Kelseys pov
Jason har begynt å oppføre seg rart i det siste. Han har blitt mye mer overbeskyttende, nesten sånn at det kan bli slitsomt snart hvis han fortsetter som nå.
Han var med meg på kjøpesenteret for et par dager siden, og han sendte dødelige blikk til alle guttene som våget å se på meg. I tillegg har han blitt veldig opptatt av hvor jeg er og hvem jeg er med.
Jeg prøvde meg med "du er ikke faren min, kan du roe deg?" her om dagen, men da fikk jeg beskjed om å ikke si sånt. Han sa unnskyld etterpå og forklarte at han bare er litt stressa for tiden, men da jeg spurte hvorfor, ville han ikke svare.
"Hva vil du ha?" Spør Jason og legger en arm rundt meg. Jeg stirrer opp på tavlen foran oss og fukter leppene mine med tungen.
"Jeg tar en mangosmoothie og en sånn sandwich," sier jeg og peker på en som ligger i disken.
"Og jeg tar det samme som henne," sier Jason.
Mannen bak disken, som egentlig ser mer ut som en gutt, kanskje på min alder, nikker kort før han gjør sine vanlige rutiner etter å ha fått en bestilling.
Jeg legger merke til lærlingskiltet hans rett før han mister en av koppene i gulvet og alt flyter utover og blir et eneste stort kaos på gulvet.
"Shit," mumler han og rødmer. Han ser seg fortvilt rundt og røsker til seg noen servietter. En annen ansatt kommer bort for å hjelpe han å tørke opp.
Jason himler med øynene og trommer utålmodig med fingrene mot disken. Jeg slår han lett på armen. "Jeg synes synd på han," hvisker jeg, men jeg må le litt. "Han er lærling, stakkars," sier jeg.
"Han er udugelig, det er det han er," sier Jason. "Og jeg er skrubbsulten."
"Slapp av," ler jeg. "Du kan jo bare knuse glasset og stjele en sandwich, du som er så bad," sier jeg og blunker.
"Var det en utfordring?" Spør Jason. Han er ikke lenger irritert, det skøyeraktige i øynene hans er tilbake.
"Hvis du gjør det, er det over mellom oss," sier jeg og hever et øyenbryn. Tenk så flaut det hadde vært.
Er glis brer seg på Jasons ansikt når han tar museskritt mot disken. Jeg blir plutselig usikker, tenk om han faktisk har tenkt å gjøre det. Han finner jo på mye rart, kan man si.
Jeg tar ingen sjanser. Jeg tar tak i armen hans og røsker til, sånn at han velter tilbake mot meg.
"Jeg ringer politiet hvis du nærmer deg den disken igjen," advarer jeg.
Jason ler. Han ler den ekte, trillende latteren sin som gjør at jeg blir helt varm inni meg.
"Det ville jeg likt å se," gliser han og vrikker på øyenbrynene.
Like etterpå er bestillingene klare. Jason betaler mens han mumler "endelig." Jeg tar drikkene og Jason tar sandwichene, også setter vi oss ved ett av bordene ved vinduene. Det er ikke så mange gjester her i dag, men vi er ikke helt alene heller. Det er akkurat passe. Ikke for mye bråk, men heller ikke for stille.
"Tenk på når du er ferdig på videregående da," sier jeg og stirrer ut av vinduet. "Da har jeg fortsatt to år igjen." Jeg biter meg i leppa og ser bort på Jason.
"Du kan alltids droppe ut," sier han og blunker. "Også kan vi flykte til Rio og kjøpe en villa."
"Da tror jeg det er mer sannsynlig at du blir nødt til å gå et år om igjen," flirer jeg og tar en stor slurk av drikken min.
"Sier du at jeg ikke er flink på skolen?" spør Jason og faker at han er fornærmet. "Kelsey, det der var bare sårende," sier han og stirrer ned i bordet.
"Aw, ble Jasey lei seg? Trenger han trøst?"
