dypt. Så hopper jeg.