Jeg kunne ikke tro det han nettopp sa. Det var som om han var en annen person. Måten han holdt meg på var ikke beskyttende, det var possessivt, som om han eide meg. Jeg begynte å føle meg redd.
«Nate, slipp meg» sier jeg rolig, men han slipper meg ikke, istedenfor så stirrer han meg inn i øynene, jeg kjente han ikke så godt som jeg trodde. «Slipp meg!» sier jeg igjen litt høyere. Han trekker seg unna, men jeg merket at han ikke ville. Jeg karte ikke å se han i øynene lenger. Han var ikke den samme personen som jeg ble forelsket i. Jeg snur meg fort rundt og går ned stigen.
Når jeg kom ned på gulvet føltes det ut som jeg ville gråte. Jeg trodde at Nate var perfekt, men han er ikke det, og jeg må dele rom med han, jeg takler ikke å være i samme leilighet lengre heller. Jeg begynte å løpe ned gangen og mot utgangsdøren. Hele stuen luktet mat, og jeg så Galaxe stod med kjøkkenbenken, han så opp i det jeg sprang ut av leiligheten.
Tårene i øynene mine gjorde det vanskelig å se hvor jeg gikk, jeg sprang ned trappen så forsiktig så jeg kunne. Jeg kjente den kalde fuktige kveldsluften slo hardt mot meg da jeg åpnet den tunge døren, men uansett hvor kaldt det var måtte jeg bort fra leiligheten. Jeg sprang ned gjennom gaten så fort jeg kunne. Jeg visste ikke hvor jeg var på vei, men jeg brydde meg ikke.
Nate er den første jeg har virkelig vært forelsket i, jeg burde egentlig juble over at han i det heletatt rørte meg, men måten han holdt meg på var bare så ekkel. Jeg vil ikke ha en kjæreste som ser på meg som et objekt heller, jeg vil ha noen som virkelig elsker meg, setter pris på meg og får meg til å le. Jeg vet at Ken er litt forelsket i meg, men jeg ser på han bare som en venn, en irriterende, klengete, men god bestevenn.
Jeg følte meg dårlig av medisinen, hjertet banket fortere enn vanlig og jeg kjente beina svikte, men jeg brydde meg ikke. Plutselig kræsjet jeg inn i noe hardt, og jeg mistet balansen og holdt på å falle, men før jeg traff bakken kjente jeg to sterke armer rundt meg. Jeg så opp på personen som reddet meg fra å falle. Øynene mine ble store da jeg så han.
«H-Hunter!» utbrøt jeg, og brått la han en hånd over munnen min, og dro meg inntil veggen og ned på bakken.
«Rosa, hva gjør du her, så sent?» hvisker han og stirrer inn i øynene mine. Øynene hans lette etter et svar i mine øyner, plutselig tok han den ene tommelen sin under øyet mitt, og merket at det var vått.
«Har du grått?» spør han mykt. Jeg kunne ikke holde det tilbake lengre, tårene mine måtte ut. Alt er min feil. Jeg brøt ut i gråt, rett fremfor Hunter. Tårene fosset ut øynene mine.
«Hva skjedde, Stella?» spør han, og tørker bort tårene mine med ermet av hettegenseren hans.
«Han-han var ikke slik s-som jeg trodde» hulket jeg frem.
«Hvem?» spør han og løfter haken min med fingeren sin, jeg møtte de grå øynene hans, brått ble øynene hans til en sterk gulfarge, plutselig følte jeg en bølge av varme og trygghet skylle over meg, det fikk tårene mine til å stoppe. Brukte han kreftene sine på meg?
«Nate» det gjorde vondt å si navnet hans.
«Nate Starling?» spurte han, jeg kunne høre hat i stemmen hans. Jeg nikket.
«Hva gjorde han mot deg?» stemmen hans var mørk og skarp.