Jason løfter hodet og stikker ut underleppa mens han nikker sakte. Jeg elsker denne siden av Jason. Jeg elsker at vi kan tulle sammen på denne måten. Jeg hadde ikke klart å være sammen med han -jeg hadde ikke klart å være sammen med noen egentlig- hvis forholdet hadde vært kleint.
Jeg smiler og lener meg over bordet. Det er ikke så stort, så jeg når bort til Jason. Jeg gir leppene hans et raskt kyss, før jeg setter meg tilbake og tar en jafs an sandwichen.
Vi blir sittende i stillhet litt. Det er ikke en sånn klein stillhet, ikke i det hele tatt. Jeg ser ut av vinduet, ser på alle som går forbi. Jason, derimot, ser på meg. Jeg kan føle på meg hvordan bikket hans er festet på meg.
Jeg snur meg sakte mot Jason, og et lite sil former seg på leppene mine når han fortsatt stirrer på meg.
"Hvorfor ser du sånn på meg?"
"Fordi du er så nydelig i dag," svarer Jason som om det er det mest opplagte i verden. Jeg rødmer og vender hodet til siden.
"Du kan ikke rødme hver gang jeg sier du er nydelig, du får nesten bare vende deg til det," flirer Jason og sparker lett borti benet mitt under bordet.
"Tyder kanskje på at du ikke har sagt det nok så langt," terger jeg og sparker han tilbake, litt hardere, mens jeg tar en ny slurk av drikken.
"Girl, you did not," hviner Jason med tilgjort stemme og stikker en finger sassy i luften.
Jeg spruter ut i latter og klarer nesten å sprute all drikken utover bordet. Han er så random noen ganger, hvor får han det fra?
"Damn, du er noe for deg selv," ler jeg og rister sakte på hodet.
Jason smiler, det ekte smilet sitt som gjør meg helt varm og rar inni meg hver eneste gang.
Så blir det stille igjen. Nå er det jeg som ser på Jason mens han ser ut i rommet og på alle menneskene her inne. Jeg ser på det perfekte ansiktet hans og tenker tilbake på den aller første gangen jeg så han.
I sjokk blir jeg sittende og studere ansiktet hans. Det ganske perfekte ansiktet hans. Alt fra de perfekte buede leppene og den markerte kjeven, til den litt spisse og maskuline nesen hans og de helt mørke øynene hans som stirrer ned på meg. Det gyllenbrune håret hans henger litt ned her og der, og de kraftige øyenbrynene hans og de mørke øynene rammer inn øynene.
Hele gutten skriker "badboy" lang vei.
Oh daymn, hvem i alle dager er dette?
Nå vet jeg hvem han er. Jeg kjenner han nesten bedre enn noen andre, og det er ikke uten grunn at jeg har blitt så uendelig glad i han. Det er ikke uten grunn at jeg elsker tullingen.
Plutselig legger jeg merke til at Jason ikke lenger er avslappet i ansiktet som han var tidligere. Han er faktisk det motsatte av avslappet. Han ser irritert ut. Jeg snur meg og følger blikket hans. Øynene mine lander på en blond gutt ved et lite bord i hjørnet av lokalet. Han sitter der sammen med tre venner. Og han stirrer rett på meg.
"Kjenner du han?" spør Jason.
"Nei...?" svarer jeg nølende. "Gjør du?"
Jason rister på hodet. "Da lurer jeg på hva faen han glor på," knurrer Jason og reiser seg.
Jeg ser forferdet på Jason idet han strener mot gutten med lange skritt.
Jeg reiser meg fort og tar noen skritt etter Jason. "Hva skal du?" hveser jeg etter han.
"Bli ved bordet vårt," mumler Jason og fortsetter mot guttene.
Jason går helt bort til bordet deres og stiller seg opp rett foran den blonde gutten. Først ler de. Men når Jason drar han blonde opp dra stolen sin, er det ikke like gøy lenger. Han er fortsatt ganske selvsikker, det skal han ha. Jeg går litt nærmere for å høre hva de sier bedre.
