"Men jeg kan ikke.....
"Men jeg kan ikke. De hater meg der inne"sa Martinus lavt, og så ned😦. Jeg roet meg med litt. Så på han nesten bekymret før jeg strøk han forsiktig over ryggen💕. "Ingen hater deg, Martinus. Hva snakker du om?"sa jeg forsiktig. Han snufset lavt, og så på meg med helt våte øyne før han så ned igjen. "Mamma og pappa ønsket aldri tvillinger. Jeg har aldri blitt inkludert i familien, for de vil bare ha en gutt der. Jeg er bare ingenting i det huset! De vet ikke hva jeg heter engang!"sa han lavt. Jeg så mot huset hans litt. Jeg så tilbake. "Det kan du ikke mene..."sa jeg lavt. Han så opp igjen. "Jo. Jeg mener det! Hvorfor skulle jeg lyve til min egen kjæreste?"sa han imens tårene trillet😢. Jeg smilte skjevt. "Unnskyld. Du kan få sove hos meg. Så snakker vi om dette i morgen"sa jeg forsiktig, og fikk han med meg inn. Han fortsatte å se ned imens vi gikk opp, og inn på rommet mitt. "Bare legg deg. Så kommer jeg"sa jeg lavt før jeg gikk for å skifte. Jeg kom tilbake. Han satt i senga. Uten genser. Uten bukse😻. Jeg rødmet forsiktig. "Jeg er vel ikke første jenta som får se deg sånn"sa jeg halvveis smilende, og satt meg ved han. Han sukket lavt. "Du har vel rett. Men jeg lover deg at du blir den siste❤"sa han litt smilende, og lente seg ned i senga. Jeg gjorde det samme. Vi så på hverandre smilende litt. "Ja, jeg lover deg"gjentok han, og kysset meg mykt💋. Kysset varte lenge, og Martinus fikk meg til å legge meg over han før det ble ferdig. Jeg strøk en hånd forsiktig over det varme brystet hans❤. "Jeg håper du holder det løftet"sa jeg litt smilende. Han kysset meg igjen💋. "Jeg holder alltid det jeg lover. Jeg er ikke en løyner"sa han smilende imens han startet å stryke en hånd forsiktig nedover ryggen min, til den lå fint på rumpa. Jeg lo kort, og la den andre hånda mi forsiktig på kinnet hans. "Bevis det"sa jeg før jeg kysset han litt skjevt på munnen. Han lo litt han også, og rullet oss rundt. Han satt seg opp over meg, og så på meg med de fine, brune øynene sine😻. "Hva skal jeg gjøre da? ...