Hard love

Tjuefire - ikke ut døra

Hun mumler noe lavt for seg selv, for lavt til at jeg kan høre det. Men jeg tror hun sier noe om hvor håpløs ungdommen er nå til dags.

Hun trekker pusten, før hun begynner å snakke. Det virker som om disse guttene har veldig lett for å vippe henne av pinnen.

"Da fortsetter vi" sukker hun. "Hvor var jeg? Jo, som straff er dere her, og jeg har funnet den perfekte oppgaven for dere. Jeg er jo bare vikar. Jeg er jo vanligvis ikke her i gjensittingtimene, men det er jo smigrende at rektor Drewell spurte meg. Igjen" sier hun og smiler falskt. Jeg er ganske sikker på at hun slettes ikke synes det er smigrende. Hun synes sikkert det å se til gjensittingselevene er en jobb for tapere, men samtidig elsker hun jo å se barn lide virker det som.

"Dere" begynner hun, og reiser seg fra stolen og går bort til et skap som står inntil veggen. "Skal skrive 'jeg har vært en ulydig bråkmaker og fortjener straff' minst femti ganger på dette arket" Sier hun, mens hun begynner å dele ut. "Så skal dere ta ti pushups, også skal dere skrape pultene rene for tyggisen på undersiden"

Jeg sperrer opp øynene og ser forskrekket på denne soppen av en lærer jeg har.

"Mener du det?" Spør jeg når hun kommer forbi min pult. "Vi kommer ikke til å bli ferdig før neste istid"

"Ser jeg ut som en som tuller?" Bjeffer hun tilbake, før hun smeller et ark ned på pulten min.

Dette er urettferdig barnearbeid! Hun kan ikke gjøre dette! Jeg skjønner at det er gjensitting, men det er jo egentlig en straff i seg selv å måtte bli igjen etter skoletid. Jeg kjenner irritasjonen boble i brystet, men det er ikke noe jeg kan gjøre med dette.

"Sett i gang!" Kommanderer hun og går opp til stolen sin igjen.

Hvis rektor Drewell hadde visst om dette, hadde hun helt klart fått sparken. Håper jeg.

Jeg tar opp en blyant, og begynner irritert å skrive. Jack, Luce og Marcus gjør -overraskende nok- det samme. Uten problemer. Jeg blir nesten sjokkert. Jeg hadde nesten forventet en liten protest i det minste.

Mrs. Briggs ørneblikk farer over klassen nå og da, før hun nikker fornøyd når alle gjør som de skal.

Etter å ha skrevet den forbanna setningen minst femten ganger begynner jeg å få nok. Dette går så det suser! Not.

Jeg løfter blikket og ser på de andre.
Det er helt stille i rommet. De to fnisejentene fniser ikke lenger, og punkertypene har allerede gitt opp skrivingen. De sitter nå og stirrer tomt ut i luften.

"Hvert øyeblikk nå" hører jeg Luce mumle bak meg. Jeg rynker på nesa, uten å skjønne hva han snakker om.

Jeg blir sittende uten å gjøre noe, i et par minutter. Utenfor skinner sola på de røde og oransje bladene, og høsten er på vei. Jeg liker høst da. Kakao, regn og koseklær. Og jeg kan sitte inne og se på Netflix uten dårlig samvittighet.

Enda en gang skuler Mrs. Briggs utover klassen. Hun lar blikket hvile litt på meg, før hun sakte reiser seg fra stolen.

"Jeg skal gå og sjekke noe. Ikke finn på noe tull mens jeg er borte" kommanderer hun og går mot døren.

Alle ser opp fra arkene sine og følger henne med blikket idet hun går ut av rommet.

Med en gang hun er ute smetter Luce frem til døren og låser den fra innsiden. Han kaster et blikk mot kateteret, og er ekkelt glis vokser i ansiktet hans. Jeg burde skjønt at han pønsket på et eller annet.

"Hun la igjen nøklene" ler han, før han kommer slentrende ned mot oss igjen. Jeg snur meg overrasket mot Jack og Marcus.

Jack har slengt bena over pulten og fisket opp mobilen fra lomma. Han virker som en hanske chill type, hvis man kan si det. Han ser ikke like skummel ut som Jason gjorde i starten, men han er fortsatt ikke en jeg ville køddet med. Det mørke håret hans henger ned i pannen mens fingeren hans beveger seg over mobilskjermen i en voldsom fart.