"Synes du hun er fin?" spør Jason og nikker mot meg. Jeg sukker tungt. Hvorfor i alle dager må han lage en sånn stor tin gut av dette?
"Tja, hadde ikke hatt noe i mot å se henne naken," svarer blondingen.
Jason strammer kjeven. "Feil svar." Han kjører knyttneven inn i blondingens kinn så han velter bakover og havner på stolen sin igjen. Jeg gisper høyt og løper bort til dem for å stoppe Jason.
"Ey, hva er problemet ditt?" spør blondingen brydd og holder begge hendene over kinnet der Jason traff.
"Du vil aldri få henne, for hun er min og ingen andre sin. Hvis du så mye som ser på henne igjen, skal du få angre," sier Jason og puster tungt. Dette her går bare ikke ann, det er ikke søtt en gang. Denne gutten ville aldri prøvd seg på meg på noen som helst måte, han ville sikkert bare tøffe seg for vennene sine eller noe.
"Jason, kom igjen, nå går vi," sier jeg bestemt og drar i armen hans. Han sender blondingen et stygt blikk, før han snur seg mot meg og legger en arm rundt meg. Jeg vrir meg løs fra grepet hans og går fort mot utgangen. Han skal ikke få holde rundt meg nå, som om jeg er hans eiendel. Før jeg går ut, sender jeg den stakkars gutten et medfølende blikk og mimer "unnskyld" med leppene. Så åpner jeg døren, og jeg blir pakket inn i den kalde høstluften.
Jeg fortsetter bortover gaten uten å vite hvor jeg skal. Jason kommer ut av kafeen like bak meg, og han følger etter meg.
"Kelsey, vent," sier han og setter opp farten for å ta meg igjen. Han griper tak i armen min og jeg bråstopper.
"Kelsey..." hvisker Jason og legger hodet litt på skakke. "Ikke vær sur."
"Ikke vær sur? Jason, det der var utrolig ydmykende! Du kan ikke bare løpe rundt og slå til folk, jeg trodde du var ferdig med sånt," sier jeg oppgitt og tramper frustrer en fot i asfalten under meg.
"Jeg prøver bare å beskytte deg," sier Jason og slipper taket i armen min.
"Beskytte meg?" utbryter jeg som om det er helt teit. "Mot hva da? En hormonell tenåringsgutt? Hva kunne han i det hele tatt gjort mot meg? Jason, det der var bare unødvendig, det håper jeg du også innser," sukker jeg og legger armene i kors over brystet.
Jason nikker sakte og ser ned i bakken. "Unnskyld."
"Det eneste han gjorde var å se på meg, han satt i den andre enden av kafeen! Hvorfor må du alltid lage så mye styr ut av småting? Er det umulig for deg å la ting ligge? Er det umulig å ignorere småting som det der? Hva er du redd for egentlig, at jeg skulle valgt han fremfor deg? Er du helt teit?"
"Jeg sa unnskyld."
"Og hva med på kjøpesenteret? Hvis jeg ville hatt noen av de andre guttene, ville jeg dumpet deg for lenge siden," utbryter jeg frustrert og slenger armene ned langs siden igjen. Jeg er så irritert og frustrert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg selv. Dette raseriet har bygget seg opp over mange dager nå, og nå ble det bare nok. Beger rant over, rett og slett.
"Jeg sa unnskyld," sier Jason krasst og tar tak i armen min igjen. Han drar meg mot bilen som står noen meter lenger borte, men jeg river meg løs fra grepet hans igjen.
"Jeg klarer å gå selv, jeg er ikke et barn," sier jeg syrlig og tramper videre. Men jeg har ikke tenkt å sitte på med han hjem. Jeg går heller. Jeg trenger å klarne hodet litt, være litt alene akkurat nå. Og dessuten vil jeg ikke sitte ved siden av han akkurat nå.
"Kelsey, sett deg inn i bilen," sukker Jason når han skjønner at jeg har planer om å gå hjem. Jeg ofrer han ikke så mye som et blikk, jeg bare fortsetter å gå med blikket festet stivt fremfor meg.