«Han holdt hånden sin rundt halsen min og presset meg fast inntil han, og han snakket bare om at det var han som reddet livet mitt» forklarer jeg stille og ser bort fra øynene hans, redd for at han skulle se at jeg var på gråten igjen. «Og det verste er at han skal bo i leiligheten vår en stund!» Brått hørte jeg et skudd, og rop fra noen menn.
«Shit!» sier han og reiser seg kjapt. Han tar hånden min og hjelper meg opp, han drar meg mot motorsykkelen sin som står parkert ved veien. «Vi må bort her fra, nå!» sier han og setter seg på motorsykkelen. Først nå merket jeg hvor langt jeg hadde løpt. Jeg var i den skumle og mest forlatte delen av byen, den delen der de fleste bygningene var ødelagt, og kriminelle hersket over gatene.
Hunter holdt to hjelmer i hånden. Jeg hørte at skuddene og ropene kom nærmere.
«Sett deg på, å ta på deg hjelmen» sier han strengt, og gir meg den ene hjelmen. Han tar på seg hjelmen sin, og starter motorsykkelen.
«Hva er det som skjer?» spør jeg nervøst og kaster et blikk mot ropene, der en løpende gjeng kommer til syne i enden av gaten, jeg kunne se at de hadde våpen i hendene deres.
«Stella, du må komme nå, du kommer til å bli drept!» sier han stengt. Det var noe i meg som fikk meg til å stole på han. Jeg tok på meg hjelmen kjapt og satte meg bak han på motorsykkelen.
«Hold deg godt fast, Rosa» sier han og fører hendene mine rundt magen hans. Jeg fikk sommerfugler i magen av å være så nær han. Han kjørte ut på veien, og i det han gasset på, hørte jeg gjengen rope å skyte mer. Jeg klarte ikke å snu meg for å se hvem denne gjengen var, de hadde våpen og det var det eneste jeg kunne tenke på. Jeg klemte hardere rundt Hunter, som kjørte fort. Jeg vil ikke dø.
Stemmene til gjengen ble etterhvert mindre, og vi var heldige som ikke ble truffet av pistolene deres. Vi kjørte ut av byen og inn i mørket. Etter en stund stoppet vi utenfor en gammel hytte i den tørre skogen. Vi hoppet av motorsykkelen hans og tok av hjelmene.
«Hvor er vi?» spør jeg.
«Hjemmet mitt» sier han og går mot inngangen. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg hadde lyst til å bli, men jeg er sikker på at Galaxe er redd for meg nå, og jeg er sikker på at Nate ikke har fortalt han hvorfor jeg dro. Jeg følget etter Hunter inn i den lille hytten, han slo på en bryter og et lys blir slått på. Hytten var gammeldags, med gamle møbler, med jeg kunne se at han hadde prøvd å modernisere hytten med en stor, ny tv, og der stod en pc på det gamle kjøkkenbordet. Jeg slengte meg ned på sofaen hans, og la armen min over øynene mine.
«Er du trøtt?» spør han og setter seg på enden av sofaen. Jeg ville at han skulle forklare meg alt som skjedde i natt, og hvem de folkene var, men jeg klarte ikke å holde meg våken.
«Du kan sove i sengen min, så tar jeg sofaen, Rosa» sier han og reiser seg fra sofaen. Jeg nikket, og fjernet armen min fra øynene. Plutselig ble jeg løftet opp i to sterke armer, den ene hånden holdt rundt overkroppen min, mens den andre armen hans holdt beina mine. Hjertet mitt hoppet over et slag. Han gikk mot rommet hans, og jeg la hodet mitt mot brystet hans. Jeg var så sliten og trøtt av hele dagen at jeg orket ikke å si noe.
Han berte meg inn i det mørke rommet hans, og senket meg ned i den myke sengen hans.
Han la dynen over kroppen min, som fikk meg til å føle meg varm og trygg. Sengen luktet som han.
«Du er trygg her, Stella»