Badboy

Kapittel 42

Jaden's POV

Jeg kjører gjennom byen fortere en jeg noen gang har gjort tidligere. Ligger godt 50kilometer over fartsgrensen. Hvis politiet stopper meg nå mister jeg lappen på stedet, men jeg kjenner jeg ikke kunne gitt mer faen. Lexie er fuckings borte. Ingen har hørt fra henne siden fredag. Molly hadde tydelig vis ringt til Jasmin og spurt hvor Lexie var, noe som var rart siden Lexie skrev til moren at hun var hos Molly. Det er noe som ikke stemmer her, og jeg har en liten tanke om hva som kan ha skjedd

«ey Jaden ro ned, det kommer til å gå bra. Vi finner henne» sier William og legger en hånd på skulderen min. faen ass. William vet ingen ting om skyggesiden. Hvis det er noen jeg vet jeg kan stole på med, og vet hadde støttet meg er William. Hvis jeg fortsatt hadde hjulpet dem hadde han ikke snakket med meg igjen tror jeg, men siden jeg har kommet meg ut av det burde han jo støtte meg?

«du jeg må fortelle deg noe ass» sier jeg og roer ned på tempoet mitt. Det er rundt 30 minutter til vi er fremme hos Lexie, så satser på jeg har fått forklart alt innen da

«hva skjer?»

«jeg tror kanskje jeg vet hva som har skjedd med
Lexie, som er grunnen til hvorfor jeg er så jævlig stressa. Du må love meg at ingenting mellom oss endres etter det her, ok?» sier jeg med blikket festet på veien. Stillheten mellom oss er så høy.

«du, ingen ting kan endre hvordan jeg ser på deg. Så lenge du ikke har planer om å drepe meg er vi good» sier william og smiler lett. Jeg puster tungt ut og starter å fortelle om alt. Om min fortid med skyggesiden, om Marcus, om Lexie og teorien min om at skyggesiden har tatt lexie. Alt sammen

•••

Jeg løper ut av bilen og ringer på hos Jasmin. William står ved siden av meg og prøver å kikke inn gjennom noen vinduer. Samtalen mellom oss gikk helt fint, og han sa han ikke hadde noe imot fortiden min. alle har hver sin fortid, og han var bare glad for at jeg var ferdig med det. Broren min ass.

Det tar ikke lang tid før Jasmin åpner døra med tårer i hele ansiktet. I det jeg ser helle begynner jeg å grine også. Faen ass. Jeg går opp til henne og gir henne en god klem. Hun klemmer meg tilbake og legger pannen sin på skulderen min. det er så fakka. Alt sammen

«kom, så går vi inn til de andre» sier hun og viser oss inn til stua, som er stappa med folk. Politi, Alex, Molly, noen av naboene og en høy mann jeg aldri har sett før. William går rett bort til Molly og klemmer henne. Molly ser helt ødelagt ut. Å vite at bestevennen din er savnet er nok ikke noe hun nyter for å si det sånn. Jeg steller meg ved siden av han ene politimannen, og venter på at noen skal si noe.

«vi har vel ikke hilst» sier han høye mannen og reiser seg opp. Han strekker ut hånden sin og venter på at jeg skal ta den

«Morten Hollister, faren til Lexie» sier han og smiler skjeft. Du fakker nå? Jeg sender han et stygt blikk og tar hånden hans. Den er kald, og jeg kan kjenne at han rister litt. Hvorfor faen er han her. Han har ikke vært i livet til Lexie engang også kommer han nå med en gang han kan få fame for det.