Jason himler med øynene og setter seg inn i bilen sin. Han starter motoren og begynner å kjøre. Men han kjører ikke fra meg. Han triller bortover i samme tempo som meg idet han ruller ned vinduet på passasjersiden.
"Sett deg inn da, Kels," sukker Jason mildt og stirrer ut på meg. Jeg snur hodet og ser på han, men retter blikket kjapt fremover igjen. Jeg rister på hodet.
"Jeg er lei for at jeg ble sur og oppførte meg barnslig," sier Jason og biter seg i underleppa.
Jeg ignorerer han og fortsetter å gå.
"Kelsey, vær så snill, bare sett deg inn."
"Jeg går hjem, bare kjør du," mumler jeg matt og sparker til en stein på fortauet.
Plutselig kjenner jeg en tung regndråpe lande midt på toppen av hodet mitt. Flott. Perfect timing. Dette kunne jo ikke blitt bedre. Men jeg kan ikke bare gi meg nå og sette meg inn i bilen, og dessuten regner det ikke så mye.
"Ser ikke ut som om du har tenkt å skifte mening," sukker Jason, før han ruller opp vinduet igjen og triller nedover gaten, vekk fra meg.
En del av meg ville at han skulle bli her og fortsette å prøve å overtale meg, men det var jo dette jeg ba om så jeg kan ikke klage.
En ny dråpe treffer meg, og enda en. Du vet sånn når det plutselig begynner å regne helt latterlig mye, ut av ingenting? I det ene øyeblikket er det sol, og i det neste er alt bare et kaos av vann og søle og mer vann? Sånn er det er nå.
Før jeg vet ordet av det, høljer det ned så regnet spruter til alle kanter rundt meg. Det tar ikke mer enn et par sekunder før jeg er helt gjennomvåt. Jeg sukker frustrert og holder hendene over hodet, som om det hjelper.
Jeg må myse for å se klart gjennom veggen av regn foran meg, og da legger jeg merke til at Jasons bil står parkert noen meter lenger ned i gaten.
Jeg sukker og skynder meg mot den. Greit, så får jeg sette meg i den teite bilen, da. Jeg vinner ikke noe på traske her tue i regnet, akkurat. Han har skjønet poenget mitt, han vet at jeg er sur og at jeg ikke er spesielt fan av oppførselen hans.
Jeg river opp døren og dumper ned i setet. Jeg sukker tungt og unngår å se på Jason.
"Du kom likevel, ja," sier Jason. Jeg skyter hodet mitt til siden og sender Jason et dødelig blikk.
"Jeg er fortsatt sur på deg," konstaterer jeg og legger armene i kors.
"Jeg skjønte det," mumler Jason og setter kursen hjemover.
Vi kjører hjem til Jason. Jeg protesterte ikke, for jeg vet at jeg ville angret hvis jeg bare dro rett hjem. Jeg har ikke noe lyst til å gå rundt og krangle med kjæresten min, så det er bedre at vi snakker om dette og blir enige, enn at jeg sitter hjemme og tenker hull i hodet på meg selv.
Dryppende våt marsjerer jeg inn i huset. Jeg tråkker ut av skoene mine og vrir meg ut av den våte jakken min. Jason sier jeg kan ta en dusj, så jeg takker ja og går opp i andre etasje. Mens jeg står i dusjen og lar det varme vannet skylle over den kalde kroppen min, får jeg roet meg. Jeg skjønner at Jason gjør sånne ting fordi han tror det beskytter meg, men jeg synes han håndterer det utrolig feil.
Når jeg har fått varmen tilbake i kroppen, vikler jeg et håndkle rundt meg og tasser inn på rommet til Jason.
Han ligger på sengen sin og skroller nedover på mobilen. Jeg kremter rolig, og Jason vender blikket sitt mot meg.
"Hei," sier jeg og klør meg på armen. Det er en rar stemning i rommet, så hei føltes som det eneste riktige å si.
Jason måler meg med blikket, prøver å finne ut om jeg fortsatt er sur eller ikke. Etter et par sekunder bryter han stillheten.
"Vil du låne tørre klær?" Spør han og setter seg opp. Jeg nikker.
Jason kommer seg på bena og går bort til klesskapet sitt. Han drar skyvedøren til siden og roter gjennom skuffene sine, før han snur seg og kaster en oversized genser og en Adidas-shorts mot meg.
Jeg tar imot. "Takk," mumler jeg og skifter fort til de tørre klærne. De lukter Jason. Jeg subber bort til sengen hans og slenger meg ned. Når jeg tenker over det, er jeg i grunnen ganske trøtt.
"Hva vil du gjøre?" Spør Jason og stikker hendene i lommene sine mens han gynger frem og tilbake på hælene.
Jeg trekker på skuldrene og legger meg ned på sengen hans. "Kom," sier jeg og klapper på sengen ved siden av meg. Jason tasser bort til sengen og legger seg med ved siden av meg. Jeg ruller litt til venstre og legger meg inntil den varme kroppen hans, han legger armene sine rundt meg.
En trykkende stillhet legger seg over oss, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om den er behagelig eller ikke. Den er nok litt anspent.
Jason skviser meg inntil seg og sukker tungt.
"Kelsey, unnskyld," sukker han og legger hendene sine over ansiktet sitt. Jeg lener meg opp på albuen min og ser ned på Jason.
"Jeg vet at du er sint, og det er helt greit," mumler han og lager en sprekk mellom to av fingrene sine for å se på meg.
Jeg sukker. "Jeg skjønner ikke hva som går av deg. Du har oppført deg så merkelig i det siste!"
"Det er ikke det at jeg ikke stoler på deg, for det gjør jeg virkelig. Jeg tror bare at det er best om du ikke får vite noe..." sier han nølende og klør seg i nakken.
Jeg presser leppene mine sammen til en strek og legger meg ned igjen.
Greit det.
"Kelsey," sier Jason og stikker underleppen sin ut. Nå er det han som lener seg opp på en albue og ser ned på meg.
"Hva," spør jeg monotont og stirrer ut av vinduet.
"Ikke vær sint på meg," ber han og vrir hodet mitt mot seg.
"Jeg er ikke sint," sier jeg.
"Ikke?" Spør han, et lite smil begynner å forme seg på leppene hans. Han lener seg ned mot meg, men rett før han rekker å kysse meg, skyver jeg meg nedover og åler meg ut av sengen.
Jason sukker og ruller tilbake på ryggen. Han vrir hodet sitt til siden og følger med på meg når jeg begynner å gå frem og tilbake på gulvet.
"Ikke sur, du liksom," flirer han og setter seg opp.
"Jason, det er ikke gøy," sier jeg oppgitt og stopper. Jeg legger armene i kors over brystet og ser surt på han. "Jeg skjønner ikke hvorfor du bare ikke kan fortelle meg hva som skjer? Jeg merker at du oppfører deg annerledes og jeg vet at du skjuler noe som plager deg, jeg er ikke helt fjern liksom," kjefter jeg og kjenner at det er godt å få ut dette her.
"Kelsey, det er ikke så enkelt," sier Jason og biter seg i leppa.
Jeg slipper armene ned langs siden og sukker tungt.
"Nei vel," sier jeg skarpt. "Men hva forventer du at jeg skal gjøre liksom? Jeg blir jo bekymret! Og dette får meg ikke akkurat til å tro på at du virkelig stoler på meg." Jeg babler i vei, og drar frustrert hendene mine gjennom det lange, blonde håret mitt.
Så legger jeg merke til hvordan Jason gliser tåpelig idet han lener seg tilbake på sengen.
"Hva?" Glefser jeg. "Hva ser du på?"
"Deg," flirer han med et skuldertrekk.
"Hvorfor det?" Spør jeg og legger armene i kors over brystet igjen.
"Fordi du er så søt når du kjefter," ler han og kaster meg et slengkyss.
Jeg himler med øynene og sukker igjen.
"Du er håpløs, vet du det?" Sukker jeg og slipper armene ned langs siden, nok en gang.
Jason ler igjen og lener seg fremover. Han griper tak i armen min og drar meg ned på sengen. Han slenger armene sine rundt meg og hindrer meg i å flytte meg, mens han aker seg bakover og klemmer meg inntil seg.
"Men du elsker meg fortsatt, så det går bra", mumler han og begraver ansiktet sitt mot nakken min.
Jeg hater å krangle med Jason. Jeg vil helst unngå å gjøre det flere ganger, men samtidig er det viktig for meg å få ut meningene mine.
Av en eller annen dust grunn klarer Jason å roe meg ned bare ved å holde rundt meg, selv om det er han jeg er sint på. Jeg forbanner meg selv og det dumme hjertet mitt.
Men kanskje det er like greit. Jeg vil jo som sagt ikke krangle med han, ikke i det hele tatt.
Jeg sukker igjen og legger armene mine rundt Jason. Han slipper ut en fornøyd lyd.
"Jeg lover at jeg skal fortelle deg alt sammen, men du må vente til jeg er klar," mumler Jason inn mot halsen min.
"Greit," hvisker jeg tilbake. Jeg skal respektere det. Eller, jeg skal i hvert fall prøve.
"Ikke vær sur på meg," sier han og trekker hodet sitt tilbake for å se meg i øynene.
"Jeg er ikke det," sier jeg og forsøker meg på et smil.
"Bra. Jeg elsker deg," smiler Jason og plasserer et vått, langt kyss på kinnet mitt.
Jeg flirer og himler med øynene mens jeg prøver å skyve han vekk.
"Du er fortsatt håpløs," gliser jeg og rusker han i håret.
Igjen blir vi liggende i stillhet en liten stund. Jason fortsetter å holde rundt meg og jeg slapper av i armene hans.
Plutselig bryter han stillheten med noe som egentlig overrasker meg litt.
"La meg ta deg med på date."
Hjertet mitt hopper over et slag og jeg blir varm i kinnene.
"Hva?"
"La meg ta deg med på date," gjentar Jason. "Vi har aldri vært på en ordentlig date og jeg synes det er på tide."
Jeg smiler. "Høres ut som en god ide."
Jasons ansikt lyser opp, øynene hans skinner liksom på en sånn fin måte.
"Når? og hvor skal vi dra?" spør jeg og kjenner jeg er spent.
"Passer fredagen som kommer? Og resten blir en overraskelse."
--------
CIAOO how u doing:)
Aww who iz excited for more? En date? Hmmm;)
Jeg har egentlig ikke så mye på hjertet i dag. Jeg vil bare si at dere alle er sykt kule and i luv all of u very very much<333
for TUSEN TAKK FOR 100k+ READS ÆÆØØØØ KANKE TRO DEEEET
takk til ALLE som har kommentert og votet og lest, jeg sitter pris på hver og en av dere. Uten dere, hadde denne boken vært a total flop, meeeeenNNN siden dere er så lojale og leser og støtter og kommenterer og alt det der, så har jeg nå altså mer enn etthundretusen reads. Hvem skulle trodd det? Ikke jeg i hvert fall omg
Da jeg begynte denne historien, hadde jeg ærlig talt aldri trodd at jeg skulle komme så langt, but here I am. Og det er bare på grunn av dere åååååh som jeg setter pris på dere! Føler jeg aldri får sagt det nok
BTWWWWW LES oooh_my_biebs , min kjære, kjære venninne sin nye historie "hvem er du, Cindy Fox?" I AM SO EXCITED FOR IT WOOO YESS
hehe også dagens spørsmål:
favorittmat?
hvor har du vært/ hvor skal du i ferien?
Og husk å VOTE&COMMENT for da blir jeg så glad:)
Grazie mille, buongiorno miei amici<3333333